Forskerintervju Terapeutiske oaser

Bilde av Gonzalez i en sansehage foran et lysthus.
PRISVINNER: Marianne Thorsen Gonzalez' forskning på sansehager som miljøbehandling ved demenslidelser ga henne Leon Jarners forskningspris 2015. 

– En sansehage skal stimulere alle sanser, sier Marianne Thorsen Gonzalez, som mener norske sykehjem gjør mye riktig utendørs.

– Jeg synes vi godt kan være stolte i Norge, når du tenker på de klimatiske utfordringene vi har, og hvor kort hovedsesongen tross alt er, sier Marianne Thorsen Gonzalez.

 

Prisvinner

Hun snakker om sansehager, disse grønne, terapeutiske oasene som har dukket opp ved sykehjem nær sagt over hele landet, spesielt etter årtusenskiftet.

– Det er rom for noen forbedringer, kanskje i særdeleshet dette med å ha et drivhus ute og rekkverk langs gangveier. Utover dette har man vært veldig dyktige på å anlegge sansehager i Norge, og man har i stor grad benyttet landskapsarkitekter som rådgivere.

Få kjenner feltet bedre enn Gonzalez, og desember i fjor vant hun Leon Jarners forskningspris for prosjektet «Sansehager som miljøbehandling ved demenslidelser».

 

Året rundt

Det er en grå vinterettermiddag, snøen ligger tykk over sansehagen til Manglerud-hjemmet øst i Oslo. En sti er tråkket opp forbi trær, busker, sittegrupper, vannpumpe, bålplass og lysthus. Under snøen ligger bedene i dvale og venter på vårløsning.

Gonzalez beskriver hva vi ser rundt oss.

– Vi ser egentlig et terapeutisk miljø, som vi kan ha glede av alle sammen, men som er spesielt tilrettelagt for personer med demens. Det er snø, og det er en fuktig og litt grå dag, men det er faktisk slik at en sansehage kan man bruke hele året.

– Hva er det vi ser her som kan appellere til ulike sanser?

– Vi ser trær, som helt sikkert bærer frukt om sommeren, og for å stimulere sansene om vinteren, har de hengt opp fargerike kuler. Vi ser også busker. Jeg vil tro noen av disse er blomstrende, det vil si at de er duftende vår, sommer og høst. Jeg vil tro vi også har rips, solbær og kanskje stikkelsbær. Under snøen vil jeg tro det er bed med ulike typer vegetasjon som helt sikkert ikke er giftig, men som har sterke farger og dufter; ting som er godt å putte i munnen, som krydderurter og kanskje til og med grønnsaker.

 

Ut og gå

Hun peker på sittegrupper under store trekroner, på hvileplasser for både morgensol og kveldssol, på lysthuset, som kan gjøre det enklere å strekke sesongen, og på gangstien som snor seg rundt i hagen.

– Hvis det er gode gangveier, så er det en fantastisk måte å trene balanse og fysiske ferdigheter og opprettholde funksjonsnivå på, påpeker hun. 

– Og det som er særdeles viktig når det gjelder personer med demens, er at man kan komme seg ut og gå, og hele tiden finne tilbake til utgangspunktet. 

– Hvorfor ønsket du å forske nettopp på fenomenet sansehager?

– Jeg disputerte i 2010, og i mitt doktorgradsarbeid hadde jeg sett på dette med betydningen av terapeutisk hagebruk for personer med depresjon. I den sammenheng hadde jeg truffet Marit Kirkevold, og hun inviterte meg til å fortsette å arbeide med sansehager som miljøbehandling ved demenslidelser.

 

God effekt

Kirkevold og Gonzalez foretok først en kunnskapsoppsummering for å se hva man visste om betydningen av sansehager ved demenslidelser. Blant effektene de fant, var bedre søvn, mer velvære, færre alvorlige fall og mindre bruk av dempende medisiner.

Neste steg var å se på situasjonen i Norge, noe som ble gjort ved hjelp av et spørreskjema sendt til ledere og ansatte ved sykehjem over hele landet. De så blant annet at antallet sansehager øker sterkt etter år 2000, og at svært mange sykehjem som ikke har egen sansehage i dag, har planer om å etablere det.

De samlet også inn data for å se hvordan de norske sansehagene var utformet i lys av de anbefalte retningslinjene. Som nevnt innledningsvis, mener Gonzales det er grunn til å være stolte av hva man har fått til på feltet.

 

Utfordringer

– Hvilke utfordringer har man rundt om i landet for å få sansehagene til å fungere optimalt?

– Det er utfordringer på mange nivåer. Det ene er å kunne nok om demens til å forstå hvordan en slik sansehage kan hjelpe. Så er det å forstå hva i en hage eller uteomgivelser generelt, som bidrar til at det faktisk hjelper ved demens. Begge disse kunnskapsområdene må man ha.

Gonzales peker også på viktigheten av å ha systematiske programmer for hvordan man skal bruke hagen og opplæringsprogrammer for dette.

– Her finnes det en del bøker og dessuten en DVD fra Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, som man kan lære mye av.

– Ellers er det en av utfordringene å motivere eldre, i særdeleshet eldre med demens, til å komme seg ut. Det er viktig å ha nok personale, som kan nok om dette til å motivere brukerne ut. Det er også praktiske ting, som vedlikehold. En sansehage må holdes ved like, ellers forfaller den fort.

 

Innemiljø

– For dem som i dag ikke har en sansehage, hva er et minimum for å starte opp?

– At man har blomster i vinduskarmene, for man kan faktisk godt begynne inne. Bruk det dere har – bruk balkongkasser, bruk vinduskarmer, bruk utebedene, lag en liten oase – en liten hyggeplass ute. Tenk også at i nærmiljøet kan det være masse ressurser, som et gartneri, et plantesenter, en botanisk hage, en kolonihage eller en gård.

– Det er viktig at man ikke låser seg til at sansehager er den eneste måten å bli stimulert på i naturen for eldre, både med og uten demens.

Marianne Thorsen Gonzalez er født i 1954 og arbeider som førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høgskole, campus Diakonhjemmet.