fbpx Barn med ADHD får medikamentell behandling av sykepleiere Hopp til hovedinnhold

Barn med ADHD får medikamentell behandling av sykepleiere

Et barn står på hodet i sofaen
HYPERAKTIVITET: Totalt 2–5 prosent av alle barn og ungdommer har ADHD. De trenger støtte til å håndtere utfordringene i et livslangt perspektiv. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Medikamentell behandling er en del av tilbudet til mange barn med ADHD. I et nytt prosjekt er oppfølgingen delegert til sykepleiere, som jobber i team med leger.

Hovedbudskap

For mange barn med ADHD er medikamentell behandling en del av behandlingstilbudet. Barna trenger støtte til å håndtere sine utfordringer i et livslangt perspektiv. Hensikten med dette prosjektet er å utarbeide og evaluere en ny modell der sykepleiere brukes i behandling av barn med ADHD i en generell barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.

ADHD er en tilstand som kjennetegnes av kjernesymptomene konsentrasjonsproblemer, oppmerksomhetsvansker, impulsivitet og hyperaktivitet med medfølgende funksjonsnedsettelse på ulike arenaer i barnets liv (1).

Totalt 2–5 prosent av alle barn og ungdommer har ADHD, og det er en av de hyppigst forekommende tilstandene i barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. ADHD er en tilstand som varer hele livet for mange (2).

Behandlingstilbudet er omfattende og består av psykoedukasjon, foreldretreningsprogrammer og tilretteleggingstiltak i hjemmet, skolen og fritiden samt medikamentell behandling (3).

Barn med ADHD har en økt risiko for å utvikle sekundære tilstander som problemer med akademiske prestasjoner, sysselsetting og relasjoner. Tidlig oppdagelse og behandling er viktig for å forebygge dette (2). Barn med ADHD trenger støtte til å håndtere sine utfordringer i et livslangt perspektiv.

Noen oppgaver kan utføres av andre profesjoner

Studier har identifisert at mangel på barne- og ungdomspsykiatere ofte kan utgjøre en flaskehals i å utrede og følge opp av barn med ADHD (4). Som et ledd i å sikre gode og forsvarlige forløp samt effektiv ressursbruk er det viktig å vurdere hvilke oppgaver som kan utføres av andre profesjoner.

En ny studie (4) viser utbredt bruk av sykepleiere for å utrede og følge opp barn med ADHD i Storbritannia og USA. Så vidt vi vet, er sykepleiere lite brukt i behandling av barn og unge med ADHD i Norge.

Leger delegerer oppgaver til sykepleiere

Klinikk for psykisk helsevern for barn og unge, Helse Bergen, ønsket å pilotere en oppgavegliding ved å bruke sykepleiere i oppfølging av barn og unge i en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Klinikken la opp til at sykepleieren og legen skulle arbeide i team med hyppige fellesmøter.

Innledningsvis spurte vi et utvalg BUP-leger om hva de ønsket å inkludere i en delegert sykepleieoppgave. Vi intervjuet en gruppe på fem barn med ADHD og deres foresatte for å kartlegge familienes behov og tematikker.

Legene ønsket å delegere følgende til sykepleierne: måle puls og blodtrykk (BT), måle vekt og registrere effekter og eventuelle bivirkninger av ADHD-medisin. Familiene til barn med ADHD ønsket utvidet psykoedukasjon, herunder mer støtte i hverdagsutfordringene, hjelp til å regulere følelser og søvn samt «avspenning».

Modellen i figur 1 er beskrevet ut fra kontaktpunkter for pasienter og pårørende. Ved oppstarten av medisinering av barn med ADHD ble medikamentet, dosen og opptrappingsplanen gjennomgått med barnet og foreldrene.

Figur 1. Utprøving av ADHD-medisin og konsultasjoner med sykepleiere og leger

Sykepleieren kontrollerte somatiske forhold som blodtrykk, puls, høyde og vekt. Dersom det var nødvendig å endre dosen fordi barnet ikke hadde god effekt eller fikk plagsomme bivirkninger, ble det satt opp ny konsultasjon med legen sammen med sykepleieren.

Gjennom hele forløpet ble virkninger og eventuelle bivirkninger fulgt opp gjennom å fylle ut skjemaer og ha samtaler med barnet og foreldrene. Flere bivirkninger kan forekomme. De vanligste er tap av appetitt, innsovningsvansker, hodepine, kvalme og følelsesmessig nedstemthet når medisinen går ut av kroppen.

Det kan også forekomme puls- og BT-økning, og sykepleieren monitorerte dette etter en standard prosedyre. Hvis det var en økning på mer enn 20 prosent i forhold til utgangsverdien, rapporterte sykepleieren det til legen, som gjorde en ny vurdering.

Sykepleieren la til rette for refleksjoner

I helsepersonelloven kommer det frem at informasjonsinnhenting kan gjøres av annet helsepersonell enn leger, jf. helsepersonelloven §§ 4 og 5 (5). Det samme gjelder enkle undersøkelser som å måle vekt, puls og blodtrykk hvis den aktuelle medarbeideren er sykepleier eller vernepleier.

Informasjon journalføres og forelegges den ansvarlige legen for vurdering. I nasjonale retningslinjer fremkommer det ikke spesifikt at sykepleiere kan brukes i behandling av ADHD (3).

Informasjon journalføres og forelegges den ansvarlige legen for vurdering.

I kontakten mellom sykepleieren og familien var det mulighet for en samtale om eventuelle endringer som følge av medisinene. Måling av blodtrykk, puls, høyde og vekt var en legitim ramme rundt en konsultasjon.

Sykepleieren la til rette for at barnet og foreldrene kunne reflektere rundt hvordan medisinen virket fra dag til dag. Mulighetene og utfordringene medisinen skapte, ble også fine temaer for samtaler. Med to ukers intervaller hadde barnet mulighet til å huske hva som hadde skjedd siden sist, og gjenkalle følelser knyttet til disse hendelsene.

Samtalerommet var barnevennlig

Opplevelser relatert til positive endringer i barnets konsentrasjon, bedre konflikthåndtering, følelsesregulering og impulskontroll kunne gi gode samtaler. Barnet kunne fortelle om mestring og fikk positive tilbakemeldinger fra foreldrene og sykepleieren.

Også det å snakke om ubehag knyttet til matinntak, innsovningsvansker og andre utfordringer som oppstår i denne fasen, ga en inngang til å finne adekvate tiltak som kunne iverksettes.

Tegnesaker, spinnere og formingsmateriell gjorde rommet barnevennlig og ga barnet mulighet for en alternativ vinkling under samtalene. Samtidig kunne dette virke som en avlastning på eventuell manglende impulskontroll under samtalene.

I utviklingen av modellen kom det frem fire områder som barna og foreldrene ønsket at skulle være tema i oppfølgingstimene: matinntak, innsovningsvansker, regulering av følelser og avspenning. Dette var temaer som både foreldrene og barna tok opp.

Barna og foreldrene delte erfaringer om ernæring og søvn

Flere av medisinene som brukes i forbindelse med ADHD, kan ha nedsatt appetitt som bivirkning, og barnet blir mindre interessert i mat. Skolematen kommer ofte hjem igjen uspist.

Det var viktig å finne ut hvordan skolen og hjemmet kan tilrettelegge for at barnet får tid og mulighet til å spise på skolen, og bruke ernæringsrik mat som frister appetitten til det enkelte barnet.

Skolematen kommer ofte hjem igjen uspist.

Gjennomgang av søvnbehov, døgnrytme, vaner og atferd sammen med barnet og foreldrene kunne gi holdepunkter for tiltak som var til hjelp for barnet.

Hjelpemidler fra kognitiv atferdsterapi brukes

Hjelpemidler fra kognitiv atferdsterapi, for eksempel «følelsestermometeret», ble introdusert for å regulere følelser. Ved hjelp av slike visualiserende hjelpemidler klarte barna i større grad å fortelle om ulike situasjoner og ble bevisst på sine mestringsområder og hvor de hadde behov for støtte.

Foreldrene deltok i dette og kunne være med på å bekrefte mestring de hadde observert hos barnet, og tilrettelegge for nye mestringsopplevelser.

Avspenningsøvelser er nyttig

Tiden fra medisinen går ut av kroppen om ettermiddagen til barnet skal legge seg om kvelden er sårbar for mange. Barnet kan blir mer urolig, og mange kan ha tunge og triste tanker før leggetid.

Avspenningsøvelser som er tilpasset barnet, og som foreldrene og barnet kan gjøre sammen, viste seg å være svært nyttig for flere. Rammen rundt avslutningen av konsultasjonen var preget av å gjøre noe sammen og å gi barnet den utviklingsstøtten det trengte.

Vi utarbeidet illustrasjoner av hvilke områder i livet til barnet hvor vi håpet at medisinene ville kunne være til hjelp, og hva vi måtte passe på når det gjaldt virkninger og bivirkninger.

Vi utarbeidet også informasjonsmateriell om kosthold og søvn, forslag til avspenningsøvelser og mindfulness-øvelser. Dette gjorde vi for å hjelpe barna med å forklare hva som gjaldt for dem. Hjelpemidler relatert til reguleringsvansker hentet vi fra KAT-kassen (6).

Familiene følte seg godt ivaretatt

I tabell 1 oppsummeres foreldrenes svar på oppfølgingen. Skalaen gikk fra 1–5, hvor 1 er dårlig og 5 er meget bra.

Tabell 1. Resultater fra spørreskjemaet om oppfølgingen etter at barna begynte med ADHD-medisiner

I intervjuene kom det frem at familiene generelt var svært fornøyde og følte seg godt ivaretatt. Informasjonsutvekslingen var tilpasset barnas og familiens øvrige behov. De uttrykte ikke behov for flere legekonsultasjoner, men følte seg trygge på at sykepleieren og legen samarbeidet tett.

«Det har vært veldig profesjonelt og fint. Det var veldig betryggende å ha de møtene med sykepleieren, og vi kunne ha med nye spørsmål som har kommet opp de siste to ukene. Dette ble vår datters egen prosess» (far til jente på sju år).

Denne faren fortalte i fortsettelsen at jenta hadde meninger om hvem som skulle vite at hun gikk på medisiner, hvordan dette skulle fortelles, og hvordan hun skulle støttes. Sammen med foreldrene tolket vi det som at hun hadde et sunt eierforhold til sin egen tilstand og prosess. Foreldrene hadde latt henne bestemme dette selv.

Informasjonsutvekslingen var tilpasset barnas og familiens øvrige behov.

Disse foreldrene verdsatte også hyppigheten av konsultasjonene fordi de kunne ta opp ting mens de enda var ferske, og diskutere og reflektere over endringer i barnets opplevelser av seg selv. Nye mestringsopplevelser eller opplevde nederlag kunne bli gjenstand for felles refleksjon med barnet.

Slik opplevde foreldrene at deres egen omsorgsevne knyttet til det å snakke med barnet om ADHD og medisiner, ble styrket. Deres egen vurderingsevne relatert til virkninger, bivirkninger, vekt og søvn ble også bedre.

Legen og sykepleieren snakket direkte til barnet

Flere foreldre kommenterte at det var viktig at både legen og sykepleieren snakket direkte til barnet og involverte dem i prosessen:

«Men jeg tror det hadde med å gjøre at han ble snakket til, det ble ikke bare snakket til meg. At han ble spurt spørsmål, at både sykepleieren og legen så rett på han når de snakket, og ikke bare på meg. For det er ofte noe som skjer» (mor til gutt på ni år).

Denne gutten hadde tidligere hatt flere runder med medisinutprøving som var avsluttet på grunn av bivirkninger eller liten virkning.

Videre uttrykte alle foreldrene at de hadde fått en god forståelse av ADHD og dermed et «eierskap» som ble mindre tabubelagt i møte med andre i deres sosiale omgangskrets.

Sykepleierne organiserte, undersøkte og ga omsorg

Modellen med å bruke sykepleiere i behandlingen av barn med ADHD i en generell barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk ble utformet og pilotert etter at forslag til oppgaver for sykepleiere ble innhentet fra både pårørende og leger.

Sykepleiernes rolle var å organisere konsultasjoner og somatisk undersøke BT, puls og vekt. I tillegg skal de utøve omsorg i oppfølgingen av det enkelte barnet og familien gjennom hele prosessen.

Samtidig kan sykepleieren undervise og støtte barnet og familien med tanke på å forebygge, å redusere komplikasjoner og å styrke positive helse- og livsstilsvalg i denne prosessen.

Dette erfarte vi at hadde stor betydning, særlig for temaer som kosthold, innsovning, avspenning og følelsesregulering. Betydningen av samhandling mellom sykepleieren og legen når det gjaldt ernæring, var også vesentlig (7).

Jevnlige møter med sykepleieren var positivt

Når det gjelder å delegere oppgaver og organisere oppfølgingen, var det positivt for familien at sykepleieren møtte barnet og foreldrene hver 14. dag, noen ganger alene og noen ganger sammen med legen.

Ingen av foreldrene mente at det var for ofte, selv om det kunne være en utfordring å ta fri fra jobb for å komme til BUP. Det var heller ingen som oppga at det var for sjelden.

Organiseringen av tilbudet ble en viktig del av sykepleierens arbeidsoppgaver.

Organiseringen av tilbudet ble en viktig del av sykepleierens arbeidsoppgaver (8). Å ha dette ansvaret for regelmessigheten ga et arbeidsrom som sykepleierne opplevde som meningsfullt.

Endringer i barnets opplevelse av mening knyttet til medisinene de tok, ble gjenstand for refleksjon sammen med foreldrene. Å begynne på medisiner fordi man er urolig og ukonsentrert, kan være utfordrende for barn i alderen seks til ti år. De trenger å forstå hvorfor de skal ta medisiner når de ikke opplever at de er syke.

Foreldrene er gode støttespillere for barnet

Sykepleierne må ha søkelys på hva foreldrene, skolen og barna selv har av forventninger til effekt av medisinene, og hva vi må passe på ved medikamentkontrollene når det gjelder eventuelle bivirkninger.

Både sykepleieren og legen snakket direkte til barnet. Virkninger og bivirkninger av medisineringen ble drøftet av sykepleieren, foreldrene og barnet selv. Foreldrene var gode «støttespillere» for barnet, som fikk en opplevelse av å mestre sitt eget liv ut fra sine egne forutsetninger.

Opplevelsen av å kunne utføre en viktig omsorg for små barn i en sårbar periode i deres og familiens liv var stor i dette prosjektet. Det å starte medisinering for ADHD kan være en mulighet for barnet til selv å mestre livet sitt på tross av tilstanden.

Et viktig aspekt er at barnet «spiller på lag» med medisinene, og får hjelp til å håndtere de utfordringene tilstanden gir. Tidlig aksept og mestring kan gi gode forutsetninger for dette. En god helsetjeneste i oppstarten av medisineringen kan være avgjørende.

Konklusjon

Denne piloteringen støtter tidligere studier som konkluderer med at flere oppgaver i ADHD-oppfølging kan delegeres til en sykepleier som arbeider i team med en lege.

I tillegg har vi fått nye innsikter i behovet for bedre støtte, omsorg og informasjon i utprøvingsfasen ved medikamentell behandling. På denne bakgrunnen anbefaler vi videre utvikling av og forskning på å bruke sykepleiere i ADHD-behandling.

Referanser

1.       Helsedirektoratet. Forekomst og kjønnsforskjeller ved ADHD [Nasjonal faglig retningslinje]. Oslo: Helsedirektoratet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/adhd/om-diagnosen-adhdhyperkinetisk-forstyrrelse/forekomst-og-kjonnsforskjeller-ved-adhd (nedlastet 30.04.2021).

2.       Halmoy A, Fasmer OB, Gillberg C, Haavik J. Occupational outcome in adult ADHD: impact of symptom profile, comorbid psychiatric problems, and treatment: a cross-sectional study of 414 clinically diagnosed adult ADHD patients. Journal of Attention Disorders. 2009;13(2):175–87.

3.       Helsedirektoratet. ADHD Nasjonal faglig retningslinje. Oslo: Helsedirektoratet; 2018.

4.       Kleve L, Vårdal L, Elgen IB. The Nurse Role in the Management of ADHD in Children and Adolescent: a Literature Review. Front Psychiatry. 2022;13:676528. DOI: 10.3389/fpsyt.2022.676528

5.       Lov 2. juli 1999 nr. 65 om helsepersonell m.m. (helsepersonelloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64#KAPITTEL_2 (nedlastet 30.04.2021).

6.       Callesen K, Nielsen A, Attwood T. KAT-kassen. København: Psykologisk Forlag; 2002.

7.       Kuven BM, Giske T. Samhandling mellom sykepleier og lege er viktig for ernæringstilstanden til sykehjemspasienter. Sykepleien. 2017;12(64510):e-64510. DOI: 10.4220/Sykepleienf.2017.64510

8.       Hellesø R, Larsen LS, Obstfelder A, Olsvold N. Hva er sykepleie? Sykepleien. 2016;104(8):64–66. DOI: 10.4220/Sykepleiens.2016.58491

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Psykisk helse: Barn og unge trenger trygghet og støtte fra voksne

En ungdom sitter alene i et hjørne
HELSE ELLER UHELSE? Barn og unge må ikke få for stort ansvar for selvhjelp i livssituasjoner hvor det er voksne som skal ivareta dem. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Livsmestring som skolefag kan være forebyggende og positivt, men psykologisk selvhjelp bør ikke fremstilles som et nyttig verktøy for barn og unge.

Livsmestring skal gi elevene muligheter til å ta ansvarlige valg gjennom tverrfaglige temaer i skolen som omhandler folkehelse og livsmestring (1). I helsefremmende arbeid er det behov for god kvalitet i skoler og helsetjenester med forskningsbaserte tiltak både på universelt, selektivt og indikativt nivå (2).

Denne fagartikkelen belyser livsmestring i skolen. Vi ser på bruk av hjelpeverktøy som benyttes for psykisk helse. Vår mening er at hjelpeverktøy i noen tilfeller kan være kontraindisert. Barn kan ha egne mestringsstrategier som kan bli forstyrret av hjelpere, og da vil bruk av hjelpeverktøy i verste fall virke mot sin hensikt.

Hjelpeverktøy må anvendes med forsiktighet og på selektivt nivå for barn med psykiske vansker. Barn som har opplevd traumer, bør få en indikativ tilnærming til helsehjelp. Vi stiller derfor spørsmål ved vurderingen av hjelpeverktøy for livsmestring i skolen på universelt nivå.

Stadig flere unge har alvorlige psykiske lidelser

De fleste barn og unge opplever livskvalitet og trivsel i skolen (3). Trivselen synker fra barneårene til ungdomstiden, hvor gutter er mer tilfredse enn jevnaldrende jenter. Barns rettigheter og FNs bærekraftmål er grunnleggende for folkehelsearbeidet som er rettet mot barn og unge.

For å ivareta barn og unges psykiske helse i skolen ble livsmestring et eget fag i grunnskolen i Utdanningsdirektoratets overordnede prinsipper for tverrfaglige temaer punkt 2.5.1 (1).

Totalt 8 prosent av barn og unge har symptomer på psykisk lidelse, og rundt 20 prosent har psykiske vansker (4). En oversikt fra NAV fra 2020 viser en økende trend i trygdeytelser blant 18-åringer, og årsakene ser ut til å skyldes en økning i antallet barn og unge med alvorlige psykiske lidelser (5).

Kjønnsforskjeller viser at en større andel jenter enn gutter har psykiske lidelser i puberteten. Årsaken til økningen i diagnostiserte psykiske lidelser hos tenåringsjenter er ukjent (3). Hovedtyngden av lidelser utgjør depresjon, angst, tilpasningsforstyrrelser og spiseforstyrrelser.

Skolen er den største kilden til stress

MEST-undersøkelsen viser en økning i psykisk uhelse under koronapandemien (6). For å unngå sammenblanding med pandemitallene benytter vi tall fra UngData fra 2019.

Skolen var den fremste kilden for stress for jenter i 2019; 45 prosent av jenter opplevde press om å gjøre det bra på skolen (7). Stresset jenter opplever, kan komme av en fremtidsdisiplinering hvor skolen har nøkkelbetydning for høyere utdanning, jobb og karriere (8).

Livsmestringsfagets bakgrunn og innhold kan diskuteres.

Livsmestringsfagets bakgrunn og innhold kan diskuteres. Bør vi rette innsatsen på individ- eller på systemnivå i det sykdomsforebyggende og helsefremmende arbeidet, og hvordan skal dette utføres i skolen?

Repertoaret av hjelpeverktøy eller skoleprogrammer er mangfoldig (tabell 1). Vi har sett på verktøyet psykologisk førstehjelp fordi det har vært tilgjengelig i ti år.

Psykisk helse har fått økt oppmerksomhet utover 2000-tallet, og vi kan se det som en videreføring av forebyggende helsearbeid for fysisk helse. Mentale prosesser og kognitiv terapi har blitt en standard overbygning i psykisk hverdagshelse.

Sentralt i prosessendringer benyttes «den kognitive diamant» (figur 1), som har følgende overordnede strategier: tanker, følelser, kroppslige reaksjoner og atferd (9).

Metodeverktøyet psykologisk førstehjelp er en enkel metodikk innen kognitiv atferdsterapi som er utviklet for barn og unge mellom 4 og 18 år (10). Det benyttes i norske barnehager, skoler, helsestasjoner og andre hjelpetjenester, men også i familier for eget bruk hjemme.

Psykolog Solveig Raknes produserte verktøyet i 2010. Elementer fra den kognitive modellen inngår i Raknes’ «hjelpehånd» med fremstilling av kroppslige reaksjoner, følelser, røde tanker (vansker) og grønne tanker (løsning).

Barn og unge kan bruke hånden sin eller bildemateriellet med fem fingre for å visualisere og klargjøre sine tanker og til slutt bruke håndflaten til å sette ord på hva som skal til for å få hjelp (11).

Helsedirektoratet har delfinansiert implementeringen av verktøyet (10, 12). Målsettingen med verktøyet er at barn og unge skal mestre psykologiske utfordringer. Psykologisk førstehjelp baserer seg på BEON-prinsippet (beste effektive omsorgsnivå), som betyr at hjelpen som gis, skal være mest mulig effektiv med lavest mulig kostnadsnivå (12).

Teorier kan belyse sosiale strukturer

Helsefremmende og forebyggende tilnærminger vektlegger det som kan bidra til helse og livskvalitet. Teorier beskriver fellestrekk mellom fenomener som kan belyse sammenhenger og skape mening (13). De gir en fortolkningsramme som igjen leder til nye perspektiver, og som så kan videreutvikle praksiskunnskap.

Vi må bruke skjønn når vi forholder oss til nye metoder med faglig og etisk refleksjon. Praktisk dømmekraft er å være i konstant pendelbevegelse mellom teori og praksis og i samsvar med et kollegialt fellesskap (13).

Bruken og effekten av ulike verktøy innebærer en relasjonell komponent som ikke kan evalueres på generelt grunnlag, og universelle programmer må også ta hensyn til individuelle forskjeller. For å forstå dynamikken til sosiale strukturer kan systemteori og interaksjonistisk teori benyttes.

Vi må bruke skjønn når vi forholder oss til nye metoder med faglig og etisk refleksjon.

Systemteori er opptatt av å se mennesket i sin kontekst, og kommunikasjon er virkemiddelet som utleder og opprettholder menneskelige systemer (13). Barn og unge må ses i sammenheng med sine egne systemer, som er familien og skolemiljøet.

Interaksjonistisk teori viser til samhandling og kontakt mellom mennesker og hvordan vi utvikler oss selv ved å ta andres perspektiver, særlig i sosialiseringsprosessen. For å utvikle fornuftige og moralske tankesett er vi avhengig av normer og et verdisystem.

Skolen er delaktig i denne sosialiseringen. Judith Butler (1994) ser på kjønnsroller som historisk og kulturelt situert, som gjør at vi defineres som kjønn etter gjeldende samfunnsnormer (13).

Psykiske vansker kan vedvare inn i voksenlivet

God psykisk helse er en viktig ressurs i oppveksten, utdanningen og livet som ung voksen. Omfanget av psykiske lidelser og den tilknyttede sykdomsbyrden gjør forebyggende arbeid til et viktig satsingsområde.

Et stort antall barn og unge vil på ett eller flere tidspunkt i oppveksten oppleve å ha psykiske vansker. For noen vil vanskene vedvare over tid og inn i voksenlivet.

Det er klare forventninger fra myndighetene om at folkehelsearbeidet i grunnskolen bør ivaretas av skolen og skolehelsetjenesten på universelt, selektivt og indikativt nivå (2).

Skolehelsetjenesten skal ivareta helsefremmende og forebyggende intervensjoner både individuelt og tverrfaglig samt i tverretatlig samarbeid. Det innebærer gode faglige vurderinger for når det er hensiktsmessig å velge problemfokuserte og/eller løsningsfokuserte tilnærminger, verktøy og metoder.

Psykologisk førstehjelp er en universell tilnærming

Psykologisk førstehjelp anses å være et universelt hjelpeverktøy som kan brukes i opplæringen i skolen. Verktøyet skal bidra til å forebygge psykiske lidelser. Det er i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger, som også tilhører en tradisjon fra 1960-tallet: Psykologi skal ut av kontorene og være tilgjengelig for folket.  

En ulempe ved universell tilnærming er at det kan bidra til en økt problemorientering ved å psykologisere hverdagsplager som er naturlig til stede i livsløpet. Det å være ung, å tilpasse seg sosiale relasjoner og å delta i sosiale systemer er sosialisering og livsmestring for barn og unge i et livsløp.

En ulempe ved universell tilnærming er at det kan bidra til en økt problemorientering ved å psykologisere hverdagsplager som er naturlig til stede i livsløpet.

Med økt søkelys på psykisk helse kan grenser mellom psykiske lidelser og hverdagsvansker bli mer uklare. Barn og unge som egentlig bør få profesjonell hjelp, kan forbli i selvhjelpsområdet, eller barn og unge som klarer seg selv, kan bli «overpsykologisert».

Når tanker, følelser, kroppslige reaksjoner og handlinger får oppmerksomhet, blir barn og unge mer bevisst på sin egen forståelse. Arbeid med kognitiv forståelse er derfor nyttig i livsmestringsfaget.

Helseopplysning i skolen har den fordelen at den når alle på universalnivå, det vil si alle barn og unge i befolkningen i en bestemt aldersgruppe. Innholdet i undervisningen kan derimot medføre at barn og unge blir for fokusert på problemer som i utgangspunktet ikke er bekymringsfulle eller vanskelige.

På den andre siden viser undersøkelser at ungdommer vil ha mer psykisk helse inn i skolen (8). Det er positivt at de melder sine behov, og det er interessant at de beskriver dette behovet.

Psykiske vansker har sjelden enkle årsaker

En annen kritikk av verktøyet er funksjonen som selvhjelpsterapi (8). Når barn og unge opplever vansker, er meningen at hjelpeverktøy skal løse problemer og øke mestringsfølelser. En generell åpenhet og tilgang til informasjon er viktige redskaper for å styrke muligheter for selvhjelp, men kan også skape en illusjon om at barn og unge kan mestre sine plager på egen hånd.

Teknikkene som benyttes i psykologisk førstehjelp, kan ifølge Holter og Madsen (2018) ses som tidstypiske tilnærminger, hvor selvhjelpsverktøy er et middel for å styrke individet (14).

Vår erfaring fra skolehelsetjenesten tilsier at det er sjelden at psykiske vansker kan forklares ut fra enkle og entydige årsaker. Det er fare for tilsløring av bakenforliggende problemer. Samtaler med bruk av hjelpeverktøy er en voksen måte å møte utfordringer på.

Negative følelser må anerkjennes

Barn og unge innehar ofte naturlige mestringsstrategier. Det er en risiko for at vi forstyrrer naturlige mestringsstrategier og dermed også gode utviklingsprosesser hos barn og unge. Å holde «røde tanker» for seg selv kan være en hensiktsmessig mestringsstrategi.

Videre kan det være for komplisert for barn og unge å forstå at problemløsningsmetoder kan ha en overføringsverdi til liknende situasjoner. Vi må vise aksept for at barn håndterer vanskelige prosesser selv med sine egne strategier. Det er klokt å snakke om følelser og anerkjenne livet som det er, for å bygge robuste barn (15).

Grunnfølelsene består av flere negative enn positive følelser. Når det er for stor oppmerksomhet på å tenke positivt, kan barn oppleve at negative følelser ikke anerkjennes. Det er viktig å normalisere negative følelser. Det må likevel understrekes at forebyggende tiltak er å fange opp situasjoner eller hendelser som kan være uheldig og skadelig for barns utvikling.

Grunnelementet i helsefremmende og forebyggende arbeid for barn og unge er interaksjon med voksne med god kommunikasjon rettet mot barn og unge.

Det kan være ulik helseforståelse mellom kjønnene

Jenter og gutter har ulike preferanser. De kan møte skolens krav og hverdagens forventninger på ulike måter. Unge jenter har størst utfordringer med stress i skolen; 45 prosent av jentene opplever skolen som belastende (7).

Ifølge Butlers perspektiv på kjønnsroller defineres kjønn etter gjeldende samfunnsnormer og må ses i lys av historiske og kulturelle sammenhenger (13). Det er derfor viktig å anerkjenne at det kan være ulik helseforståelse mellom kjønn.

Skolen fremstår som en arena for fremtidsdisiplinering, og kanskje bør det være oppmerksomhet på å minske determinisme, særlig for grupper som kan oppfattes som sårbare i samfunnet, eksempelvis barn i familier med lavinntekt og barn med diagnoser.

Voksne må ikke påføre barn og unge unødvendige bekymringer for fremtiden.

Presset for å få gode karakterer er utslagsgivende for barns fremtidsutsikter og er også det som uroer særlig jenter i skolen. Ifølge Skaalvik (2017) gir sterkt prestasjonspress desto mer nedstemthet, utmattelse, angst og psykosomatiske symptomer (16).

Det er god grunn til å redusere prestasjonspresset for barn og unge samtidig som de trenger å bli møtt med utviklingsskapende forventninger tilpasset sin egen alder og modenhet. Det er viktig å fremme håp og hente styrke for hverdagen.

Skolen må tilstrebe en åpen ventemodus for hva som forventes av barn og unge. De skal lære å ta valg i livsmestringsfaget samtidig som de lever i livene sine og er i utvikling.

Voksne må ikke påføre barn og unge unødvendige bekymringer for fremtiden. De må få utvikle sine personlige kvaliteter heller enn å presses inn i systemer som de i utgangspunktet ikke ønsker selv. Hjelpeverktøy benyttes i mange arenaer, og skolen er møteplassen for en universal tilnærming.

En systematisk oversiktsartikkel av Rasmussen og Neumer (2020) konkluderer med at implementeringskvaliteten av psykologisk førstehjelp ikke er god nok. Det mangler systemer som viser effekten av tiltakene (12).

Vi må derfor få økt kunnskap om implementering og enda mer systematikk rundt bruken av hjelpeverktøyet i de ulike behandlingsnivåene.

Konklusjon

Livsmestring handler om at barn og unge møter voksne som anerkjenner og aksepterer deres problemer. I kraft av å være menneske og del av et samfunn er vi med på å skape helse og livskvalitet for noen og uhelse for andre.

Vi bør unngå situasjoner hvor barn og unge innføres i selvhjelpsmetoder når de egentlig har behov for trygghet og støtte i sin sosialiseringsprosess. Det er nødvendig med en faglig vurdering når vi skal anvende et universalverktøy for å fremme barn og unges helse.

Barn og unge må ikke få for stort ansvar for selvhjelp i livssituasjoner hvor voksne har ansvar for å ivareta dem, jf. barns rettigheter og FNs bærekraftsmål. Eksempler kan være fysisk vold, omsorgssvikt, fattigdom, utenforskap og seksuelle overgrep.

I møte med barn og unge må vi ta tak i de bakenforliggende problemene på systemnivå. Det kan i noen tilfeller være kontraindisert å «lete etter røde tanker», og det kan øke følelsen av skyld og skam. Noen røde tanker kan med fordel undertrykkes eller holdes tilbake som en del av barn og unges naturlige, beskyttende mestringsstrategier.

En problemfokusert tilnærming kan være kontraindisert for barn som har opplevd traumer. Hvordan verktøyet introduseres, kan ha betydning for sårbare barn og unge. For barn med uttalte psykiske symptomer og lidelser som PTSD (post-traumatic stress disorder) må individuell helsehjelp og eventuell behandling benyttes på indikativt nivå.

Kunnskap om salutogenese tilsier at gode universelle helsefremmende tiltak har en positiv effekt for alle, men spesielt de som trenger det mest. Vi må hindre frafall i skolen. Livsmestringsfaget kan være forebyggende og positivt for psykisk helsearbeid, men vi stiller spørsmål ved vurderingen av psykologisk førstehjelp som et nyttig verktøy for livsmestring i skolen på universelt nivå.

Ved implementering av universalverktøy i skolen for faglig bruk i livsmestringsfaget må pedagoger og helsetjenester ta ulike behandlingsnivåer med seg inn i vurderingen og i skolens læreplaner.

Referanser

1.    Utdanningsdirektoratet. Overordnet del, 2.5.1 Folkehelse og livsmestring. Oslo: Utdanningsdirektoratet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/tverrfaglige-temaer/folkehelse-og-livsmestring/?lang=nob (nedlastet 26.06.2021).

2.   Norsk psykologforening. Handlingsplan for Psykologforeningens Hovedsatsingsområde 2016–2019. Forebygging for barn og unge. Oslo; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.psykologforeningen.no/politikk/forebygging-for-barn-og-ungepsykologforeningen.no/politikk/forebygging-for-barn-og-unge (nedlastet 26.06.2021).

3.   Folkehelseinstituttet (FHI). Folkehelserapporten. Livskvalitet og psykiske lidelser hos barn og unge. Oslo; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/psykisk-helse-hos-barn-og-unge/ (nedlastet 20.06.2021).

4.   Folkehelseinstituttet (FHI). Forebygging blant barn og unge. Barn og unges psykiske helse. Forebyggende og helsefremmende folkehelsetiltak. En kunnskapsoversikt. Oslo; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/publ/2018/barn-og-unges-psykiske-helse-forebyggende-og-helsefremmende-folkehelsetilta/ (nedlastet 20.06.2021).

5.    Nav. 1 av 3 uføretrygdede har en psykisk lidelse eller atferdsforstyrrelse. Publisert 16.10.2020. Tilgjengelig fra: https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/aap-nedsatt-arbeidsevne-og-uforetrygd-statistikk/nyheter/1-av-3-uforetrygdede-har-en-psykisk-lidelse-eller-atferdsforstyrrelse (nedlastet 20.06.2021).

6.   Skrove G., Lichtwarck W., Moufack MF., Røkkum NHA, Ulfseth LA, Kojan BH . Konsekvenser av covid-19 for tjenestetilbudet blant sårbare barn og unge. NTNU: Institutt for sosialt arbeid; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.ntnu.no/documents/1272526675/1281525946/NTNU_Covid_rapport_Korr2.pdf/78e1de91-41b2-8043-9561-ea4fd2b2f8c0?t=1617781896470 (nedlastet 30.09.2021).

7.    Bakken A. Ungdata 2019. Nasjonale resultater. Tilgjengelig fra: https://tidliginnsats.forebygging.no/Rapporter/Ungdata-2019-Nasjonale-resultater/ (nedlastet 26.06.2021).

8.   Madsen OJ. Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene? Oslo: Spartacus Forlag AS; 2020.

9.   Hutchinson GS, Oltedal, S. Praksisteorier i sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget; 2019.

10. Raknes S. Psykolog, forsker og fagutvikler. Tilgjengelig fra: http://solfridraknes.no/ (nedlastet 21.06.2021).

11.  Raknes S. Bilde av hjelpehånden. Tilgjengelig fra: http://solfridraknes.no/filer/KAP%2010_Psykologisk%20f%C3%B8rstehjelp_7nov2016.pdf (nedlastet 28.06.2021).

12.  Rasmussen LMP, Neumer S-P. Kunnskapsoppsummering og klassifisering av tiltaket: Psykologisk førstehjelp (2. utgave). Tromsø: Ungsinn, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge- nord (RKBU-BUP); 2020. Tilgjengelig fra: https://ungsinn.no/wp-content/uploads/2020/01/Artikkelmal-Psykologisk-f%C3%B8rstehjelp-1.pdf (nedlastet 28.06.2021).

13.  Thomassen M. Vitenskap, kunnskap og praksis. Innføring i vitenskapsfilosofi for helse- og sosialfag. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2006.

14.  Pettersvold M, Østrem S. Problembarna. Manualer og metoder i barnehage, skole og barnevern Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2019.

15.  Sinding AI. Hvordan møter vi vanskelige følelser hos barn på en klok måte? Oslo: Psykologisk.no; 10.09.2019, oppdatert 26.06.2020. Tilgjengelig fra: https://psykologisk.no/2019/09/hvordan-moter-vi-vanskelige-folelser-hos-barn-pa-en-klok-mate/ (nedlastet 26.06.2021).

16.  Sælebakke A. Livsmestring i skolen – et relasjonelt perspektiv. Oslo: Gyldendal; 2018.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.