fbpx Overvæsking kan være dødelig for kritisk syke pasienter Hopp til hovedinnhold

Overvæsking kan være dødelig for kritisk syke pasienter

Bildet viser to sykepleiere som sjekker væske til en pasient.
STØRRE BEVISSTHET: Sykepleiere må unngå at væskebehandling som er ment å bedre pasientens tilstand, faktisk forverrer den. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Sykepleiere må ha et årvåkent klinisk blikk på pasientene, men samtidig tenke helhetlig og forebyggende. Dosen av væske de administrerer, må være gjennomtenkt.

Hovedbudskap

Noe så rutinemessig som væskebehandling må ses på som et tiltak på lik linje med annen behandling. Dosen bør være gjennomtenkt og ikke noe som administreres av ryggmargsrefleks og automatikk. Funnene vi formidler i artikkelen, representerer etter vår mening viktig kunnskap om konsekvensene av væskebehandling hos kritisk syke pasienter. Med denne artikkelen vil vi formidle resultatet til sykepleierkolleger i Norge.

Denne fagartikkelen gjengir hovedfunnene i en litterær oppgave som omhandler hvorvidt væskebehandling som er gitt til kritisk syke pasienter, påvirker deres prognose og dødelighet.

Vi har søkt i databasene Pubmed og Cinahl. Inklusjonskriteriene var voksne pasienter med sepsis eller septisk sjokk som var inneliggende på sykehus, og som fikk væske som en del av sin behandling, og der sammenhengen med prognose og mortalitet ble undersøkt.

Vi valgte ut totalt 45 artikler for gjennomlesing basert på at tittelen eller nøkkelordene inneholdt relevante søkeord. Etter nøye gjennomlesing av artiklenes abstrakt samt kvalitetssjekk ved å bruke sjekklister hentet fra Helsebiblioteket (1) inkluderte vi åtte primærartikler i oppgaven.

Vi bruker begrepet «positiv væskebalanse» gjennomgående i denne artikkelen. Det betyr at pasienten får inn mer væske enn det som går ut.

Overvæsking kan øke dødeligheten for sepsispasienter

I alle de åtte inkluderte artiklene presenterer forfatterne signifikante funn som viser assosiasjon mellom positiv væskebalanse, altså overvæsking, og økt dødelighet hos pasienter med sepsis (2–9).

Pasientene som var inkludert i studiene, var voksne som hadde ulike grader av sepsis – fra alvorlig sepsis til septisk sjokk, og infeksjon i lungene var vanligst. Alle pasientene ble behandlet ved sykehus, primært ved intensivavdelinger.

Pasientene som var inkludert i studiene, var voksne som hadde ulike grader av sepsis.

Studiene så på videre behandling på sykehus etter overflytting fra en intensivavdeling frem til utskrivelse eller eventuell død. I alle studiene ble det registrert væskebalanse i mellom ett og sju døgn.

Tre studier fant signifikant økt dødelighet hos pasienter med positiv væskebalanse allerede så tidlig som etter 24 timer (3, 4, 7). Andre studier fant at det var et vendepunkt senere i forløpet, og at dødeligheten steg dersom det forelå positiv total væskebalanse mellom 48 og 72 timer (5, 8, 9).

Når det gjelder nyreskade, fant studiene at positiv væskebalanse verken beskyttet mot eller utgjorde en risiko for akutt nyreskade (3).

Større væskeoverskudd gir verre prognose

En studie så spesifikt på om større væskeoverskudd generelt i forløpet ga økt dødelighet (2). Pasientene ble delt inn i kvartiler for væskebalanse ved utskrivelse fra intensivavdeling (< 10L, 10–20L, 20–30L og > 30L). Her fant forfatterne en signifikant økt risiko for død jo mer væskeoverskudd det var.

En annen studie rapporterte at pasientene som overlevde etter intensivforløpet, var karakterisert med mindre væskeoverskudd fra første dag til dag seks og gikk fra å ha positiv væskebalanse til negativ væskebalanse ved dag tre (6).

Hos pasientene som døde, hadde væskebalansen vært positiv alle de første seks dagene. Det samme resultatet fant forfatterne for sykehusopphold utenfor intensivavdelingen.

Også en annen studie observerte det samme over sju dager hos sine pasienter på en intensivavdeling (8). Hvor mye væske som holdes igjen i kroppen, ser derfor også ut til å være viktig for prognosen.

Det er behov for mer invasiv behandling

Vi ønsket å se på om væskeoverskudd ikke bare i seg selv kan øke risikoen for sykelighet og død, men også om det kan bidra til økt behov for annen behandling og intervensjon, som igjen kan påvirke dødelighet.

Tre av åtte studier avdekket at positiv væskebalanse medførte økt behov for ekstra medisinske tiltak (4, 6, 8). Dette var tiltak som pleuratapping, dialyse, økt tilførsel av vanndrivende medisiner samt medisiner for å opprettholde blodtrykket og øke hjertets sammentrekningsevne. Behovet var større med økende positiv væskebalanse (8).

Tre av åtte studier avdekket at positiv væskebalanse medførte økt behov for ekstra medisinske tiltak.

Én studie så spesifikt på behovet for medisinske tiltak i form av nyreerstattende behandling og eventuell mekanisk ventilasjon knyttet til væskebehandling (6). De fant at en større andel av pasientene som døde, hadde trengt mekanisk ventilasjon og/eller hemodialyse sammenliknet med de som overlevde.

Som et bifunn kan vi nevne at én studie fant at å bruke ekkodoppler for å undersøke pasientens hjertefunksjon var nyttig med tanke på å kartlegge kardial dysfunksjon og effekt av væsketilskudd (9). De konkluderte med at tiltaket vil kunne bedre prognosen hos disse pasientene, noe som kan være relevant også her hjemme som et sykepleiefaglig verktøy.

Overvæsking kan medføre lengre tid på sykehus

I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det interessant at en av studiene fant en økning i antallet liggedøgn hos pasienter proporsjonalt med økende positiv væskebalanse (2).

Jo mer overvæsket pasienten var, desto lengre måtte altså pasienten ligge på sykehus. Dette funnet ble også diskutert i to andre artikler (4, 8), hvor det var en klar trend, om enn ikke signifikant.

Mer forskning er nødvendig

Internasjonalt fremlegger Surviving Sepsis Campaign (SSC) retningslinjer for sepsisbehandling. Reviderte versjoner har kommet hvert fjerde år siden 2004 (10). Den siste revisjonen kom i 2016.

Retningslinjene anbefaler blant annet minimum 30 ml/kg intravenøs krystalloid væsketilførsel de tre første timene dersom det foreligger en sepsisindusert hypoperfusjon. Det anbefales at videre væskebehandling gjøres med hyppig revurdering av hemodynamisk status, som ved å undersøke kardial funksjon.

Positiv væskebalanse anføres å kunne være skadelig. Retningslinjene anbefaler derfor ikke at væske gis utover initial behandling hvis ikke det foreligger en estimert sannsynlighet for at pasienten responderer positivt på denne behandlingen.

Det påpekes også at det foreligger lite tilgjengelig vitenskapelig bevis for å bruke intravenøs væske i denne sammenheng, og at videre forskning er sårt trengt. Et tillegg til 2016-revisjonen ble publisert i 2019 og kalles «hour-1-bundle». Her fremlegges anbefalte fokusområder og tiltak som bør påbegynnes innenfor den første timen (11).

Seks av de inkluderte studiene viser til SSCs retningslinjer funnet i revisjonene fra årene 2008, 2012 og 2016. Retningslinjer i den nyeste revisjonen ved tidspunktet for studien angis som standard behandling (2, 3, 5–7, 9).

En av studiene viser til retningslinjer fra Early Goal Directed Therapy, EGDT (4). EGDT er en behandlingsform som først ble beskrevet i 2001 av Emanuel Rivers, som ikke angir spesifikk mengde væske som skal administreres, men bruk av væskebehandling og eventuelt vasopressor for å holde MAP mellom 65 og 90 mmHg (12).

I en av de store internasjonale studiene i litteraturstudien oppgis det ikke hvilke retningslinjer som er fulgt. Det skyldes trolig at utvalget på 1808 sepsispasienter er spredt mellom 84 land, hvor det likevel kan tenkes at retningslinjer fra SSC følges i større eller mindre grad (8).

Klinisk praksis for væskebehandling bør revideres

Helsedirektoratet reviderer for tiden sine nasjonale retningslinjer rundt antibiotikabehandling ved sepsis (13). Norsk legemiddelhåndbok viser også til SSC fra 2012 når de angir sin anbefaling for væskebehandling på to til fire liter intravenøs Ringer-Acetat innen de første to timene av diagnostisert sepsis (14).

Et stigende omfang av forskning viser negative assosiasjoner i sammenhengen mellom overvæsking og mortalitet hos denne pasientgruppen. Det bør føre til revisjon og endring av dagens kliniske praksis også når det gjelder væskebehandling.

Målet bør være å komme frem til et mer optimalt væskebehandlingsregime.

Dersom dagens retningslinjer skal oppdateres i lys av funn i nyere forskning, bør det føre til en mer restriktiv eller individualisert utforming av væskebehandlingen. Eventuelt kan det tenkes at væskebalansejustering med medikamenter og/eller intervensjoner bør få mer plass i behandlingen, selv om det ikke er helt uten risiko for komplikasjoner.

Kortsiktig versus langsiktig effekt og gevinst av tidlig versus sen positiv væskebalanse er noe som bør forfølges videre i fremtidig forskning. Målet bør være å komme frem til et mer optimalt væskebehandlingsregime. Kanskje må vi finne oss i at sepsis som syndrom er så heterogent at det ikke finnes én bestemt måte å angripe dette på.

Det var økt behov for medisinske intervensjoner

Studiene i artiklene fant økt behov for medisinske intervensjoner som pleuratapping, bruk av diuretika (4) samt mer bruk dialyse og vasopressor og/eller inotrope midler hos overvæskede pasienter (8).

Pleuratapping utføres via en nål som føres inn fra utsiden av brystveggen, for å fjerne væske eller luft som har lagt seg mellom lungehinnen som dekker lungen, og hinnen som dekker indre lag av brystveggen (15).

Iblant oppstår det komplikasjoner som pneumothorax, blødning eller infeksjon. Risikoen varierer avhengig av pasientens generelle helse.

Å bruke diuretika er vanlig, men ikke ufarlig. Bivirkninger er blant annet elektrolyttforstyrrelser med påfølgende økt risiko for alvorlige ventrikulære arytmier og plutselig død (16).

Sykepleiere må være årvåkne

Allergiske reaksjoner, vaskulitt, gastrointestinalt besvær er også nevnt i studiene. Det påpekes også at hypovolemi kombinert med perifere ødemer ses hos mange, og kan både forverre eller utløse nyresvikt.

SSC anbefaler noradrenalin som første vasopressor ved septisk sjokk. Kjente bivirkninger av dette legemiddelet er blant annet arytmier, koronar iskemi, hjerteinfarkt, cerebral blødning, redusert perifer sirkulasjon, angst og uro (10, 17).

På bakgrunn av de medisinske intervensjonene vi har nevnt ovenfor, som i flere studier er funnet å inngå som del av behandlingsbildet hos overvæskede sepsispasienter, er det grunn til å være ekstra årvåkne når vi har med disse pasientene å gjøre. Økt intervensjon kan medføre forverret tilstand i en kritisk situasjon. Det er viktig å følge pasientens væskebalanse over tid.

Å skille de som profitterer på å få væske fra de som ikke bør få like mye av det, bør være en prioritert oppgave i fremtiden. Her gir teknologien oss muligheter, for eksempel gjennom å bruke ekkodoppler for å kartlegge hjertefunksjon, som er beskrevet i en av studiens artikler (9). Dette bør utforskes nærmere.

Positiv væskebalanse kan medføre lengre liggetid

Flere studier i denne litteraturoversikten viste at det er funnet både statistisk signifikante assosiasjoner og trender til at positiv væskebalanse medfører forlenget liggetid på sykehus. Dette vil i klinisk praksis medføre en rekke uheldige konsekvenser ikke bare for pasienten, men også for samfunnet.

Polynevromyopati (critical illness polynevromyopati, CIPNM) er en tilstand som er preget av muskelatrofi og muskelsvakhet på grunn av nevromuskulær dysfunksjon (18).

Sepsispasienter er blant pasientene som har høyere risiko for å utvikle CIPNM, og det kan skje i løpet av to til fem dager hos inntil 70 prosent av sepsispasienter.

En annen konsekvens av forlenget liggetid kan være økt infeksjonsrisiko.

Konsekvensen gjelder ikke bare under sykehusoppholdet. Ettervirkningene kan vedvare i flere år etter utskriving og medføre langvarig opptrening og rehabilitering.

En annen konsekvens av forlenget liggetid kan være økt infeksjonsrisiko. Nasjonal kvalitetsindikator påpeker i sin beregning av helsetjenesteassosierte infeksjoner at det forventes færre infeksjoner ved sykehus som har kortere liggetid (19).

Forlenget liggetid kunne være negativt for pasientens psykiske helse. TI prosent av pasienter som har vært behandlet på en intensivavdeling mer enn 48 timer, utvikler posttraumatisk stressyndrom (PTSD) (20).

Lengde på sykehusopphold rapporteres ikke i Norge, ifølge Helsedirektoratet (19), men det er rimelig å anta at forlenget sykehusopphold gir ekstra kostnader for helsevesenet.

Konklusjon

Å gi væske til alvorlig syke pasienter har en effekt og en omkostning og må følges opp like mye som annen medisinsk behandling og intervensjon. I klinisk praksis kan vi som sykepleiere bidra til økt bevissthet i den tverrfaglige gruppen av sykepleiere og leger.

Væskebehandling må anses som et tiltak på lik linje med annen behandling. Dosen som administreres, bør være gjennomtenkt og ikke noe som gjøres på ryggmargsrefleks og automatikk.

Som sykepleiere er det vi som ser pasienten mest. Vi bør ikke bare være bevisst på tegn til organsvikt med et årvåkent klinisk blikk og ulike scoringsverktøy, men også tenke helhetlig og forebyggende. Har vi en pågående forverring foran oss? Slik unngår vi at væskebehandling som er ment for å bedre pasientens tilstand, faktisk blir det som forverrer den.

Referanser

1.       Helsebiblioteket (2016). Sjekklister. Oslo: FHI; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.helsebiblioteket.no/kunnskapsbasert-praksis/kritisk-vurdering/sjekklister (nedlastet 15.02.2021).

2.       Brotfain E, Koyfman L, Toledano R, Borer A, Fucs L, Galante O, et al. Positive fluid balance as a major predictor of clinical outcome of patients with sepsis/septic shock after ICU discharge. The American Journal of Emergency Medicine. 2016;34(11):2122–6. DOI: 10.1016/j.ajem.2016.07.058

3.       de Oliveira FS, Freitas FG, Ferreira EM, de Castro I, Bafi AT, de Azevedo LC, et al. Positive fluid balance as a prognostic factor for mortality and acute kidney injury in severe sepsis and septic shock. Journal of Critical Care. 2015;30(1):97–101. DOI: 10.1016/j.jcrc.2014.09.002

4.       Klem DJ, Perrin JT, Cartin-Ceba R, Gajic O, Schenck L, Kennedy CC. Fluid overload in patients with severe sepsis and septic shock treated with early goal-directed therapy is associated with increased acute need for fluid-related medical interventions and hospital death. Shock Journal. 2015;43(1):68–73. DOI: 10.1097/SHK.0000000000000268

5.       Neyra JA, Li X, Canepa-Escaro F, Adams-Huet B, Toto RD, Yee J, et al. Cumulative fluid balance and mortality in septic patients with or without acute kidney injury and chronic kidney disease. Critical Care Medicine. 2016;44(10):1891–1900. DOI: 10.1097/CCM.0000000000001835

6.       Pittard MG, Huang SJ, McLean AS, Orde SR. Association of positive fluid balance and mortality in sepsis and septic shock in an Australian cohort. Anaesthesia and Intensive Care. 2017;45(6):737–43. DOI: 10.1177/0310057X1704500614

7.       Sadaka F, Juarez M, Naydenov S, O'Brien J. Fluid resuscitation in septic shock: the effect of increasing fluid balance on mortality. Journal of Intensive Care Medicine. 2014;29(4):213–7. DOI: 10.1177/0885066613478899

8.       Sakr Y, Birri PNR, Kotfis K, Nanchal R, Shah B, Kluge S, et al. Higher fluid balance increases the risk of death from sepsis: results from a large international audit. Critical Care Medicine. 2017;45(3):386–394. DOI: 10.1097/CCM.0000000000002189

9.       Sirvent JM, Ferri C, Baró A, Murcia C, Lorencio C. Fluid balance in sepsis and septic shock as a determining factor of mortality. The American Journal of Emergency Medicine. 2015;33(2):186–9. DOI: 10.1016/j.ajem.2014.11.016

10.     Rhodes A, Evans LE, Alhazzani W, Levy MM, Antonelli M, Ferrer R, et al. Surviving sepsis campaign: international guidelines for management of sepsis and septic shock: 2016. Critical care medicine. 2017;45(3):486–552. DOI: 10.1097/CCM.0000000000002255

11.     Surviving Sepsis Campaign. Adult patients. SCC adult guidelines. Mount Prospect: Society of Critical Care Medicine; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.sccm.org/SurvivingSepsisCampaign/Guidelines/Adult-Patients (nedlastet 22.03.2021).

12.     Nickson C. Early goal directed therapy in septic shock. Tilgjengelig fra: https://litfl.com/early-goal-directed-therapy-in-septic-shock/ (nedlastet 22.03.2021).

13.     Helsedirektoratet. Sepsis. Oslo: Helsedirektoratet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/antibiotika-i-sykehus/sepsis (nedlastet 08.02.2021).

14.     Norsk legemiddelhåndbok. Sepsis. Oslo: Foreningen for utgivelse av Norsk legemiddelhåndbok; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.legemiddelhandboka.no/T1.10/Sepsis (nedlastet 08.02.2021).

15.     Johns Hopkins Medicine. Thoracentesis. Baltimore: Johns Hopkins Medicine; u.å. Tilgjengelig fra: https://www.hopkinsmedicine.org/health/treatment-tests-and-therapies/thoracentesis (nedlastet 11.04.2021).

16.     Norsk legemiddelhåndbok. Slyngediuretika. Oslo: Foreningen for utgivelse av Norsk legemiddelhåndbok; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.legemiddelhandboka.no/L8.1.2/Slyngediuretika (nedlastet 16.03.2021.

17.     Norsk legemiddelhåndbok. Noradrenalin. Oslo: Foreningen for utgivelse av Norsk legemiddelhåndbok; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.legemiddelhandboka.no/L8.10.1.2/Noradrenalin (nedlastet 16.02.2021.

18.     Chau ML, Nygaard A-M, Leonardsen A-CL. Polynevromyopati hos intensivpasienter. Sykepleien. 2017;105(63849):(e-63849). DOI: 10.4220/Sykepleiens.2017.63849

19.     Helsedirektoratet. Sykehus – forekomst av helsetjenesteassosierte infeksjoner. Oslo; Helsedirektoratet; u.å. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/statistikk/kvalitetsindikatorer/infeksjoner/forekomst-av-helsetjenesteassosierte-infeksjoner-i-sykehus (nedlastet 09.04.2021).

20.     Fjerstad E, Lang N. «Dantes Inferno» – psykologisk førstehjelp ved postoperativt delirium. Tidsskr Nor Legeforen. 2013; 133:1084–6. DOI: 10.4045/tidsskr.13.0202

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Vi er etisk forpliktet til å lære av våre feil

Illustrasjonen viser en sykepleier som står med en tavle med teksten &quot;uønsket hendelse&quot;. Store øyne er i bakgrunnen
NYTTELØS EVALUERING: Forskning viser at det er en høy underrapportering av uønskede hendelser i det norske helsevesenet. Virksomhetene lærer heller ikke av sine feil. Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

Profesjonsetikken krever refleksjon og handling, men også en gjennomgang av hendelser i etterkant.

Å lære av feil er en alvorlig etisk forpliktelse for alle som arbeider med pasienter eller brukere innen helse- og omsorgsyrkene. Det handler om trygghet for det enkelte mennesket.

I mange år har det vært mye oppmerksomhet på dette området. Så hvorfor lykkes vi ikke bedre? Kanskje er årsaken en underliggende strategi som ikke tar etikken på alvor?

Kvalitetsledelse ble utviklet for industrien

Kvalitetsledelse har i en årrekke preget tenkningen når helsetjenestene har blitt utviklet. Hvis den strategien hadde gitt oss en frelsende synergi, hadde vi lyktes for lenge siden. Men strategien er utviklet for industrien, noe som førte til stor lykke for japanerne og amerikanerne (1).

«Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten» (2) utviser til fulle strategiens grunnleggende ideer. Edward Deming, som var en av gründerne, utviklet Demings sirkel (3). Den finner vi igjen i forskriften.

I helsetjenestene har vi våre verdier, som også er tuftet på god kvalitet i alle leddene, men med medarbeiderne som den største og viktigste ressursen. Ekspertisen i helsevesenet er på gulvet, på det laveste nivået, noe som også skiller oss fra en del andre virksomheter.

Kvalitetsarbeid i vårt yrke er mer komplekst

Kvalitetsutvikling i vårt yrke innebærer langt flere komplekse handlinger enn i industrien. Et eksempel kan være en ønsket heltidskultur, men som i dag kanskje er et større problem enn for 20 år siden. Mange vil være enig med meg når jeg hevder at heltid, kompetanse og kontinuitet er de mest grunnleggende byggesteinene i kvalitetsarbeidet.

Jeg vet ikke hvor mange møter jeg har deltatt på, hvor klinikernes stoler står tomme.

I dag er arbeidspresset i mange enheter av en slik karakter at de som arbeider pasientnært, ofte ikke har tid til å ta del i viktige samarbeidsarenaer. Jeg vet ikke hvor mange møter jeg har deltatt på, hvor klinikernes stoler står tomme. Som oftest var det sykepleierens og legens.

Demings sirkel fungerer når maskiner gjør hovedjobben, men ikke nødvendigvis like godt i våre virksomheter. Jeg har på nært hold sett prosjekter, endringer og nedleggelser bli planlagt og gjennomført. Når det kommer til evaluering av beslutningene, kan resultatet være nedslående. Ofte blir det bare med evalueringen, da det blir altfor omfattende å korrigere. Vi har i realiteten bare to stoppepunkter: planlegging og gjennomføring.

En fars historie gjorde inntrykk

På vårt seneste forbundsstyremøte i Norsk Sykepleierforbund fikk vi besøk av en far som hadde mistet sin datter på 30 år på et av våre sykehus. Han vier nå mye av sin tid nettopp for å påvirke helsevesenet til å lære av sine feil. Jeg ble sterkt grepet av historien.

Årsaken til dødsfallet var at helsepersonell hadde oversett tydelige tegn på sepsis etter en fødsel. Den historien satte et kraftig spor hos meg, og vi må i det minste lære av tragiske hendelser. Det er en etisk fordring (4).

Hvordan er virkeligheten?

Om vi går til de harde faktaene, viser data fra Norsk pasientskadeerstatning at så mange som en tredjedel av erstatningssakene ikke blir funnet igjen i meldesystemene på sykehusene (5). Altså er det svært mange medarbeidere som ikke dokumenterer i virksomhetens meldesystem. Denne praksisen bryter med de lovpålagte pliktene.

Det har vært forskning på og ulike rapporter om denne utfordringen i helsetjenestene i svært mange år. For 15 år siden presenterte Forskning.no et prosjekt fra universitetssykehuset i Stavanger (6).

Forskerne kom til at det er en høy underrapportering i det norske helsevesenet, og at virksomhetene heller ikke lærer av sine feil.

Hele 45 prosent meddelte at de ikke hadde rapportert om en eneste uønsket hendelse i løpet av det siste året. Om lag 20 prosent hadde meldt fra om ett eller to avvik. Forskerne kom til at det er en høy underrapportering i det norske helsevesenet, og at virksomhetene heller ikke lærer av sine feil.

I de 15 årene som har gått, har det vært gjort utallige kartlegginger av dokumentasjon og læring av feil og uhell i helsetjenestene. I 2019 ble Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten, Ukom, (7) opprettet. Deres oppdrag er å undersøke alvorlige hendelser for å bedre pasient- og brukersikkerheten i helse- og omsorgstjenesten.

Det mangler ikke på at styrende organer ser utfordringen. Så hvorfor har ikke helsevesenet i større grad evnet å endre meldekulturen og etablert en systematisk læring av uhell?

Profesjonsetikken er veiviser

Den franske filosofen Emanuel Levinas poengterer at etikken er eldre enn forskningen – at den kom før alle utdanninger og kulturer. Levinas’ etikk har blitt kalt ansiktets etikk, for det handler alltid om å se ut over seg selv og anerkjenne det felles menneskelige ved å se appellen som ligger i ansiktet til et annet menneske (8).

Levinas’ fremstilling av ansvar og etiske forpliktelser er talende. Så nært og så alvorlig er møtet med den andre, med pasienten eller brukeren. Det er svært meningsfulle og givende møter når sykepleieren evner å stå i situasjonen sammen med den syke. Denne appellen er også drivkraften i dette temaet som blir berørt her. Det handler om se ut over seg selv.

Om etikkens kår blir trange, må sykepleiere melde ifra, for hvem skal ellers gjøre det?

Når god praksis trues, om vi gjør feil eller overser viktig tegn på sykdom, er det en etisk plikt å følge de meldingsrutinene som er etablert. Om etikkens kår blir trange, må sykepleiere melde ifra, for hvem skal ellers gjøre det?

Brudd på etiske regler gir også et grunnlag for å si ifra. Sykepleiernes profesjonsetikk er en god veiviser i så måte, og Rådet for sykepleieetikk skal overvåke og fremme god praksis.

Etikkens budskap er å vise omsorg

I sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer (9) er den mest fundamentale plikten å erkjenne pasientens sårbarhet og ivareta pasientens integritet og verdighet. Som sykepleiere skal vi alltid vise omsorg. Det er både etikkens budskap og lovens bokstav.

Profesjonsetikken omslutter faget vårt som sykepleiere. Den er gjeldende overalt og har en dimensjon som skal prege både ledelse, organisering og møte med pasienten.

Profesjonsetikk handler om de daglige møtene med pasienter, men også med kolleger. Dette er møter hvor det treffes avgjørelser og valg med store og små konsekvenser. Profesjonsetikken krever refleksjon og handling, men også en gjennomgang av hendelser i etterkant.

I kapittel 5 i «Yrkesetiske retningslinjer» er det klart definert: «Sykepleieren bidrar til utforming og gjennomføring av faglig forsvarlig, god og omsorgsfull praksis» (8). Om det skal la seg gjøre, må medarbeiderne melde ifra om det som er uholdbart, eller når det begås feil.

Meldesystemet er en sikkerhetsventil og skal bidra til så transparente og gode tjenester som mulig. Behandling, involvering og læring av avvik må lederne sette i system.

Referanser

1.          Deming WE. The essential Deming: leadership principles from the father of quality. New York: McGraw Hill; 2012.

2.          Forskrift 28. oktober 2016 nr. 1550 om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2016-10-28-1250 (nedlastet 16.04.2021).

3.          Folkehelseinstituttet. Modell for kvalitetsforbedring – utvikling og bruk av modellen i praktisk forbedringsarbeid. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2015. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/publ/2015/modell-for-kvalitetsforbedring--utvikling-og-bruk-av-modellen-i-praktisk-fo/ (nedlastet 16.04.2021).

4.          Løgstrup KE. Den etiske fordring. Oslo: Cappelen Damm; 2000.

5.          Norsk pasientskadeerstatning. 33 prosent av NPE-saker blir funnet igjen i sykehusenes meldesystemer. Oslo: Norsk pasientskadeerstatning; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.npe.no/no/Om-NPE/aktuelt/33-prosent-av-npe-saker-blir-funnet-igjen-i-sykehusenes-meldesystemer/ (nedlastet 19.04.2021).

6.          Thornam RT, Universitetet i Stavanger. Helsevesenet lærer ikke av sine feil. Forskning.no. 29.09.2006. Tilgjengelig fra: https://forskning.no/forebyggende-helse-partner-universitetet-i-stavanger/helsevesenet-laerer-ikkje-av-feil/1026425 (nedlastet 19.04.2021).

7.          Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom). Stavanger: Ukom. Tilgjengelig fra: https://www.ukom.no/ (nedlastet 16.04.2021).

8.          Levinas E. Den annens humanisme. Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Oslo: Aschehoug, 2004.

9.          Norsk Sykepleierforbund (NSF). Yrkesetisk retningslinjer. Oslo: NSF. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sykepleiefaget/yrkesetiske-retningslinjer (nedlastet 16.04.2021).

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.