Digitale verktøy gir nye muligheter for å involvere pårørende

Denne artikkelen bygger på en masteroppgave i helsefaglig utviklingsarbeid ved UiT Norges arktiske universitet (1). Temaet er aktuelt fordi norske helsemyndigheter har bedt spesialisthelsetjenesten om å tilby 15 prosent av planlagte polikliniske konsultasjoner til befolkningen digitalt (2). Dette skaper nysgjerrighet for hvordan pårørende kan inkluderes i denne satsingen.

To faktorer virker spesielt viktige for å inkludere pårørende: 

1. Digitale verktøy gir nye muligheter for å involvere pårørende.
2. Terapeuter må ha digital kompetanse for å ta i bruk digitale verktøy (1). 

Disse faktorene viser at det trengs videre utvikling av digitale arbeidsformer for psykiatriske sykepleiere og terapeuter.

Tjenestene involverer pårørende for lite

Landsforening for pårørende innen psykisk helse (LPP) anslår at det finnes rundt 800 000 pårørende til mennesker med psykiske lidelser i Norge. Uavhengig av hvilket helsetjenestenivå pasienten får tilbud fra, har de fleste pasientene pårørende som er berørte av situasjonen (5). 

Innen psykisk helsevern er det viktig å samarbeide med pårørende for å sikre god kvalitet i pasientbehandlingen. Dette samarbeidet kan handle om å inkludere dem i utredningen, behandlingen og i nettverket rundt pasienten. 

Tidligere forskning viser at pårørende har fått mer innflytelse på overordnet politisk nivå, for eksempel i lovverk og veiledere. Men på tjenestenivå og i klinisk praksis er det fortsatt stort behov for å involvere pårørende bedre (6). 

Det finnes flere hindringer for dette. Det kan være manglende tilrettelegging i tjenestene eller at behandlingskulturen ikke er vant til å inkludere pårørende. Noen steder begrenser fasilitetene involvering av pårørende i samtaler. Andre utfordringer kan være at pasienten ikke ønsker at pårørende skal involveres, eller at det er lange avstander mellom pasient, pårørende og behandlingssted.

Digitalisering endrer behandlingen

Digitale verktøy brukes i noe grad i behandlingen for å styrke samarbeidet mellom pasienten og terapeutene, og eventuelle pårørende, når den geografiske avstanden er stor. Forskning viser at digitale verktøy og videokonferanser kan gi pasientene raskere tilgang til behandling, bidra til jevnere oppfølging og fungere som et sikkerhetsnett (7–9). 

En forskningsstudie som undersøker terapeuters erfaringer med videosamtaler, viser at slike digitale møter kan gi nye muligheter for å forstå og å behandle psykiske lidelser (10). Digitaliseringen kan føre til nye tilnærminger i behandlingen og gjøre både pasientene og pårørende mer aktive i tilfriskningsprosessen, samtidig som den kan fremme sosial inkludering på nye måter. 

Artikkelforfatterne ser behovet for videre forskning for å forstå den komplekse situasjonen til pasientene, pårørende og terapeutene i en digital kontekst (10).

Nyere forskning understreker at terapeuter trenger å bli trygge på å bruke digitale verktøy og bygge opp god digital kompetanse (11). Det er også viktig å ivareta den terapeutiske alliansen – altså å skape en felles forståelse av pasientens utfordringer og mål for terapien og bygge en god relasjon – selv når kommunikasjon foregår digitalt (10–12). 

Det oppfordres fortsatt til mer forskning på effekten av digitale behandlingstilbud og om det finnes noen negative sider ved dem. Forskning må også undersøke om digitale tilbud bør tilpasses ulike pasientbehov. Norges forskningsråd oppfordrer til at alle som deltar i digitale helsetjenester, også pårørende, bør inkluderes i forskning på hva som virker, og hva som eventuelt ikke gjør det (13). 

Behandlere deler digitale erfaringer

Studien (1) undersøkte om digitale verktøy kan bidra til å inkludere pårørende i psykisk helsevern. Studiene hadde et kvalitativt design, og informantene, altså behandlerne, ble intervjuet om sine erfaringer med digitale verktøy under pandemiens strengeste smitteverntiltak. 

Elleve behandlere deltok, rekruttert gjennom sine ledere. De jobbet som psykologer, psykologspesialister, sosionomer og spesialsykepleiere ved fire ulike poliklinikker i psykisk helsevern for voksne. Deltakernes yrkeserfaring varierte fra tre til tretti år.

Dataene ble samlet inn gjennom tre fokusgruppeintervjuer med henholdsvis fire, fire og tre deltakere. Tematisk analyse ble brukt for å finne ut hva som fremmer digitalt samarbeid med pårørende.

Erfarne terapeuter deler kunnskap med mindre erfarne

For å forstå funnene i masterstudien ble Aktør-nettverksteori (ANT) brukt som rammeverk (14, 15). ANT vektlegger hvordan teknologi påvirker samspillet mellom mennesker, både fysisk og digitalt. I digitale møter kan for eksempel plasseringen av deltakerne justeres for å få bedre lyd og bilde, noe som viser hvordan mennesker og teknologi påvirker hverandre. 

Begrepet domestisering brukes for å beskrive hvordan teknologi tas i bruk, får en mening og blir en del av hverdagen (14). ANT ser på både mennesker og teknologi som likestilte aktører i et nettverk og gir innsikt i endringer i arbeidssituasjonen (1). I tillegg ble teori om nonverbal kommunikasjon brukt for å forstå digital samhandling bedre (16). 

Innføringen av digitale verktøy skjedde ved at erfarne terapeuter delte kunnskap med de mindre erfarne (17), noe som forstås gjennom teorien om situert læring – en læringsprosess som i korte trekk handler om relasjonen mellom nykommere og erfarne, hvor nykommeren gjennom prosessen lærer fra de erfarne (18). 

Den teoretiske analysen synliggjør at digital kompetanse er en viktig fellesnevner i terapeutenes erfaringer. 

Pårørende deltar via videoløsninger

Studien viser at digitale verktøy kan gjøre det lettere å inkludere pårørende, uavhengig av geografisk plassering. For at pårørende skal kunne delta, er det viktig at de har tilgang til og kan bruke videoprogrammer, samt har en smarttelefon eller PC. 

Ifølge informantene deltok pårørende oftest fra samme sted som pasienten. Involvering krever alltid pasientens samtykke – det er pasienten som avgjør om pårørende skal delta, ikke teknologien. Ingen av informantene hadde opplevd at pårørende sa nei til å delta på grunn av den digitale formen. 

Som en informant uttrykte: «De tilpasser seg mediet», noe som tyder på at pårørende ønsker å bidra. 

Jeg tolker dette som at de pårørende er viktige støttespillere og ønsker å være en del av behandlingen. Dette samsvarer med anbefalingene i pårørendeveilederen, som sier at pårørende bør sees på som en ressurs (6). Bruken av digitale verktøy kan gjøre det enklere å inkludere dem.

Flere informanter trakk frem nettverksarbeid som en nyttig metode for å inkludere både pårørende og andre viktige personer i pasientens behandling (19). Dette bidrar til trygghet for terapeuten og gir bedre kvalitet i samtalene. Når pasienter tar med pårørende, blir det ofte mindre stress i nettverket, og samtalene oppleves som mer meningsfulle. 

Digitale løsninger gjør det lettere å ta vare på relasjonene mellom pasient, pårørende og terapeut, slik at ingen står alene i møtet (6, 19). En informant mente at bedre digital kompetanse blant terapeutene kunne ført til mer bruk av videokonsultasjoner – noe som antyder at teknologikunnskap er viktig for å få pårørende med i behandlingen.

Digitale verktøy stiller krav til digital kompetanse

Brukere utvikler digital kompetanse gjennom domestisering – en prosess der teknologi tas i bruk, forstås, tolkes og læres (14). Studien viser at både terapeuter, pasienter og pårørende må forholde seg til teknologi i møte med hverandre. Hvordan de velger å bruke teknologien, henger tett sammen med evnen til å opprettholde et fungerende tilbud. 

Valget om å bruke en digital løsning handler ofte om å sikre et videre behandlingstilbud. Det innebærer vurdering av hvem som skal få et digitalt tilbud, og hvilke kriterier som skal gjelde. Når pårørende samtykker til å delta digitalt, eksponeres også deler av deres private hjem, noe som kan gi terapeuten innsikt i deres livssituasjon og prioriteringer (14).

Flere informanter opplevde overgangen til digital praksis under pandemien som brå. De måtte lære seg den nye arbeidsformen mens de samtidig ga behandling. Selv om teknisk utstyr var tilgjengelig, var verken terapeuter, pasienter eller pårørende klare for å bruke det. 

Utdanning forbereder ikke på digital terapi

Utdanningene hadde i liten grad forberedt terapeutene på digital terapi (10, 19, 20), til tross for at helsemyndighetene anbefalte mer bruk av digitale konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten.

Informantene fortalte at måten de kommuniserte på, endret seg ved bruk av digitale verktøy. Kroppsspråk som gester, blikk og sittestilling ble mindre synlig, og samspillet opplevdes som mer uforutsigbart. Det førte til mindre nonverbal kommunikasjon og krevde tydeligere turtaking i samtalene (16). 

Videoteknologi begrenser hva som vises i bildet, avhengig av kameravinkel og skjermstørrelse. Terapeuter med erfaring ble derfor mer aktive og styrende i samtalene. 

Øydvin og medarbeidere (22) peker på hvor viktig det er å være direkte og aktiv i digital terapi, og at tilgang til nonverbale signaler er avgjørende for sirkulære samtaler (10). Dette reiser et viktig spørsmål: Er digital terapi egnet for alle terapeuter?

Telefon svekker samspill og signaler

Bruk av telefon uten bilde fjerner muligheten til å se visuelle signaler. I ett eksempel fra studien tok en deltaker opp et vanskelig tema over telefon, uten å kunne se hvordan de andre reagerte. Telefon gir bare lyd, og det blir vanskelig å oppfatte stemninger og kroppsspråk.

Funnene tyder på at terapeuter som har brukt digitale verktøy over tid, har kombinert sosial og digital læring. Gjennom praksis har de utviklet sin kompetanse – i tråd med teorien om situert læring (1, 19). For uerfarne terapeuter opplevdes dette som utmattende. 

Likevel har erfaringen med digitale møter styrket deres digitale kompetanse. Det å forstå hvordan teknologi påvirker relasjoner og samtaler, har også gjort terapeutene bedre til å observere, tolke og kommunisere.

Helsevesenet satser digitalt

I fremtiden skal 15 prosent av planlagte konsultasjoner i psykisk helsevern gjennomføres digitalt (4). For å sikre god kvalitet i utviklingsarbeidet trengs det mer kartlegging og forskning på bruken av digitale verktøy i behandling (4). 

Det er behov for psykiatriske sykepleiere som aktivt bidrar til å utvikle digitale behandlingstilbud som også inkluderer pårørende – både i forskning, fagutvikling og i klinisk utøvelse. Det er ønskelig med både kvalitative og kvantitative studier på dette feltet, særlig fordi det finnes lite forskning om inkludering av pårørende.

Å øke inkluderingen av pårørende betyr å gjøre pårørendemedvirkning til en del av den daglige praksisen i helsetjenesten. Ifølge norske helsemyndigheter bidrar samarbeid med pårørende til bedre kvalitet i pasientbehandlingen (6). 

Helsemyndighetenes henstilling til økt bruk av samtalebehandling digitalt handler om mer enn innkjøp av digitalt utstyr. Det er også viktig å sikre at både pasienter, pårørende og terapeuter kan bruke verktøyene og får den digitale kompetansen de trenger.

Takksigelser

Takk til arbeidsgiver Psykisk helse og rusklinikken/Universitetssykehuset Nord-Norge for tilrettelegging for dette arbeidet og faggruppen SPoR/Norsk Sykepleierforbund for skrivekurs i 2024. 

Forfatteren oppgir ingen interessekonflikter.