fbpx Hva styrker verdigheten til kreftsyke kvinner som ønsker å dø hjemme? Hopp til hovedinnhold

Hva styrker verdigheten til kreftsyke kvinner som ønsker å dø hjemme?

Eldre kvinne i seng
PLEIE: Kreftsyke kvinner som bor hjemme, kan trenge avansert sykepleie. Foto: Mostphotos

Verdighetsbevarende omsorg er en viktig del av sykepleien til hjemmeboende kreftsyke kvinner i palliativ fase. For å sikre at kvinnene får behandling av høy kvalitet må sykehus og kommunehelsetjenesten samarbeide godt.

Hovedbudskap

Artikkelen skrives ut fra ph.d.-prosjektet «Den verdige døden – verdighetsbevarende omsorg for hjemmeboende kreftsyke eldre kvinner». I artikkelen beskriver og diskuterer vi sentrale utfordringer og muligheter knyttet til helhetlig pasientforløp for pasienter som er i en palliativ fase, og som ønsker å dø hjemme.

Målet med prosjektet

Målet med ph.d.-prosjektet er å knytte forskning tettere opp mot de helse- og omsorgsutfordringene som innbyggerne møter i sin hverdag i Kommune-Norge. Kunnskap om hvilke faktorer som fremmer en verdig avslutning på livet, er sparsom. I ph.d.-prosjektet undersøker og dokumenterer vi hvilke faktorer som fremmer en verdig avslutning på livet for hjemmeboende, kreftsyke kvinner over 65 år.

Kilde: https://app.cristin.no/projects/show.jsf?id=631954

Samhandling mellom nivåene i helsetjenesten innebærer komplekse samspill. Fragmentering av helsetjenesten kan føre til at oppmerksomheten rettes fra pasientene til andre viktige arbeidsoppgaver, noe som kan krenke pasientens verdighet. Nasjonale politiske føringer og faglige råd legger vekt på å etablere en pasientnær tilnærming. For at pasienter i palliativ fase skal føle seg sett og hørt i sine ønsker mot livets slutt, er det avgjørende å sikre gode rutiner for samhandling mellom tjenestenivåene.

Det legges nå opp til at pasienter skal pleies hjemme så lenge som mulig.

Helse- og omsorgsmyndighetene ønsker å styrke kvaliteten og kapasiteten i den kommunale palliative omsorgstjenesten, slik at flere kan få en verdig død hjemme. Det legges nå opp til at pasienter skal pleies hjemme så lenge som mulig, og nye krav om økt kompetanse er en utfordring sykepleiere møter daglig.

Skal utvikle ny kunnskap

Pasienter som er i palliativ fase, har komplekse behov (1) som skal ivaretas gjennom aktiv behandling, pleie og omsorg (2). Ph.d.-prosjektet «Den verdige døden – verdighetsbevarende omsorg for hjemmeboende kreftsyke eldre kvinner» (4) har til hensikt å utvikle ny kunnskap som kan anvendes i den palliative omsorgstjenesten i kommunene. Prosjektets mål er å identifisere og beskrive faktorer som henholdsvis fremmer og krenker verdigheten til eldre, hjemmeboende kvinner med kreftsykdom når livet går mot slutten. Vi vil drøfte sentrale utfordringer og muligheter knyttet til helhetlig pasientforløp for pasienter i palliativ fase som ønsker å dø hjemme i lys av Davina Allens Translation Mobilisation Therory (TMT).

Verdighetsbevarende omsorg

Verdighetsbevarende omsorg er forankret i et menneskesyn som anerkjenner at hvert enkelt menneske, i kraft av å være menneske, har en iboende verdighet (verdighet, som noe som hører mennesket til), og samtidig anerkjenner at hvert enkelt menneske har behov for å oppleve verdighet i sin hverdag (verdighet som opplevelse). Dette innebærer humanistiske, etiske, faglige, juridiske og politiske fordringer i alle former for mellommenneskelig samhandling (3, s. 93–107).

Helhetlig pasientforløp

Det stilles store krav til sykepleiere når de skal planlegge og utøve sykepleie til pasienter i palliativ fase, noe som innebærer komplekse observasjoner og tiltak. I denne prosessen må sykepleiere blant annet ha god kompetanse innen tverrfaglig samarbeid. Et pasientforløp involverer gjerne en rekke tjenesteytere, som for eksempel lege, hjemmesykepleier, ergoterapeut, fysioterapeut og kreftkoordinator, og behovet for å samarbeide og koordinere tjenestene blir svært tydelig sett fra pasientens ståsted (5, s. 16).

Fragmentering av helsetjenesten er uheldig for den enkelte pasienten i palliativ fase.

Fragmentering av helsetjenesten er uheldig for den enkelte pasienten i palliativ fase. Flere politiske dokumenter som «Sammen mot kreft: Nasjonal kreftstrategi 2013–2017» (6) og «Nasjonalt handlingsprogram for palliasjon i kreftomsorgen» (7) fremhever viktigheten av et helhetlig pasientforløp og verdien av pasientsentrert omsorg.

En viktig målsetting er også å forebygge at det utvikler seg store forskjeller i tjenestetilbudet som gis her til lands, og å sikre denne pasientgruppen et helhetlig pasientforløp. Handlingsprogrammet beskriver videre at kulturen innen norsk, palliativ omsorg nettopp kjennetegnes ved helhetlig tilnærming til den alvorlig syke og døende, og til hans/hennes pårørende. Koordinerte tjenester og systematisk samarbeid på tvers av spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten beskrives som viktige faktorer for å optimalisere samarbeidet. Men, i praksis, er det slik vi oppfatter og erfarer samhandlingen rundt våre pasienter i den palliative fasen?

Pasientmedvirkning

I den senere tiden har man i helsesektoren hatt økt oppmerksomhet på pasientperspektivet; pasienten blir i økende grad oppfattet som en viktig samarbeidspartner. Som et resultat av den offentlige utredningen «På liv og død – Palliasjon til alvorlig syke og døende» (8) kom Helsedirektoratet (9) nylig med nasjonale faglige råd som blant annet fremhever alvorlig syke og døende pasienters rett til medvirkning. Pasientmedvirkning er i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven (9) og innebærer viktige etiske hensyn knyttet til målet om å fremme en verdig død.

Utfordringer ved utskrivelse

I St.meld. nr. 47 (2) «Samhandlingsreformen – Rett behandling – på rett sted – til rett tid», understrekes det at kommunene har ansvaret for å gi helsehjelp og pleie- og omsorgstjenester til pasienter som er definert som utskrivningsklare fra sykehuset.

Etter at samhandlingsreformen trådte i kraft i 2012, har kortere liggetid på sykehus, med tidligere utskriving av pasientene, økt behovet for komplekse helse- og omsorgstjenester i kommunene.

 Å imøtekomme kravet om kortere liggetid fordrer tilgang til kvalifisert helsepersonell til enhver tid, slik at både pasienter og pårørende skal føle seg trygge ved utskrivelse (6). Riksrevisjonen (11) understreker at på tross av de store endringene i helsetjenesten etter at samhandlingsreformen ble innført, finnes det lite kunnskap om kvaliteten på tjenestene til pasientene som skrives ut til kommunene.

For tidlig utskrivning og mangler ved det kommunale tjenestetilbudet er to viktige årsaker til at flere pasienter blir reinnlagt i sykehus.

For tidlig utskriving og mangler ved det kommunale tjenestetilbudet er to viktige årsaker til at flere pasienter blir reinnlagt på sykehus. Kommunene mottar nå pasienter som har fått behandling på sykehus – på et tidligere tidspunkt enn før, men kommunene har i liten grad styrket sin kapasitet og kompetanse. Riksrevisjonen hevder at samarbeidet knyttet til pasienter med behov for tjenester fra både primær- og spesialisthelsetjenesten ikke er godt nok (11), noe som i stor grad berører pasienter med behov for palliativ omsorg.

Arenaer for samarbeid

Sykepleiere i spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten synes å ha forskjellige kriterier for når de mener pasientene er utskrivningsklare. Sykepleiere i sykehus, som ikke kjenner arbeidskulturen i hjemmetjenesten, kan fra sitt ståsted synes å være for lite opptatt av det helhetlige og langsiktige pasientforløpet som må planlegges for å kunne møte den enkelte pasientens behov etter utskrivelse. Begrenset forståelse for det viktige arbeidet med å kartlegge pasientens videre behov og ønsker kan dermed svekkes (12). Problemstillinger knyttet til forskjellige arbeidskulturer er viktig å løfte frem, slik at én kan skape forbedrede samarbeidsarenaer for sykepleiere som arbeider på sykehus og i den kommunale helsetjenesten. Samarbeidsmøter kan for eksempel bidra til å utvikle felles forståelse og rutiner for pasienter som blir definert som utskrivningsklare (12).

Sårbare skrives ut

I forskningsprosjektet «Den verdige døden – verdighetsbevarende omsorg for hjemmeboende kreftsyke eldre kvinner» er deltakerne kvinner, eldre enn 65 år, som har kreftsykdom. Council for International Organizations of Medical Sciences (CIOMS) definerer disse som sårbare pasienter (13). Groene og medarbeidere (14) fant i sin studie en rekke utfordringer knyttet til sårbare pasienter som skrives ut fra sykehus.

Ofte er det pasienten selv som har sykehusets skriftlige eller muntlige rapport med seg hjem.

Ofte er det pasienten selv som har sykehusets skriftlige eller muntlige rapport med seg hjem. Slike samhandlingsrutiner fører ofte til uheldige situasjoner som setter pasientsikkerheten på prøve (14). For å sikre god og sikker flyt av pasientinformasjon på tvers av nivåer ble det i 2005 innført et system med elektroniske meldinger i Norge mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten (15).

 I tillegg til meldingsutvekslingen mellom helsetjenestenivåene har man erfart at systemet bidrar til å sette i gang refleksjon hos sykepleiere samt øke sykepleiernes oppmerksomhet rundt pasientens behov.

Studien til Hellesø og medarbeidere (15) konkluderer med at digitalisering av pasientinformasjon har økt kvaliteten på pasientforløpene. Man ser likevel at e-post og telefon er mye brukt for å kvalitetssikre helhetlige pasientforløp. Grunnen til at e-post og telefon brukes, er at de forskjellige nivåene i helsetjenesten ser ut til å benytte seg av datasystemer som ikke alltid er forenlige. I tillegg er det ikke alle nyanser og beskrivelser av pasientsituasjonen som lar seg uttrykke i et standardskjema (16).

Brudd i samhandlingen

Å opprettholde et helhetlig perspektiv på pasienten og deres pasientforløp er utfordrende. Utfordringer kan oppstå på grunn av manglende flyt i forløpene, og fragmenterte helsetjenester skaper brudd i samhandlingen (17). Pasientene beskriver slike brudd som synlige problemstillinger, og situasjonen kan få et annet søkelys enn mot pasienten – og dermed krenke pasientens verdighet.

Pasientene hevder at helsepersonell er altfor opptatt av sine egne profesjoner og arbeidsområder.

Pasientene hevder at helsepersonell er altfor opptatt av sine egne profesjoner og arbeidsområder, og at det er lite kommunikasjon og samhandling mellom forvaltningsnivåene (18).

Usynlig arbeid

Utskrivningsplanlegging fra sykehuset innebærer et komplekst samspill, og ved utskrivingen foregår mye av det vi kan kalle «usynlig arbeid» (5, s. 240). Mye av arbeidet knyttet til utskrivningsprosessen foregår med andre ord «på siden av» eller «i tillegg til» de formelle retningslinjene og defineres som «usynlig merarbeid» av Allen (19). Kirchhoff (19) anvender begrepet «usynlig arbeid» om arbeid som sykepleiere selv omtaler som upassende arbeid, som verken er ønsket eller forventet av organisasjonen de arbeider for. Dette «usynlige arbeidet» reiser spørsmål om hva som kan skje dersom det forventes at retningslinjene skal følges slavisk (4). Men hva er nå dette «usynlige arbeidet» som preger hverdagen til mange helsearbeidere, og som bidrar til å hemme implementeringen av helhetlige og fleksible pasientforløp?

Økt forståelse

I arbeidet med å utvikle en teoretisk forståelse for hva et helhetlig pasientforløp innebærer – og hva sykepleieres «usynlige arbeid» i denne sammenhengen handler om, kan det teoretiske rammeverket Translation Mobilisation Theory (TMT) (21) være et godt verktøy. Davina Allen formulerte denne sosiologiske teorien for å forklare hvordan felles aktiviteter og handlinger kan utvikle seg i komplekse situasjoner.

I palliative pasientforløp som krever god samhandling mellom sykehus og den kommunale hjemmetjenesten, kan situasjonen være preget av uforutsigbarhet, kompleksitet og oversiktlighet. Allen (22) hevder at ved å beskrive sykepleieres organiseringsarbeid, kan vi lettere forstå bredden i sykepleien. Arbeidet som gjøres av sykepleiere defineres her som transformerende mobilisering, som betyr «å omforme og å gi retning» og fremhever alle prosessene sykepleiere er en del av. Teorien beskriver også hvordan sykepleierne bidrar til å binde sammen de ulike delprosessene (22). Pasienter i palliativ fase som ønsker å reise fra sykehuset og til hjemmet sitt, defineres hos Allen som objektet i forløpet (objektformasjon), mens translasjon er en mekanisme hvor de forskjellige leddene i samhandlingsprosessen tilpasses objektet.

Det kreves en rekke aktiviteter og handlinger for å oppnå god samhandling i et palliativt forløp.

Det vil si at pasienten må bli sett med et holistisk perspektiv, og at det må utvikles en felles forståelse av pasienten og dennes situasjon (22). Det kreves en rekke aktiviteter og handlinger for å oppnå god samhandling i et palliativt forløp. Som nevnt er mange av disse handlingene «usynlige», og sykepleiere utfører en stor del av oppgavene gjennom pasientforløpet (4). Allen (22) kaller disse aktivitetene for artikulering. Det vil si aktiviteter som brukes for å knytte sammen de forskjellige leddene i et pasientforløp.

Et eksempel på en slik aktivitet kan være elektroniske meldinger som benyttes av sykepleiere i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helsetjenesten, for å samhandle og planlegge en utskrivelse av en pasient i palliativ fase. En annen mekanisme omhandler helsepersonells evne til å reflektere over egne handlinger og andre profesjoners handlinger – gjennom samhandlingsprosessen. Denne mekanismen defineres som refleksiv monitorering og kan bidra til å fremme kvaliteten i gjennomføringen av det helhetlige palliative pasientforløpet.

Avslutningsvis vektlegger Allen i sin teori verdien av å gi mening til – som oppstår når forskjellige profesjoner i pasientforløpet sammen makter å skape mening og forutsigbarhet i pasientsituasjonen. Når de ulike profesjonene som deltar i samhandlingen, mestrer de fem ovennevnte utfordringene, vil det skapes en felles forståelse av den gjensidige avhengigheten som eksisterer mellom profesjonene, og fremme samhandling av høy kvalitet til det beste for den enkelte pasienten (22).

Verdighetsbevarende omsorg

For å sikre behandling, pleie og omsorg av høy kvalitet til pasienter i palliativ fase som ønsker å tilbringe sin siste levetid hjemme, er det avgjørende å etablere god kommunikasjon med pasienten og de pårørende om deres ønsker, behov og forutsetninger (9). Avklarende samtaler med alvorlig syke pasienter bør gjøres på sykehus i et relativt tidlig stadium, slik at planleggingen rundt utskrivelsen kan skje på best mulig måte.

I prosjektet «Den verdige døden – verdighetsbevarende omsorg for hjemmeboende kreftsyke eldre kvinner» er det en målsetting å oppnå økt kunnskap om forberedende samtaler, som kan anvendes av de palliative omsorgstjenestene i kommunene. Vi undersøker og beskriver erfaringer og perspektiver hos pasienter, pårørende, fastleger og kreftsykepleiere i kommunehelsetjenesten. Det er fire sentrale kilder, som fra sine ulike ståsteder vil kunne belyse sentrale utfordringer og muligheter i den tverrfaglige og tverrsektorielle samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Nasjonale politiske føringer og faglige råd legger vekt på å etablere en pasientnær tilnærming mellom helsepersonell og pasienter. En sykepleietjeneste med høy kompetanse er viktig for å styrke målet. Sykepleierens viktige rolle vil bli enda tydeligere om også sykepleiernes «usynlig arbeid» blir synliggjort.

Prosjektet vil kunne bidra med beskrivelser av hva som betraktes som «usynlig arbeid» fra ulike profesjoner. Videre kan funn fra studien også bidra til økt kunnskap knyttet til begrepet verdighetsbevarende omsorg, tidligere kjent fra forskning innen omsorg for personer med demens (23).

Vi anser verdighetsbevarende omsorg som en viktig dimensjon i utøvelsen av sykepleie til pasienter i palliativ fase.

Vi anser verdighetsbevarende omsorg som en viktig dimensjon i utøvelsen av sykepleie til pasienter i palliativ fase som ønsker å tilbringe sin siste levetid hjemme. Å utvikle ny kunnskap om hva som bidrar til å bevare deres verdighet, og hva som bidrar til å krenke deres verdighet, bør etter vårt syn være en sentral dimensjon i det kunnskapsgrunnlaget som kan anvendes i samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Da kan en samarbeidende helsetjeneste etter vår oppfatning bli bedre i stand til å ivareta pasientenes rett til en verdig død (24) – i samsvar med «Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere» (25).

Referanser

1.    Murray SA, Kendall M, Boyd K, Sheikh A. Illness trajectories and palliative care. BMJ. 2005;330(7498): 1007. DOI: 10.1136/bmj.330.7498.1007

2. St.meld. nr. 47 (2008–2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2009.

3.    Tranvåg O. Verdighetsbevarende omsorg for personer med demens. I: Hillestad E, Tessem J, red. Frivillighetens kraft. Organisering av frivillig innsats i eldreomsorgen. Bergen: Fagbokforlaget; 2018. s. 93–107.

4.    Extrastiftelsen. Den verdige døden. Oslo: Exstrastiftelsen; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.extrastiftelsen.no/prosjekter/den-verdige-doden/ (nedlastet 07.05.2019).

5.    Hellesø R, Melby L. Forhandlinger og samspill i utskrivningsplanleggingen av pasienter på sykehus. I: Tjora A, Melby L, red. Samhandling for helse. Kunnskap, kommunikasjon og teknologi i helsetjenesten. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2013. s. 222–42.

6.    Helse- og omsorgsdepartementet. Sammen mot kreft: Nasjonal kreftstrategi 2013–2017. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2013.

7.    Helsedirektoratet. Nasjonalt handlingsprogram for palliasjon i kreftomsorgen. Oslo: Helsedirektoratet; 2015.

8.    NOU 2017: 16. På liv og død – Palliasjon til alvorlig syke og døende. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet: 2017.

9.    Helsedirektoratet. Nasjonale faglige råd for lindrende behandling i livets sluttfase. Oslo: Helsedirektoratet; 2018.

10.    Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2001.

11.    Riksrevisjonen. Riksrevisjonens undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter innføringen av samhandlingsreformen. dokument 3:5. Oslo: Riksrevisjonen; 2016.

12.    Hellesø R, Fagermoen MS. Cultural diversity between hospital and community nurses. implications for continuity of care. Int J Integr Care. 2010 Jan-Mar.

13.    Council for International Organizations of Medical Sciences. International ethical guidelines for biomedical research involving human subjects. Geneva: CIOMS; 2002.

14.    Groene R, Orrego O, Suñol C, Barach RP, Groene O. «It's like two worlds apart»: an analysis of vulnerable patient handover practices at discharge from hospital. BMJ Quality & Safety. 2012;21(Suppl 1), i67. DOI: 10.1136/bmjqs-2012-001174

15.    Hellesø R, Melby L, Brattheim BJ, Toussaint PJ. Exchange of information between hospital and home health care: A longitudinal perspective. Stud Health Technol Inform. 2016;225:349–53. DOI: 10.3233/978-1-61499-658-3-349

16.    Olsen RM, Hellzèn O, Enmarker I. Nurses’ information exchange during older patient transfer: prevalence and associations with patient and transfer characteristics. Int J Integr Care. 2013;13(1). DOI: 10.5334/ijic.879

17.    Sheaff R, Halliday J, Byng R, Øvretveit J, Exworthy M, Peckham S, Asthana S. Bridging the discursive gap between lay and medical discourse in care coordination. Sociology of Health & Illness. 2017;39(7), 1019–34. DOI: 10.1111/1467-9566.12553

18.    Den Herder-van Der Eerden M, Hasselaar J, Payne S, Varey S, Schwabe S, Radbruch L, Groot M. How continuity of care is experienced within the context of integrated palliative care: A qualitative study with patients and family caregivers in five European countries. Palliat Med. 2017;31(10): 946–55. DOI: 10.1177/0269216317697898

19.    Allen D. The invisible work of nurses: Hospitals, organisation and healthcare. London: Routledge; 2014.

20.    Kirchhoff JW. De skjulte tjenestene – om uønsket atferd i offentlige organisasjoner. Karlstad: Karlstads universitet; 2010.

21.    Allen D, May C. Organizing practice and practicing organization: an outline of translational mobilization theory. SAGE Open. 2017; 7(2). DOI: 10.1177/2158244017707993

22.    Allen D. Analysing healthcare coordination using translational mobilization. J Health Organ Manag. 2018; 32(3): 358–73. DOI: 10.1108/JHOM-05-2017-0116;

23.    Tranvåg O. Dignity-preserving care for persons living with dementia. (Doktoravhandling.) Bergen: Universitetet i Bergen; 2015.

24.    Forskrift 01.01.2011 om en verdig eldreomsorg. (Verdighetsgarantien). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2010.

25.    Norsk Sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. Oslo: Norsk Sykepleierforbund; 2011. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/vis-artikkel/2193841/17102/Yrkesetiske-retningslinjer (nedlastet 03.05.2019).

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

En dag i hjemmetjenesten: – Jeg teller ikke minutter

VARIERTE DAGER: Anne Ragnhild Kråkeland Olsen jobber i hjemmesykepleien i Kristiansand kommune. Hverdagene er hektiske, og hun trives med de varierte arbeidsoppgavene. Foto: Ann-Kristin B. Helmers

Sykepleier Anne Ragnhild Kråkeland Olsen rakk ni pasienter, en pleieplan og en bestilling hos ergoterapeuten før lunsj. 

Det er åtte plussgrader og duskregn denne tirsdagsmorgenen på Vige i Kristiansand.

Sykepleier Anne Ragnhild Kråkeland Olsen er lys i stemmen og lett i steget der hun runder hjørnet på vei inn i det store gule bygget som rommer sone Kongsgård.

Klokka er 07.22, og Olsen rekker akkurat å trekke pusten dypt før hun åpner døra og går løs på stille rapport og en ny dag i hjemmetjenesten.

Kopling

Kl. 07.25: Stille rapport betyr ikke at det er helt stille i rommet.

Korte beskjeder og spørsmål kastes frem og tilbake. Dosetten som skulle til kreftpasienten i går, hva skjedde med den?

En sykepleier kommer inn med en stor skrivebok under armen, rapport glir over i arbeidsfordeling.

Mellom kaffekopper, en halvfull bleiepakke, den store boka, gule lapper, nettbrett, mobiltelefoner og små notisbøker står en rosa kurv med ferdigpakkede piller.

Kurven tømmes etter hvert som pasient og pleier koples.

BESKJEDER: Mye og viktig informasjon skal overføres. Foto: Ann-Kristin B. Helmers

Hull i setet

En mann kommer inn.

– 58, sier han.

Det er et spørsmål.

– Hva med 58?

Han trenger nøkler. 58 må ha nytt førersete. Ja, husker en. Det ser ut som om noen har spist fra det setet. Det har et stort hull.

Mannen får nøkler og et par spørsmål om noen av de andre bilene før han går.

Nå er temaet bil brakt på banen. Det var dette med bensinkortene. Alle må levere inn bensinkortene ved vaktens slutt, systemet fungerer ikke helt, leiebilene skaper kluss. En av hjelpepleierne har tatt ansvar og skal få oversikt over hvilke kort og biler som hører sammen.

Gikk fort i går

Møtet sporer tilbake til pasientfordelingen. Olsen ser over navnene på nettbrettet. Fisker et par poser opp fra den rosa kurven, slipper dem opp i den blå, som hun har i fanget. Sier til de andre at hun ikke rakk tilbake til pausen i går, var ikke inne før kvart på fire.

Det blir kommentert at det gikk fort i går, og det nikkes rundt bordet. I dag skal liste 1 og 8 gå sammen, det er bra.

Nytt navn havner på Olsens liste. Pasienten er ung, har barn, det er første møte med hjemmesykepleien. Hun kikker opp på veggen. Klokka er 07.45. Listen med navn blir stadig lengre.

Det er mange beskjeder. Husk bånd til alarmen. Telefonkort til pasienten. Det er sår på en legg, husk at han skal til fastlegen. Det var tomt for bind i går.

Les også fra Sykepleiens undersøkelse: Sykepleiernes egne beskrivelser av sin jobbhverdag

Hvor skal kassettopplæring føres?

Anne Ragnhild Kråkeland Olsen spør når hun får opplæring på smertepumpen. Hun har vakt kommende helg og må ha opplæring på kassett som skal skiftes. Kassetten på pumpen skiftes annenhver dag, i dag, torsdag og lørdag. Hun er ikke på jobb på torsdag, men på lørdag. Altså må opplæring skje i dag.

Det utløser flere spørsmål: Hvordan få det inn på listen? Hvor i datasystemet skal det inn? I oppgavelinja? I intervall 1 eller 2? Som pleieoppdrag eller kassettoppdrag?

Klokka er nå 07.50, og de har kommet til han som ikke spiser. Hvordan går det med ham? De smører brødskiver til ham, som han strengt tatt hadde klart å smøre selv. På den annen side, hvis de ikke lager mat til ham, spiser han i alle fall ikke. Og det er også andre ting de tar en vurdering på når de er der. Han blir på listen.

Papir i morgen

Olsen har et par minutter på å se over hva som skjuler seg bak navnene. De fleste kjenner hun fra før, men hun må likevel finne ut av dagen, lage en kjøreplan som forhåpentligvis holder. Siste beskjed før hun går: I morgen er datasystemet nede, da må de bruke papir og deretter føre inn i systemet når det er oppe igjen.

Klokken 08.00, med favnen full av nøkler, blå kurv og nettbrett, rasker hun med en ny rull skotrekk fra lageret og går mot bilen.

EN VAKT: Anne Ragnhild Kråkeland Olsen lot Sykepleien følge henne på en helt vanlig dag. Foto: Ann-Kristin B. Helmers

Åpne gardiner

Kl. 08.11: Dagens første pasient åpner døra, tar imot medisinene. De veksler noen ord. Han kommer med en morsom kommentar. Latteren til Anne Ragnhild Kråkeland Olsen triller nedover trappegangen. Idet hun går, ser hun at gardinene er åpne. Bra tegn, konstaterer hun.

Noterer kjapt med en finger på nettbrettet inne i bilen.

Men han forsvinner ikke helt fra hodet, og mens hun kjører småveiene inn mot et boligfelt sier hun at han skulle kommet seg mer ut.

Andre pasient, medisinutdeling. Hun ser på mens damen svelger tabletten ned. Lytter oppmerksomt mens hun målrettet navigerer seg mot utgangsdøra. Kjapt inn og kjapt ut.

DOSETT: Mye medisinutdeling på Anne Ragnhild Kråkeland Olsens liste denne dagen – noe som ikke er uvanlig.

Sykepleie med hendene på ryggen

Tredje pasient, insulin. Eldre dame som har målt blodsukker selv i mange år. Nå har hun begynt å ta insulin med penn og skal ha opplæring.

Anne Ragnhild Kråkeland Olsen setter seg ved siden av, og kommenterer mens damen gjør det selv. Måler blodsukker, vrir til det er riktig antall enheter på pennen, dobbeltsjekker, reiser seg opp og finner stikksted.

Etterpå er det litt problemer med den lille boksen som skal klippe av nålespissen etter bruk. På automatikk er Olsen frempå for å hjelpe til. Hun tar seg i det.

Det er ikke så lett å drive sykepleie med hendene på ryggen, ler hun.

Men det er det Olsen skal gjøre her.

– Målet er at du skal klare dette selv. Og det ser jeg jo egentlig at du gjør, sier hun til pasienten.

Nøkler gjennom bilvindu

Kl. 09.00: Et kjapt blikk på nettbrettet. Tid for å rense sår etter analfistel.

– Dette var bra, sier hun fornøyd når hun setter seg inn i bilen igjen.

– Såret væsket mindre i dag. Pasienten har planer om å dra på jobb igjen om ikke så lenge, sier hun.

Hun trekker på seg bilbeltet, logger seg kjapt inn på nettbrettet og skriver noen setninger.

– Jeg noterer fortløpende, så jeg ikke glemmer det, sier hun.

Olsen scroller seg nedover pasientlista på nettbrettet. Hun ser på klokka. Scroller litt mer. Så tar hun mobilen og ringer opp en av kollegene:

– Skal jeg ta noen for deg, spør hun.

Innen et minutt har gått, er hun på vei til et avtalt møtested.

– Hun har demensliste i dag, hun har veldig mange.

Kollegaen kommer rett etterpå.

Nøkler utleveres gjennom bilvinduene, og Anne Ragnhild Kråkeland Olsen er på vei til ekstrapasienten.

HJELPER: Olsen tar en ekstra pasient for kollegaen. Foto: Ann-Kristin B. Helmers

Ta den tiden du trenger

Kl. 0930: Ekstrapasienten er en eldre dame som åpner døra i slåbrok. Hun blir om kort tid hentet til eldresenteret, men har fremdeles ikke spist eller kledd seg, og må også ta medisin først.

Olsen kikker inn i kjøleskapet mens hun småprater, smører en brødskive med brunost, setter et glass Farris ved siden av og rekker damen tablettene.

Med litt møye går tablettene ned.

– Skal jeg hjelpe deg å finne klær, spør Olsen.

Damen sier nei, jo, tja.

De ser på klokka.

Olsen sier jo, jeg hjelper deg med å finne rene klær, så du rekker å være klar til du blir hentet.

Telefonen ringer, det er mer logistikk for dagen som må på plass, og mens hun går ut i gangen og snakker, reiser damen seg fra bordet og går inn på soverommet, og deretter på badet. Anne Ragnhild Kråkeland Olsen avslutter samtalen, går inn på soverommet og finner frem rene klær, banker forsiktig på badedøra, ser at damen er på toalettet, lukker døren og venter tålmodig utenfor.

– Ta den tiden du trenger, du har god tid, beroliger hun.

Etter noen minutter banker hun forsiktig på igjen og kikker inn. Hun lukker seg inn, snakker lavt og rolig, og kommer ut igjen etter kort tid.

De har blitt enige om at damen klarer å kle seg selv og har tid nok før hun blir hentet.

Olsen småløper ut mot bilen.

Den påsmurte brødskiven med brunost ligger urørt på kjøkkenbordet. Det kan hende det blir tid til å spise den.

PÅSMURT: … betyr ikke spist. Foto: Ann-Kristin B. Helmers

Mobil

Hun taster seg frem til neste adresse, setter bilen i gir og kjører akkurat så fort hun har lov til for å rekke frem til neste avtale, mens telefonen ringer – igjen. Hun har ikke tid til å stoppe for å snakke dersom hun skal rekke neste avtale, og handsfree-en i bilen får hun ikke koplet opp til jobbmobilen.

Hun har sagt fra om dette, og har blitt bedt om å kjøre inn til siden og stoppe for å ta telefonsamtaler.

Et sjeldent syndrom

Kl. 10.15: Neste pasient er helt ny. Hun rekker så vidt å se på papirene de to skal gå gjennom for å avtale hva hun vil trenge av hjelp. Pasienten har et sjeldent syndrom som blant annet innebærer sterke anfall med kramper og vansker med å puste. Hun har barn.

– Jeg har ikke hørt om dette syndromet tidligere, så dette blir helt nytt. Og når det er barn inne i bildet, er det greit å nærme seg familien på en positiv og mest mulig skånsom måte. Vi kommer inn i hjemmet og hverdagen deres, sier hun.

Detaljer

Anne Ragnhild Kråkeland Olsen bruker en time inne hos kvinnen.

Det er mange og viktige detaljer, viser det seg. 

De går gjennom forskjellige scenarioer, kvinnen forklarer tydelig og konkret hva som skjer før, under og etter et anfall, om medisinene, forskjellen på anfallene og om sykdomsutviklingen. Olsen noterer, stiller oppfølgingsspørsmål. Det kommer frem at kvinnen venter på et opptreningshjelpemiddel. Hun får det ikke før etter nyttår.

Ut fra det hun forklarer, framstår det som helt nødvendig å få dette treningsapparatet raskt. Det er intet mindre enn gangfunksjonen som står på spill.

Olsen tilbyr seg å kontakte ergoterapeut for å høre om hun kan få hjelpemiddelet raskere.

Skjemaene om hvilken hjelp hun skal ha fremover fyller de ut til slutt. Det tar bare noen minutter, når de først har snakket seg gjennom det andre.

Enkelte skjebner

Anne Ragnhild Kråkeland Olsen blir sittende et par sekunder og se fremfor seg i bilen.

– Enkelte skjebner … de gjør inntrykk, sier hun.

Men det er ingen tid til å dvele. Hun er etter skjema for å rekke neste pasient. Telefonen ringer. Og ringer. Olsen svarer. Og ringer videre for å gi beskjeder, be andre gi beskjeder, kvittere for at beskjed er mottatt.

Medisinutdeling og mulig dusj står det på dette oppdraget. Når dusjet hun sist? Det kan se ut som om det er flere uker siden.

– Kan det stemme? Nei, det vet jeg jammen ikke. Det var lenge, sier hun.

Ti minutter senere er hun tilbake i bilen. Medisinen er gitt. Det ble ingen dusj.

Hun var bestemt. Hun skulle ikke dusje, sier Anne Ragnhild Kråkeland Olsen.

På kontoret

Kl. 11.40: Hun svinger inn på parkeringsplassen utenfor basekontoret. Det ble ni pasienter før lunsj. Hun snapper med seg bensinkortet og nettbrettet og haster inn.

«Tidlig tilbake», kommenterer noen idet hun åpner døra. Olsen hører det bare så vidt, der hun styrer rett mot pc-en som står i et hjørne en halv etasje ned, logger seg inn, og starter med å opprette en pleieplan for den nye pasienten, og sende en søknad på hjelpemiddelet hun trenger så raskt som mulig.

Når hun endelig dumper ned i sittegruppen for å få en pause, er klokken 12.13. Olsen blir sittende og lytte til beskjeder før hun pakker ut brødskivene. Kjapp rapport og fordeling av resten av dagen i gang. 12.23 er begge brødskivene spist og hun krøller sammen papiret.

– Rekker du å gå på do?

– Nei, det er ikke alltid, svarer hun.

PAUSE: Kjapp rapport og ­fordeling av resten av dagen. Foto: Ann-Kristin B. Helmers

Telefonen ringer

Klokken 12.30 haster hun mot bilen igjen. Idet hun vrir om nøkkelen, ringer telefonen.

Alarmen har gått hos en bruker. Hun har bare tiden og veien for å rekke å møte kollega og sykepleier Sylvia Lind for opplæring på smertepumpe hos en pasient. Men hun må ta seg av dette først.

Hun ringer kontoret og spør om noen kan sjekke opp. Litt mer forsinket nå. Telefonen ringer igjen, og hun må svare:

Alarm avblåst. Brukeren har det bra.

Klokken 12.42 ringer telefonen igjen. Olsen svarer blidt, med blikket stivt festet på veien.

Opplæring

En kvinne nynner på kjøkkenet. Duftlys blafrer i stua. Det er rolig og varmt i huset.

Inne på et av rommene, det som tidligere var kontoret, har de flyttet senga til mannen. Han har akkurat lagt seg under dyna. Han og kona har vært på sykehuset tidligere på dagen, på et sted de etter hvert kjenner godt: Palliativ avdeling.

Formen er ikke god i dag, men nå er han hjemme. Han kan hvile. På rommet er det bøker, bilder og barnetegninger på veggene. Senga er plassert så han kan se ut av vinduet.

Men han ser ikke ut vinduet nå. Han ligger stille med tidvis lukkede øyne. Anne Ragnhild Kråke,land Olsen og kollega Sylvia Lind står ved siden av sengen og snakker seg imellom. De følger instruksene som står i permen. Trinn for trinn trykker de seg gjennom smertepumpa som er koplet til epiduralkateteret.

Det er mange punkter, og Olsen har ikke skiftet kassett på denne pumpa før. På lørdagens vakt må kassetten skiftes. Da blir hun eksperten.

Konsentrert flytter de seg ut til stuebordet for å ha plass til å legge de forskjellige delene utover, og setter i gang med den sterile delen av prosedyren.

FØRSTE FORSØK: Anne Ragnhild Kråkeland Olsen klarer kassettskiftet på første forsøk. Sykepleier Sylvia Lind veileder. Foto: Ann-Kristin B. Helmers

Den gule dingsen

De går inn på kontoret igjen, og Olsen kopler pumpen på og gjør innstillingene slik de skal være.

– Pass godt på så du ikke drar ut den gule dingsen der, sier Sylvia Lind og peker på slangen.

– Det er ikke helt krise om du gjør det, det er mulig å få ordnet det, men det er veldig omstendelig, og jeg er ikke helt sikker på hvordan det skal gjøres, så i tilfelle må jeg ringe på sykehuset og spørre, sier Lind.

Olsen er så forsiktig hun kan, og den gule dingsen sitter som den skal når hun er ferdig med påkoplingen.

De rekker akkurat å gå gjennom hele prosedyren – én gang. Så er opplæringen over. De må videre begge to.

En kortere samtale

Anne Ragnhild Kråkeland Olsen skulle etter den alle første dagsplanen vært i gang med en times psykososial samtale med en pasient nå. Det blir det ikke tid til i dag. Det har hun skjønt for flere timer og innkomne mobilsamtaler siden, så pasienten er allerede informert. Noen minutter over den nyavtalte tiden er hun på vei inn til det som nå har gått fra en time til en halv times samtale.

På slaget halv tre er hun ute derfra, svinger innom søppelskuret, kipper et stykke pent brettet kartong opp i en container.

– Man tar jo med seg søpla på vei ut, ler hun.

Hun skriver et raskt notat fra samtalen, setter bilen i gir.

Tilbake på parkeringsplassen utenfor sone Kongshaug noterer hun antall kilometer hun har kjørt i kjøreboka som ligger i bilen, omtrent fire mil, tar den blå kurven under armen og småløper inn, slik hun har småløpt inn og ut dører de siste timene.

SNART FERDIG: Det er viktig å være til stede i øyeblikket, mener Anne Ragnhild Kråkeland Olsen.

I øyeblikket

Hun kommer inn akkurat litt over kvart på tre. Mann og barn venter tålmodig i bilen på plassen utenfor. De skal rekke en konferansetime på skolen.

Hun vinker raskt mot bilen for å vise at hun er på vei.

Det har gått i ett. Klarer hun å legge stelt analfistel, en smurt, men uspist brødskive med brunost, et potensielt livstruende og svært sjeldent syndrom, den konsentrerte opplæringen over en mann i livets siste fase (pass på den gule dingsen!), bak seg? Sammen med de om lag 15 innkomne telefonsamtalene.

Og hva med han som har trukket fra gardinene og skulle kommet seg litt mer ut?

Klarer hun å kople av nå?

– Ja, det må jeg. Jeg elsker jobben min og prøver alltid å være til stede i øyeblikket. Jeg gjør det jeg skal gjøre og teller ikke minutter, sier Anne Ragnhild Kråkevik Olsen.

– Jeg tenker ikke på at jeg skulle vært et annet sted når jeg er inne hos en pasient. Hadde jeg gjort det, hadde jeg jo blitt gæren. Da hadde jeg blitt skikkelig stresset, sier hun.

Jeg noterer fortløpende, så jeg ikke glemmer det.

Anne Ragnhild Kråkvik Olsen, sykepleier

Ta den tiden du trenger, du har god tid.

Anne Ragnhild Kråkvik Olsen, sykepleier

Man tar jo med seg søpla på vei ut.

Anne Ragnhild Kråkvik Olsen, sykepleier