fbpx Hva gjør en helsesykepleier? Hopp til hovedinnhold

Hva gjør en helsesykepleier?

En helsesykepleier setter en sprøyte på et barn.
VARIERTE OPPGAVER: Helsesykepleieryrket favner vidt og kan oppfattes som diffust. Spør vi et barn hva en helsesykepleier jobber med, er svaret ofte «sprøyter». Illustrasjonsfoto: Gabby Baldrocco / Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Helsesykepleie er mer enn vaksinasjon, støttesamtaler, veiing og måling. Det innebærer en helhetlig forståelse av barn, ungdommer, foreldre, familier og samfunn – og deres helse.

Hovedbudskap

Mange helsesykepleiere har sikkert fått spørsmålet: Hva gjør egentlig en helsesykepleier? Svaret er ikke enkelt. Lover, forskrifter og veiledere «rammer inn» helsesykepleieryrket og arbeidsoppgavene, men yrket favner vidt og kan oppfattes som diffust. Helsesykepleieres arbeidsoppgaver kan være vanskelig å tydeliggjøre og avgrense.

Hensikten med denne fagartikkelen er å beskrive hva som kjennetegner helsesykepleieryrket som eget fagområde, samt belyse hvilke nødvendige forkunnskaper sykepleiere har for å videreutdanne seg og praktisere som helsesykepleiere.

Utgangspunktet for artikkelen er at det heldigvis er mange yrkesgrupper som ønsker å bidra i samarbeidet om barn, unge og deres familier. Men når flere ønsker å bidra, blir det enda viktigere å tydeliggjøre hva helsesykepleieryrket innebærer, og hva helsesykepleiere kan bidra med overfor barn, unge og deres familier i kommunehelsetjenesten (1).

Slik kan det bli klarere hvordan helsesykepleiere og andre yrkesgrupper som samarbeider om barn, unge og deres familier, kan utfylle hverandre.

Oppgavene følger barnet, familien og samfunnet

Helsesykepleieryrket har lang tradisjon i Norge. I 1947 ble helsesøsterutdanningen etablert (2). Siden da har yrket utviklet seg – i takt med samfunnet (3). Flere av de opprinnelige arbeidsoppgavene har blitt borte med tiden, noen har endret karakter, og flere har kommet til.

I etterkrigstiden var søkelyset på kontrollstasjoner for mor og barn, pirquetprøver, helseopplysning om hygiene, boforhold og sunn klesdrakt. I dag dreier det seg om foreldregrupper, koordinering og mer oppmerksomhet på psykososiale forhold, helseundervisning, grensesetting, søvnproblematikk, vold og omsorgssvikt (2, 4, 5).

Jobben gjøres som regel på helsestasjonen, i skolehelsetjenesten eller på helsestasjon for ungdom (HFU).

Hensikten er ikke å formidle at helsesykepleiere, i kraft av sin tradisjon, har krav på disse arbeidsoppgavene, men å synliggjøre at arbeidsfeltet og oppgavene stadig endres og utvides. Derfor kan det noen ganger være vanskelig å definere oppgavene, og flere av dem kan oppfattes som usynlige (1).

Svaret på hva helsesykepleiere egentlig gjør, kan bære preg av at vi famler oss litt frem gjennom sykdomsforebygging, helsefremming, barn, unge og familier. Jobben gjøres som regel på helsestasjonen, i skolehelsetjenesten eller på helsestasjon for ungdom (HFU). Det er altså mer enn veiing, måling og vaksinasjon. Men hva betyr det?

De fleste har vært hos en helsesykepleier

De fleste har hatt med en helsesykepleier å gjøre: da man var nyfødt, da man fikk sin første vaksine, da man var lei av skolen, da man ble så forelsket at man hadde vondt i magen, da man fikk klamydia, den gangen man fikk spiral, eller da man ble forelder for første – og andre – gang.

Spør vi et barn hva en helsesykepleier jobber med, er svaret ofte «sprøyter». Ungdommer svarer muligens at helsesykepleiere er på skolen for å snakke om mensen og seksualitet, og en ung voksen vil kanskje svare at helsesykepleiere driver med klamydiatesting.

Læreren svarer kanskje at helsesykepleiere snakker med barn som trenger det, mens trebarnsmoren forteller om kontroll av barnets vekst og utvikling. Sykepleiere velger videreutdanning til helsesykepleier for å få mulighet til å jobbe med barn og unge og helsefremming og forebygging fremfor behandling (6).

Arbeidsoppgavene er omfattende og varierte

En helsesykepleier er en autorisert sykepleier med videreutdanning i helsefremmende og forebyggende arbeid rettet mot barn, unge og deres familier (7). Helsesykepleiere jobber som regel på helsestasjonen (0–5 år), i skolehelsetjenesten (6–20 år) og på HFU (16–25 år).

Arbeidet er variert og omfattende. I dag innebærer det alt fra detaljerte helseundersøkelser av barn, amme- og kostholdsveiledning, smittevernarbeid, vaksinering, seksualitetsundervisning, prevensjonsveiledning og -forskrivning til helsesamtaler, omsorg og støtte til barn, unge og deres foreldre om små og store utfordringer i livet (8).

Arbeidet utføres individuelt, gruppebasert og på system- og samfunnsnivå (7). Fellesnevnere for arbeidsoppgavene er 1) sykepleiefaget som grunnfundament, 2) helsefremming og sykdomsforebygging, og 3) at de rettes mot barn, unge og familier.

Arbeidet er helsefremmende og sykdomsforebyggende

Personene helsesykepleiere møter, vil kanskje ikke kjenne seg igjen i å bli omtalt som «pasient» på helsestasjonen, i skolehelsetjenesten eller på HFU. «Alle» går til en helsesykepleier. Det er gratis og finnes i alle kommuner (9, 10).

Helsesykepleieres arbeid er helsefremmende og sykdomsforebyggende (8). I motsetning til behandling og pleie preges ikke helsefremming og sykdomsforebygging av raske løsninger (2). Helsesykepleieres tilnærming er ofte veiledning.

Da er det avgjørende å være en god lytter og formidle helsekunnskap på en forståelig måte til rett tidspunkt. Uansett innebærer det at det er personen helsesykepleieren har foran seg, som er utgangspunktet, og som tar avgjørelsen om veien videre.

Helsesykepleiere skal bidra til mestring

Helsefremming handler om å bidra til at mennesker håndterer hverdagens krav, og opplever å ha god livskvalitet. Beskyttelsesfaktorer og menneskers ressurser er i fokus. Alle har ulike utfordringer. Helsefremming handler om å sette søkelys på det som gjør at vi håndterer hverdagen (11).

En viktig del av helsesykepleie er å bidra til mestring. Som helsesykepleier har man ansvar for å fremme for eksempel mestring av foreldrerollen samt fysisk, psykisk og sosial utvikling og helse hos barn og unge (8).

Helsefremming handler om å sette søkelys på det som gjør at vi håndterer hverdagen.

Forebygging handler om å se konsekvensene før de inntreffer og gripe inn i prosesser slik at de ikke får utvikle seg til problemer – på både individ- og samfunnsnivå. Det dreier seg om å oppdage risikofaktorer (11).

Helsesykepleiere forebygger blant annet vold, omsorgssvikt, karies, søvnvansker, ulykker og uønskede svangerskap (8). I tillegg har de et spesielt ansvar for å forebygge infeksjonssykdommer gjennom barnevaksinasjonsprogrammet (10, 12).

Helsesykepleiere kan rekvirere vaksiner til barnevaksinasjonsprogrammet (13) og har ansvar for at alle barn får informasjon og tilbud om vaksinene (10, 12).

Det er viktig å ha oversikt over barn og unges helse

Helsesykepleiere bidrar i kommunens folkehelsearbeid og har en sentral posisjon i kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid på samfunnsnivå (9, 10).

Det innebærer at de skal ha oversikt over helsen til barn og unge i kommunen samt kunnskap om risikofaktorer og helsefremmende faktorer som kan påvirke den (10).

Eksempelvis kan helsesykepleiere spille en viktig rolle i saker som angår barn, unge og deres familier, ved å gi informasjon til politikere og beslutningstakere. En slik posisjon krever blant annet at helsesykepleieren gjør seg synlig (14) og involverer seg. På den måten kan han eller hun fungere som en representant for barn, unge og familier i formidling av barnets beste.

Forebygging er grunnleggende

Sykepleierutdanningen er grunnlaget det bygges videre på for å bli helsesykepleier (7). Gjennom undervisning, ferdighetstrening og omfattende praksisstudier i kommune- og spesialisthelsetjenesten lærer sykepleiere å tenke på forebygging.

Florence Nightingale mente at forebygging er noe av det viktigste sykepleiere gjør (4). Å bli sykepleier handler blant annet om å lære seg å vurdere hva som skal til for å unngå noe og være i forkant. Det er viktig kunnskap å bygge videre på når man skal bli helsesykepleier.

Sykepleiere har inngående biomedisinsk kunnskap om anatomi, sykdom, smitterisiko og infeksjonsforebyggende tiltak. De har også kunnskap om barn og unges normale utvikling og særegne behov (15).

I forebygging er det avgjørende med kunnskap om hvorfor noe går galt.

Det er en del av betydningsfull grunnkunnskap i videreutdanning til et yrke som blant annet innebærer helseundersøkelser av spedbarn, syns- og hørselsundersøkelser, seksualanamnese, smitteoppsporing, injeksjoner, lokalbedøvelse, prevensjonsveiledning og -forskrivning, innsetting av P-stav og spiral samt å vurdere hva målinger av barn og unge betyr (8).

Ansvaret for barnevaksinasjonsprogrammet krever kunnskap om immunitet, immunforsvaret, sykdommene det vaksineres mot, og virkninger av vaksiner.

I forebygging er det avgjørende med kunnskap om hvorfor noe går galt ettersom det handler om å hindre negative prosesser i å utvikle seg (11). Det nytter ikke å skulle forebygge diabetes hvis man ikke kjenner fysiologien bak sykdommen.

Også friske mennesker kan ha behov for omsorg

Teorier om sykepleie, eller sykepleiefaglig grunnlagstenkning, handler ofte om å ivareta de som ikke kan ta vare på seg selv, og som har behov for støtte til egenomsorg. Det handler også om støtte til mennesker som ikke er selvhjulpne, eller som opplever lidelse, tap eller sykdom (16).

Selv om personene helsesykepleieren har foran seg, vanligvis er friske, kan det være barn, unge og familier som er i en sårbar posisjon, og som kan ha behov for omsorg.

Sykepleiefaglig grunnlagstenkning og teorier om hva som er omsorg i sykepleie, kan dermed ha stor betydning som støtte i refleksjon over og bidrag til å tydeliggjøre sykepleierrollen (17).

Helsesykepleie er et selvstendig yrke

Helsesykepleie er et selvstendig yrke. Man jobber mye alene og må kunne stole på seg selv. Yrket krever evne til å lytte og skape tillit samt etisk, juridisk og faglig refleksjon og skjønnsutøvelse. Sykepleierutdanningen legger grunnlaget for disse evnene.

Som sykepleier møter man mennesker i alle faser av livet. Yrket er mangefasettert – fra å ivareta for tidlig fødte og alvorlig syke og døende til cellegift, tunge løft, en spasertur i korridoren, hjerte-lunge-redning, en hånd å holde i, oppmuntrende ord, formidling av ubegripelige budskap, sårskift, raske vurderinger og lange drøftinger om videre forløp.

Man kan jobbe selvstendig også uten denne erfaringen, men det synliggjør hva grunnfundamentet som sykepleier kan bety når man, ofte alene, må vurdere hvordan man går frem hvis hodeomkretsen til en baby krysser for mange prosentiler fra forrige måling, eller hvis en tre måneder gammel baby får hvesende pust og redusert kontaktevne like etter vaksinering.

Det gjelder også når man legger frem budskapet til foreldre om at tenåringen deres skader seg, eller når en kvinne besvimer på den gynekologiske benken.

Samarbeidsevner er nødvendig

Helsesykepleie handler ikke om hindringer, men om omsorgen i mulighetene. Det er derfor verken behandling, rehabilitering eller miljøterapi. Helsesykepleie handler om å ha kompetanse til å vite, se det friske og normale, støtte både barn, unge og foreldre og sette i verk tiltak når det er behov for det.

Det er mer enn vaksinasjon, støttesamtaler og veiing og måling. Det handler om en helhetlig og kontinuerlig forståelse av barn, ungdommer, foreldre, familier og samfunn – og deres helse.

Helsesykepleie handler ikke om hindringer, men om omsorgen i mulighetene.

Helsesykepleie er et praktisk yrke som krever at man kan gjøre selvstendige, systematiske kliniske vurderinger, prioriteringer og beslutninger (7). Yrket krever også samarbeidsevne og at man kan samhandle med ulike yrkesgrupper (7, 8).

Både helsestasjonen, skolehelsetjenesten og HFU styrkes ved å være tverrfaglige. Helsesykepleiere må samarbeide med både leger, fysioterapeuter, miljøterapeuter, vernepleiere, tannpleiere, barnevernspedagoger, psykiatriske sykepleiere og psykologer (8).

Gjennom samarbeid kan vi utfylle hverandre, men fordi vi ikke har samme utdanning og kompetanse, kan vi ikke erstatte hverandre.

Begrensede ressurser kan hindre tjenesteutvikling

Helsestasjonen, skolehelsetjenesten og HFU får ofte begrensede ressurser, og det kan hindre utvikling av tjenestene (5). Det mangler 2000 helsesykepleiere i Norge, og rekruttering til yrket er utfordrende (6).

Svaret på rekrutteringsutfordringer og behov for flere helsesykepleiere er ikke å tette hullene med andre, liknende yrkesgrupper, men å utdanne flere, gi konkurransedyktig lønn for å beholde helsesykepleierne og satse på deres kompetanse og mastergradsutdanning.

Det er viktig å forske på helsesykepleiernes fagområde, og de må ha en tydelig stemme i forskningen. Alle barn, unge og familier har rett på lett tilgjengelig helsetjeneste av god kvalitet.

Med kompetanse om helsefremmende og forebyggende arbeid kan helsesykepleiere tilby kontinuerlig helseoppfølging av barn, unge og deres familier.

Referanser

1.       Clancy A. A profession under threat? An exploratory case study of changes in Norwegian public health nursing. International Nursing Review. 2007;54(2):197–203. DOI: 10.1111/j.1466-7657.2007.00519.x

2.       Schiøtz A. Folkets helse – landets styrke 1850–2003. Oslo: Universitetsforlaget; 2003.

3.       Clancy A. Fra helsesøster til helsesykepleier: Kjernen i skjønnsutøvelsen. I: Dahl BM, red. Helsesykepleier: en grunnbok. 1. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2020. s. 155–70.

4.       Kvarme LG. Helsesøstertjenestens historiske utvikling. I: Dahl BM, red. Helsesykepleie – en grunnbok. Bergen: Fagbokforlaget; 2020. s. 21–37.

5.       Mæland JG. Forebyggende helsearbeid: folkehelsearbeid i teori og praksis. 5. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2021.

6.       Lassemo E, Melby L. Rapport. Helsesykepleiere i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Status, utvikling og behov. Trondheim: SINTEF; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.sintef.no/globalassets/sintef-digital/helse/2020_01346_rapport-part-1---signert.pdf (nedlastet 17.12.2021).

7.       Forskrift 9. april 2021 nr. 1146 om nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2021. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2021-04-09-1146 (nedlastet 14.12.2021).

8.       Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. Oslo: Helsedirektoratet; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten (nedlastet 07.10.2021).

9.       Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester (forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2012. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30 (nedlastet 10.10.2021).

10.     Forskrift 19. oktober 2018 nr. 1584 om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2018. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2018-10-19-1584 (nedlastet 07.10.2021).

11.     Garsjø O. Forebyggende og helsefremmende arbeid: fra individ- til systemorientert tenkning og praksis. Oslo: Gyldendal; 2018.

12.     Forskrift 2. oktober 2009 nr. 1229 om nasjonalt vaksinasjonsprogram. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2009. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2009-10-02-1229 (nedlastet 14.12.2021).

13.     Forskrift 18. november 1987 nr. 1153 om legemiddelforsyningen m.v. i den kommunale helsetjeneste (forskrift om legemiddelforsyningen mv.). Oslo: Sosialdepartementet; 1998. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/1987-11-18-1153 (nedlastet 14.12.2021).

14.     Clancy A, Svensson T. Perceptions of public health nursing practice by municipal health officials in Norway. Public Health Nursing. 2009;26(5):412–20. DOI: 10.1111/j.1525-1446.2009.00799.x

15.     Forskrift 1. april 2005 nr. 15 om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2019. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-412 (nedlastet 14.12.2021).

16.     Kristoffersen NJ. Sykepleiefagets teoretiske utvikling – en historisk reise. I: Kristoffersen NJ, Skaug E-A, Steindal SA, Grimsbø GH, red. Grunnleggende sykepleie – fag og profesjon. 4. utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2021. s. 225–87.

17.     Laholt H, Bergvoll LM, Fjelldal SS, Clancy A. An analysis of Norwegian public health nursing curricula: where is the nursing literature? Public Health Nurs. 2021;39(1):251–61. DOI: 10.1111/phn.12979

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Dialog, tillit og respekt er grunnlaget for arbeidet med overvekt hos barn

Bildet viser bena på en jente som står på en vekt
TIDLIGE TILTAK: Jevnlige målinger er et viktig tiltak i arbeidet med overvekt. Ifølge forskningen på området er det ikke skadelig å veie barn og unge. Illustrasjonsfoto: Radomir Tarasov / Mostphotos

Mange foreldre opplever skyld og frustrasjon fordi de ikke klarer å hjelpe barnet sitt med vektreduksjon. Da er det viktig at helsesykepleiere ikke kvier seg for å ta opp temaet overvekt.

Overvekt og fedme hos barn og unge er et økende problem i vår moderne verden (1). Siden 1975 har antallet mennesker med overvekt tredoblet seg på verdensbasis. I 2016 var over 340 millioner barn og unge overvektige (2).

Overvekt er en tilstand som er krevende å behandle og følge opp, både for helsepersonell og personen selv. Å forebygge overvekt og fedme ved å etablere gode levevaner tidlig kan bidra til å redusere risikoen for sykdom i både barne- og voksenalder (3).

SE: Videotema: #TJUKK

Skolehelsetjenesten har som formål å fremme fysisk og psykisk helse. Som et ledd i dette skal helsesykepleierne avdekke risiko for utvikling av fysiske og psykiske vansker.

Helsedirektoratet anbefaler at alle barn og unge måler høyde og vekt i løpet av barneskolen. Faste målinger bør utføres på første og tredje trinn. Utover dette anbefaler direktoratet at barn og unge får tilbud om ny høyde- og vektkontroll, veiledningssamtaler eller etablering av tverrfaglig samarbeid dersom det foreligger bekymring fra en helsesykepleier, foresatte eller barnet selv (1).

Høyde- og vektmålinger kan bidra til å avdekke vekstavvik eller sykdom. De gir også viktig informasjon om barn og unges helsetilstand. Ugunstige levevaner kan påvirke både fysisk og psykisk helse, og det er derfor viktig å bryte disse på et tidlig tidspunkt (1).

Det er vanskelig å snakke om overvekt

Som helsesykepleier i skolehelsetjenesten møter man elever med overvekt. Både undertegnede og kolleger har erfart at dette er en utfordrende tematikk for mange helsesykepleiere. En studie fra Finland (4) viste at helsesykepleiere syntes det var vanskelig å ta opp temaet overvekt med foreldre, fordi de var redde for å ødelegge relasjonen til dem.

Å identifisere barn og unge med overvekt, formidle måleresultater til foreldrene og følge familien opp på en god måte er utfordringer som stadig dukker opp i skolehelsetjenesten.

Når temaet overvekt skal snakkes om, er det viktig at helsesykepleieren viser omsorg.

I en studie foretatt blant helsesykepleiere i Norge i 2019 kom det frem at det er hensiktsmessig å være åpen og ærlig om måleresultater. Når temaet overvekt skal snakkes om, er det viktig at helsesykepleieren viser omsorg ved å sette seg inn i foreldrenes situasjon og å bruke ord og uttrykk de kjenner seg igjen i (5).

Et viktig spørsmål blir derfor hvordan helsesykepleiere i skolehelsetjenesten kan identifisere og følge opp overvektige barn og unge og deres foreldre på en god måte. For å belyse denne problemstillingen videre er det innhentet erfaringer fra helsesykepleiere og undersøkt hva foreldre ønsker. Forskernes perspektiver er også tatt i betraktning, for sammen å skape en dypere forståelse av problematikken.

Hva er overvekt?

Ifølge Helsedirektoratet defineres overvekt og fedme ut fra kroppsmasseindeks (KMI). Direktoratet anbefaler at målinger av barn justeres ut fra alder og kjønn, som omtales som iso-KMI. Iso-KMI over 25 defineres som overvekt, og Iso-KMI over 30 defineres som fedme. Iso-KMI over 35 tilsier alvorlig fedme.

Disse klassifiseringene anbefaler Helsedirektoratet å bruke som et hjelpemiddel for hvordan helsesykepleiere følger opp barn og unge med overvekt, og hvilke tiltak som bør settes inn. I sine retningslinjer utdyper Helsedirektoratet de ulike tiltaksnivåene og ressursbehovene knyttet til disse (3).

Helsesykepleiere må formidle omsorgsfullt

Å måle høyde og vekt, og å formidle disse måleresultatene til barnet og foreldrene, er første skritt i arbeidet med overvekt. Hvordan helsesykepleiere utfører dette, kan ha betydning for samarbeidet og veien videre. Måleresultatene vil være viktige opplysninger for hvilket tiltaksnivå helsesykepleieren skal arbeidet ut fra.

Å ha et barn som er overvektig, kan være utfordrende, og foreldrene har ofte mange tanker og følelser om temaet. Noen foreldre tenker ikke på barnet sitt som overvektig, mens andre er kjent med problemstillingen. Helsesykepleiere må derfor være forberedt på å møte både motstand og fornektelse (5).

Å vise vekstkurver bidro til å åpne opp for tematikken på en indirekte måte.

Tidligere forskning har tatt for seg utfordringer i måle- og veiesituasjoner, men det er forsket lite på hvordan resultatene bør formidles. Ifølge Støles, Glavin og Groven (5) er det å ha en omsorgsfull tilnærming til barnet og foreldrene en viktig del av helsesykepleieres kompetanse.

Støles, Glavin og Groven benytter Kari Martinsens omsorgsfilosofiske tenkning som inspirasjon til hvordan man kan møte barn og unge med overvekt. Å kommunisere på en måte som den andre forstår ved å benytte kjente ord og uttrykk, kan bidra til å skape en felles forståelse for situasjonen (5).

Helsesykepleierne i studien til Støles, Glavin og Groven (5) hadde ulike erfaringer med hvordan de kunne ta opp måleresultater med foreldre. Flere opplevde at det å vise vekstkurver bidro til å åpne opp for tematikken på en indirekte måte. Foreldrene fikk dermed en mulighet til å dele sine tanker om barnets vekt.

Noen helsesykepleiere syntes det var utfordrende å ta opp barnets overvekt når barnet selv var til stede. Dersom barna kom til høyde- og vektkontroll uten at foreldrene var med, var det andre utfordringer som dukket opp: Hvordan skulle resultatene da formidles? Noen valgte å sende vekstkurvene hjem til foreldrene, mens andre informerte over telefonen.

Helsesykepleierne forsøkte å være ærlige, samtidig som de ikke ville skape unødvendig engstelse hos foreldrene. Dette viser at måten det blir kommunisert på, er viktig når måleresultater skal formidles.

Foreldre ønsker oppfølging

I 2015 ble det gjort en studie av hvordan mødre til overvektige barn opplevde møtet med helsetjenesten (6). Alle deltakerne i studien ga uttrykk for at de visste at barnet deres var overvektig. Flere hadde likevel aldri blitt konfrontert med barnets overvekt av fastlegen eller en helsesykepleier.

Mødrene fortalte at de hadde store forventninger til helsesykepleieren når temaet ble tatt opp, men at oppfølgingen var varierende. Noen opplevde lite interesse og engasjement fra helsevesenet, mens andre opplevde å bli fulgt opp godt. Flere av mødrene i studien hadde selv erfaringer med overvekt i barndommen, og de bekymret seg for at barnet deres skulle oppleve mobbing og kommentarer om vekt (6).

Flere av mødrene opplevde at de hadde mislyktes i foreldrerollen.

Deltakerne i studien opplevde hverdagen som stressende (6). Familiene hadde ofte dårlig tid til matlaging og aktiviteter, og flere av mødrene opplevde at de hadde mislyktes i foreldrerollen. Mange mente at de hadde god kunnskap om kosthold og sunne valg, men at det var vanskelig å følge opp kunnskapen i hverdagen.

Flere av mødrene trakk frem at deres egen kompetanse, eller hvilke tanker og følelser de hadde om situasjonen, ikke ble etterspurt i møte med helsevesenet. Dette bidro til en følelse av at de hadde gjort noe feil (6). Så hva slags oppfølging ønsker egentlig foreldre seg?

Familien må tro på behandlingen

Et ønske fra mødrene var individuelle samtaler med barn og foreldre hver for seg. Mange hadde behov for å diskutere temaer uten barnet til stede. Å være fysisk aktiv var en utfordring for flere av barna, og et treningstilbud i gruppe var derfor noe mødrene hadde tro på at kunne motivere dem.

Videre ble konkrete opplegg som for eksempel dietter og hjemmelekser til barnet sett på som en motivasjonsfaktor. Mødrene ønsket faste avtaler med helsetjenesten for å opprettholde motivasjonen i arbeidet, og de ønsket å bli møtt med et helhetlig syn på situasjonen (6).

I studien til Häkkänen, Ketola og Laatikainen (4) kom det frem at helsesykepleierne ofte la en plan for videre oppfølging. Studien synliggjorde samtidig varierende grad av samarbeid med foreldre om tiltak og mål, og at disse ofte var mangelfulle. Foreldre til yngre barn ble ofte mer involvert enn foreldrene til de eldre barna.

Helsesykepleiere bør komme tidlig inn med en konkret plan for videre oppfølging.

Flere studier viser også at mennesker som er overvektige, opplever stigmatisering i helsevesenet. Det kan gjøre at de unnlater å oppsøke hjelp. Når foreldre opplever skyld og frustrasjon fordi de ikke klarer å hjelpe barnet sitt med vektreduksjon, er det viktig at helsesykepleiere inntar en mer oppsøkende rolle i sitt arbeid (6).

Akselbo og Ingebrigtsen (6) mener at å opprettholde motivasjon hos familiene krever støtte og involvering over tid. At familien har tro på at behandlingen virker, ses på som en suksessfaktor. Deltakerne i Akselbo og Ingebrigtsens studie ønsket at hele familien ble involvert i oppfølgingen, slik at ugunstige levevaner ikke rakk å utvikle seg i mer negativ retning (6).

Studien konkluderer med at foreldre trenger fysisk og psykisk støtte for å skape motivasjon til livsstilsendringer. Helsesykepleiere bør komme tidlig inn med en konkret plan for videre oppfølging. Å inkludere hele familien og dens nettverk i denne planen er sentralt, sammen med tilbud om tilrettelagt fysisk aktivitet (6).

Det er ikke skadelig å veie barn

I september 2020 skriver Holt, Lekhal og Hjelmesæth (7) i en kronikk på forskersonen.no at fedmebehandlere må tenke nytt. De har erfart at en vellykket behandling er avhengig av et godt samarbeid med lokale aktører, som for eksempel helsesykepleiere, fastleger og lærere.

De trekker også frem familie og venner som viktige støttespillere i endringsprosessen – besteforeldrene som kan kose seg sammen med barnebarn uten å involvere søtsaker, og venner som kan ta med barna på fysiske aktiviteter.

Holt, Lekhal og Hjelmesæth er opptatt av å se den enkelte familien og de utfordringene den har. De opplever at mange familier har god motivasjon og tilstrekkelig viljestyrke til å foreta livsstilsendringer, men at det fedmedisponerende samfunnet vi lever i, påvirker oss (7).

Holt og Hjelmesæth (8) skrev også et leserinnlegg i Tønsbergs Blad i 2020, hvor de mener at det er viktig å veie barn for å kunne identifisere hvem som har behov for oppfølging. I samsvar med annen forskning på feltet er deres erfaring at det ikke er skadelig å veie barn og unge.

I innlegget nevner de jevnlige målinger som et viktig tiltak i arbeidet med overvekt. Å oppdage vektoppgang kan gjøre at man kan ha en samtale om årsaken til dette, og hvordan man kan gjøre endringer frem til neste konsultasjon. De trekker frem at dersom de anbefalte tiltakene følges, kan dette ha en positiv effekt på både fysisk og psykisk helse.

Å være bevisst på matvarevalg, porsjonsstørrelser og fysisk aktivitet er sentralt. Mange er redde for at et søkelys på mat og kropp kan skade barnets selvfølelse. Forskerne mener at dette er lite sannsynlig, og at det er større fare for å utvikle et problematisk forhold til mat og kropp ved å ta overvekten med seg inn i voksenlivet (8).

Overvekt har sammensatte årsaker

Ifølge Øen (9) trenger den som jobber med overvekt hos barn og unge, kunnskap om mange ulike temaer. Kosthold og fysisk aktivitet står sentralt, i tillegg til atferd og sosiale og psykologiske faktorer. Når man ser problematikken med en slik bred forståelse, vil flere ulike fagområder bli berørt.

Kunnskap må ses i sammenheng med barnets og familiens situasjon.

Øen mener at det derfor er nødvendig å se overvektsproblematikk fra ulike perspektiver. Man bør ha med seg barnets og foreldrenes perspektiv, helsesykepleierens perspektiv og forskningen på området. All denne kunnskapen må ses i sammenheng med barnets og familiens situasjon, noe som er utgangspunktet for det som omtales som kunnskapsbasert praksis (9).

Årsaken til overvekt kan være sammensatt, noe som igjen vil påvirke hva slags behandling og oppfølging den enkelte familien trenger. Som Øen (9) påpeker, kan dette gjøre at helsesykepleiere synes det er vanskelig å vite hva slags hjelp den enkelte familien har behov for.

Arbeidet krever tid og tålmodighet

Det er viktig at helsesykepleiere tør å ta opp temaet overvekt. For å kunne jobbe med en endringsprosess må helsesykepleiere ha kunnskap om hvilke faktorer som kan påvirke endringen. Å klare å endre livsstil krever flere delmål på veien.

Ulike studier har vist at mange helsepersonell har liten tro på at arbeid med overvekt lykkes. Å bli møtt av en helsesykepleier som selv ikke har troen på arbeidet, kan bli en barriere i endringsprosessen, og kan i verste fall ha motsatt effekt.

Overvekt er en problemstilling som krever tid og tålmodighet fra både helsesykepleieren, barnet og familien. Positive holdninger, håp og mestringstro er viktige og avgjørende elementer som må ses i sammenheng med kunnskap om problematikken (9).

Alle må få et tilbud

Det har vært forsket lite i Norge på forebyggende og helsefremmende tiltak innenfor overvektsproblematikken tidligere. Forskningsfeltet har blitt viet betraktelig mer oppmerksomhet de siste årene, samtidig som kosthold og vekt har blitt viktigere i samfunnet ellers.

Det kan tenkes at helsesykepleieres utfordringer i arbeidet med overvektsproblematikk kan henge sammen med at dette har vært et lite utforsket fagfelt. Fra å ha lite kunnskap om og oppmerksomhet rundt temaet er det i dag forventet at helsesykepleiere har god kompetanse til å identifisere og følge opp barn og unge med overvekt.

Når det er mangel på ressurser og kompetanse, kan arbeidet bli utfordrende.

Helsesykepleiere trenger fortsatt mer kunnskap om overvekt og hvordan de kan styrke barn og unges motivasjon og tro på å lykkes. Å gå inn i problematikken med en bred forståelse, og forsøke å se situasjonen fra ulike perspektiver, kan være en god start for å identifisere og følge opp barn og unge med overvekt. Å belyse ulike fagmiljøers arbeid med overvekt hos barn og unge kan være et ledd i å formidle kunnskap på området, og dermed øke kompetansen i skolehelsetjenesten.

Regelmessig dialog med foreldre og samarbeidspartnere, tillit til og respekt for hverandre, og å finne frem til familiens styrker kan ses som suksessfaktorer i arbeidet med overvekt.

Men når det er mangel på ressurser og kompetanse, kan arbeidet bli utfordrende. Norge har hatt en situasjon hvor mange barn og unge som sliter med overvekt og fedme, har stått uten et godt tilbud.

Dersom det forventes at helsesykepleiere skal følge nasjonale faglige retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten og måle høyde og vekt på alle barn på første og tredje trinn, bør det ikke også følge med ressurser til å følge opp de funnene man gjør? Og hvis ikke, hva er så hensikten med målingene?

Referanser

1.       Helsedirektoratet. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Nasjonal faglig retningslinje. Oslo: Helsedirektoratet; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten (nedlastet 16.06.2021).

2.       Verdens helseorganisasjon. Obesity and overweight. Verdens helseorganisasjon; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/obesity-and-overweight (nedlastet 02.01.2021).

3.       Helsedirektoratet. Nasjonale faglige retningslinjer for primærhelsetjenesten. Forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge. Oslo: Helsedirektoratet; 2010. IS-1734. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/forebygging-utredning-og-behandling-av-overvekt-og-fedme-hos-barn-og-unge/ (nedlastet 16.06.2021).

4.       Häkkänen P, Ketola E, Laatikainen T. Screening and treatment of obesity in school health care – the gap between clinical guidelines and reality. Scand J Caring Sci. 2018;32(4):1332–41.

5.       Støles M, Glavin K, Groven KS. Hvilken betydning får omsorg i formidling til foreldre av et barns overvekt – helsesøstres erfaringer. Nordisk sygeplejeforskning. 2019;9(2):128–40.

6.       Akselbo I, Ingebrigtsen O. Mødre til barn med overvekt – erfaringer og utfordringer. Nordisk sygeplejeforskning. 2015;4(5):453–63.

7.       Holt AH, Lekhal S, Hjelmesæth J. Fedmeforskere og fedmebehandlere må tenke nytt – men ikke alene. Forskersonen; 2020. Tilgjengelig fra: https://forskersonen.no/debattinnlegg-meninger-overvekt/fedmeforskere-og-fedmebehandlere-ma-tenke-nytt--men-ikke-alene/1739583 (nedlastet 08.06.2021).

8.       Holt AH, Hjelmesæth J. Derfor er det viktig å veie barn og unge. Tønsbergs Blad. 25. september 2020. Tilgjengelig fra: https://www.tb.no/derfor-er-det-viktig-a-veie-barn-og-unge/o/5-76-1389805 (nedlastet 08.06.2021).

9.       Øen G. Fedmeproblematikkens utfordringer. I: Øen G, red. Overvekt hos barn og unge – forstå, forebygge, behandle og fremme helse. 1. utg. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke; 2012. s. 21–38.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.