Doktorgrad Sansestimuli for personer med demens

«Sansestimuli for personer med demens, studie om effekten av Sonas programmet på kommunikasjon hos personer med demens»

Denne avhandlingen forsøker å finne ut hvilken effekt simuleringsmetodene i Sonas-programmet har på personer med demens. Mens Sonas-gruppen viste en klar forbedring i kommunikasjonsevne i den 24 uker lange behandlingsperioden, hadde lesegruppen en nesten uendret kommunikasjonsevne og kontrollgruppen viste en nedgang.

  • Doktorand: Benedicte Sørensen Strøm
  • Disputas: 20. september 2017
  • Utgått fra: VID vitenskapelige høgskole

3 spørsmål til Strøm

  1. Hva tilfører denne forskningen av ny innsikt? Økningen i kommunikasjonsvansker hos personer som lever med demens og deres nedsatte evne til å fortolke sanseinformasjon understreker behovet for å finne passende intervensjoner som kan overvinne disse utfordringene. I en trearmet, randomisert, kontrollert studie av et multisansestimuleringsprogram «Sonas» fant vi en signifikant bedring over en 24-ukers periode hos dem som deltok i programmet, mens lesegruppen forble nesten konstant. Kontrollgruppen viste en forverring i evnen til å kommunisere. I tillegg fant vi en effekt på enkelte aspekter ved kommunikasjon, slik som interesse for tidligere hendelser, humor og allmennkunnskap. En signifikant forbedret kommunikasjonsevne ble funnet blant deltakere med alvorlig demens, mens dette ikke var tilfelle hos dem med moderat demens.
  2. Hvilke metoder har du brukt og hvorfor? Det ble anvendt tre ulike metoder i studien. I delstudie én ble det gjort et systematisk litteratursøk og i delstudie to en psykometrisk evaluering av Holdens kommunikasjonsskala. I delstudie tre ble det gjort en randomisert kontrollert studie av 120 personer med moderat til alvorlig demens.
  3. Hvem vil kunne dra nytte av forskningen i klinisk praksis? Studien har satt søkelyset på betydningen av kommunikasjon hos personer som lever med demens og viktigheten av bruken av sansestimuleringsmetoder, især for dem med moderat til alvorlig demens. Samtidig har viktigheten av å bruke metoder som har et teoretisk fundament for bedre å kunne tilpasse metoden til den enkeltes ønsker og behov, blitt belyst. Den psykometriske evalueringen av Holdens kommunikasjonsskala kan hjelpe praktikere til å identifisere evner hos personer med demens til å kommunisere og ut fra det både tilpasse kommunikasjonen og finne måter å opprettholde den sosiale kontakten med vedkommende på. Selv om ikke Sonas-programmet viste seg å ha en overordnet effekt, mener vi at det å dokumentere en signifikant bedring i evnen til å kommunisere hos de med alvorlig demens i seg selv er verdifullt, da denne gruppen ofte blir glemt og understimulert i en travel sykehjemshverdag.
Les også: