fbpx Digital undervisning gir nye etiske utfordringer Hopp til hovedinnhold

Digital undervisning gir nye etiske utfordringer

En kvinnelig student deltar i digital undervisning.
ETISKE GRENSER: I digitale læringssituasjoner kan det være vanskeligere å overholde taushetsplikten når studentene kan sitte hvor som helst og følge undervisningen. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Når studentene og læreren sitter bak hver sin skjerm, er det lettere å tråkke over grenser for likeverd og rettferdighet.

Hovedbudskap

Under covid-19-pandemien har bruken av digitale verktøy ved undervisning i høyere utdanning skutt i været. Digitale møter gir etiske utfordringer for både lærere og studenter, blant annet om hvordan vi behandler hverandre på en respektfull måte. I artikkelen diskuterer vi noen av de etiske prinsippene som vi erfarer er truet.

Under pandemien har det vært lockdown med stengte universiteter. Vi har opplevd en situasjon uten referanse til noe som likner. For å kunne gjennomføre utdanning av sykepleiere og spesialsykepleiere oppfordret myndighetene til digital undervisning.

Bruk av digitale verktøy i høyere utdanning økte dermed dramatisk, mens vi kun har hatt et vagt og midlertidig lovverk å støtte oss til. I denne artikkelen vil vi diskutere våre erfaringer med at etiske prinsipper kan være truet ved digital undervisning og veiledning av studenter.

Yrkesetikken styrer sykepleiere

Sykepleiere styres av yrkesetiske retningslinjer. Grunnlaget er omsorg og respekt for det enkelte menneskets verdighet (1). Sykepleieidentiteten er sterkt forankret hos sykepleiere også når vi blir lærere, og vi tar yrkesetikken med oss når vi møter sykepleierstudentene.

Etiske prinsipper som å gjøre godt, ikke skade, være rettferdig og inneha autonomi er en viktig del av grunnlaget vårt, også i møte med studentene (2).

Under pandemien ble digital undervisning den nye normalen. Å møte studenter på Teams eller Zoom ble mer vanlig enn å treffes i et auditorium eller på praksisstedet. Før pandemien var digital veiledning i praksisperiodene kun på forsøksstadiet, men er nå tatt i bruk av de fleste lærerne.

For lærerne er erfaringsgrunnlaget svært variert. Opptil 70 prosent av studentene hadde heller ikke erfaring med nettbasert undervisning, noe som ga oss nye utfordringer (3).

Digitale møter kan være et godt substitutt til å møtes fysisk, men siden vi mangler både regler og erfaring, må vi finne opp veien mens vi går, også når det gjelder å ivareta de etiske prinsippene (4–6).

Læreren må skape trygghet og gode relasjoner

Det er viktig at læreren forsøker å skape trygghet i relasjonen med studentene. Det er et viktig virkemiddel for at de skal sitte igjen med ny lærdom (7). Trygghet mellom studentene og læreren kan sammenliknes med at sykepleieren viser hjertelig tilstedeværelse, medmenneskelighet og et ønske om å hjelpe pasienten (8).

Slik skapes en god relasjon og en grunnleggende følelse av trygghet hos pasienten. Når sykepleieren blir lærer, er en slik tilstedeværelse for studenten med på å skape en god læringsarena.

Ved undervisning og praksismøter via en skjerm blir det vanskeligere å opprette et forhold som gir studenten den viktige følelsen av trygghet, siden det er vanskeligere å få blikkontakt.

For studentene har pausene i undervisningen vært viktig for å bygge relasjoner og skape et godt klassemiljø, men når studentene sitter hjemme, blir de ikke kjent på den samme måten (9). Om lærere og studenter klarte å opprette trygge læringsmiljøer under pandemien, vil tiden, evalueringer og eksamensresultater vise.

Taushetsplikten må overholdes

Refleksjon rundt anonymiserte pasienthistorier benyttes som pedagogisk virkemiddel i sykepleierutdanningen. Tidligere skjedde refleksjonsmøtene i et lukket rom hvor kun de aktuelle studentene og læreren var til stede. Under pandemien ble disse samtalene gjennomført i digitale møter i stedet.

Det er vanskeligere å overholde taushetsplikten når klasserommet kan være ‘hvor som helst’.

Vi har erfart at mange praksissteder har manglet møterom som studentene kan bruke, noe som i verste fall kan gå ut over taushetsplikten. Taushetsplikt er lovbestemt for å beskytte verdigheten til pasientene (10). Kun de som deltar i behandlingen, skal vite hva som skjer.

I slike læringssituasjoner er det derfor viktig å anonymisere pasientene. Det er vanskeligere å overholde taushetsplikten når klasserommet kan være «hvor som helst». Selv om det er selvsagt for de fleste, tenker enkelte ikke over at digital undervisning ikke bør skje i en sykehuskorridor, på bussen eller i et kontorfellesskap hvor andre kan høre hva som blir sagt.

Det er ingen krav om å bruke hodetelefoner eller oppholde seg bestemte steder ved digital undervisning. Det mangler retningslinjer for dette. Slik det er nå, er det opp til hver enkelt lærer og student å sette grenser i slike situasjoner.

Digitale samtaler er mer krevende

Gjennom de siste to årene har vi erfart at studenter og lærere har snakket sammen på en annen måte i det digitale klasserommet enn i fysiske møter. Toveiskommunikasjon, som vi er vant til i klasserommet, er utfordrende å få til i et digitalt møte.

Det er vanskeligere å avbryte og ha parallelle samtaler. Fordelen er at hver enkelt får frem sitt budskap og blir hørt, men å svare på direkte spørsmål når alle ser på deg, uten tid til å tenke seg godt nok om, kan føles som et etisk overtramp fra læreren og kan gi studenten en ubehagelig opplevelse av å ha delt for mye.

Det kan også skje i et fysisk møte, men når studentene tar ordet i et digitalt klasserom, føles det som om man er enda mer synlig fordi bildet av den som snakker, settes i fokus. Det kan gi en opplevelse av å stå foran klassen istedenfor å sitte sammen med dem i et klasserom.

Konsekvensen er at mange studenter helst lar være å snakke i digital undervisning. Stillheten i det digitale klasserommet bekymrer lærerne fordi erfaring tilsier at det alltid er noen studenter som har spørsmål eller erfaringer de vil dele. Vi tror at denne tausheten betyr usikkerhet, og at studentene ikke tør å spørre om det de lurer på.

Det er mulig å stille spørsmål anonymt

For å oppmuntre studenter til å «snakke» mer tok lærerne i bruk digitale hjelpemidler som Padlet og Polls – digitale «tavler». Der kan studentene stille spørsmål anonymt eller ytre sine meninger om et emne, og alle kan se hva som skrives.

Noen studenter foretrekker denne «chatte-funksjonen» fremfor å ta ordet. Utfordringen er at det kan gi rom for ubehagelige uttalelser uten at læreren kan filtrere det som deles.

I digital undervisning er det lettere å publisere noe spontant.

I digital undervisning er det lettere å publisere noe spontant som gjør at studenter og lærere tråkker over de etiske grensene for verdighet og respekt for andre. Denne typen kommunikasjon kan skape et utrygt klassemiljø.

Om en student angrer på en uttalelse, må han eller hun trykke på knappen «rekk opp hånden» og vente på tur, og i mellomtiden er kanskje temaet blitt endret. Det er derfor blitt mer tungvint å oppføre seg etisk riktig, noe som fører til at flere lar være å si noe for å holde seg på den sikre siden.

Det er vanskelig å lage absolutte retningslinjer for hvordan vi skal opptre i det digitale klasserommet, siden det handler om menneskelig samhandling og pedagogiske virkemidler. Lærere og studenter bør gå sammen om å lage rammene for samhandling på den digitale arenaen.

Studentene føler at de må ta seg bra ut

I digital undervisning møter lærerne ofte svarte skjermer. Mange studenter ønsker ikke å ha på kameraet fordi de føler seg utrygge på om noen fokuserer på dem. De kan ikke sette seg på bakerste benk i auditoriet for å unngå spørsmål, og bakgrunnslydene som er vanlig i et klasserom, som litt hoste og noen som prater og ler, mangler.

Når kameraet er på, føler studentene at de må ta seg bra ut, og at når de sier noe, bør det være fornuftig og tungtveiende. Det handler om å opprettholde verdigheten.

Å vurdere hva som er god oppførsel, gjøres best i interaksjon med andre gjennom å kjenne på stemningen i rommet, se på ansiktsuttrykkene og kroppsholdningen til de andre.

Digital undervisning begrenser mulighet for nonverbal kommunikasjon, særlig når kameraene er av. Det kan føles som å «stå på en scene, men prate til en vegg» når man ikke kan vurdere reaksjonen hos mottakerne.

Opptak av undervisning kan være krenkende

Lærerne oppfordres til å lage videoopptak av sin egen digitale undervisning som studentene kan se flere ganger når det passer for dem, noe som er bra for læring. Det er også teknisk lett for studentene å gjøre opptak av undervisning som andre holder, for eksempel med sin egen telefon.

Reglene for å gjøre opptak og dele bilder er klare: Alle som blir gjort opptak av, skal kunne si nei (11, 12), men vi vet at ikke alle blir spurt, og at det fins gråsoner. Å dele bilder var vi vant til også før pandemien gjennom for eksempel Facebook og Snapchat.

Etisk er det utfordrende å bli publisert uten å ha samtykket til det.

Mange synes det er greit om en venn deler et hyggelig bilde, men i undervisningssammenheng er det noe annet siden vi er på jobb. Kanskje blir bilder av en student publisert og latterliggjort fordi hun ser rar ut når hun konsentrerer seg eller klør seg i ansiktet.

Etisk er det utfordrende å bli publisert uten å ha samtykket til det. Den enkeltes autonomi er truet, og et slikt overtramp av egen integritet gjør at studenter og lærere vil føle seg krenket.

Lærerne tilrettela undervisningsopplegget

Universitetene har et viktig samfunnsoppdrag med å utdanne sykepleiere og spesialsykepleiere. I takt med de stadig skiftende smittevernreglene gjennom pandemien la lærerne ned mye arbeid i å gjøre undervisningsoppleggene digitale, ofte med korte frister. Dette kan knyttes til sykepleiens etiske prinsippet om velgjørenhet (2). Vi lærere ønsker det beste for våre studenter.

Autonomi er et viktig etisk prinsipp innen sykepleie. Det omhandler å gi hver enkelt innflytelse over det som skjer med dem (2). Å gi studentene slik medbestemmelse i utdanningen er et sentralt prinsipp for universitetene. Gjennom studentorganisasjoner og evalueringer tas studentenes ønsker med i utviklingen av studiene, men dette var det vanskelig å få til under pandemien.

Digital undervisning er et eksperiment

Pedagogikklitteratur anbefaler e-læring som et supplement til tradisjonell undervisning, men tar ikke høyde for situasjonen vi var vi i under pandemien (7). Digitale plattformer utformes og videreutvikles. Både lærere og studenter begynner å bli vant til digital undervisning, men alt føles enda litt usikkert med stadige endringer (14).

I dialog med studentene prøvde vi lærere oss frem med ulike digitale pedagogiske opplegg. Samtidig undret vi oss over om det var godt nok å se på simulering på en pc-skjerm i stedet for å delta fysisk. Tiden vi har gått igjennom i pandemien, har blitt kalt et ufrivillig eksperiment hvor både lærere og studenter har følt seg alene uten noen å diskutere med (13).

Det første året av pandemien var frafallet blant studentene lite, men pandemien varte lenger enn vi trodde. Det er urovekkende at flere enn tidligere har vurdert å slutte på sykepleierstudiet (14).

Undervisningen har både fordeler og ulemper

Et heldigitalt tilbud er ikke optimalt for å bli sykepleier, siden mye av læringen skjer i møtene med lærere, kontaktsykepleiere og pasienter. Om de etiske prinsippene likeverd og rettferdighet i høyere utdanning ivaretas, og om det gir lik utdanning for alle, kan diskuteres (15).

Digital undervisning åpner for nye muligheter ved at undervisningen kan følges, selv om studenten har små barn, bor langt fra et studiested eller er i karantene. En annen fordel er at universitetene kan anvende lærernes kompetanse på tvers av geografisk tilhørighet.

Et heldigitalt tilbud er ikke optimalt for å bli sykepleier.

Hva hver enkelt student fikk ut av undervisningen under pandemien, var kanskje mer enn tidligere opp til hver enkelt student. Studentene hadde ingen å diskutere med i pausene, og de kunne ikke se på notatene til hverandre hvis PowerPoint-presentasjonen gikk for fort. Det var heller ikke like lett å få snakke med læreren.

Et viktig spørsmål er om noen av studentene påvirkes på en negativ måte av all den digitale undervisningen (2), og om studentene lærer nok på denne måten. Vi har ikke nok erfaring til å si noe om det enda, men vi ser at det er mulig at medmenneskers etiske grenser for verdighet, autonomi og rettferdighet samt juridiske grenser for taushetsplikt tråkkes over.

Etiske verdier ble satt på prøve i den krevende tiden. Vi må verne om sykepleierstudentene våre og diskutere oss frem til hvor grensen går (16).

Konklusjon

De etiske prinsippene blir aktuelle når sykepleierutdanningene befinner seg i en ny situasjon med digitalisering av høyere utdanning. Takket være digitale undervisningsplattformer klarte vi å utdanne sykepleiere og spesialsykepleiere under covid-19-pandemien.

Det finnes ikke klare regler for alle utfordringene vi møtte. Etiske verdier sto på spill, både for lærere og studenter. Noen av de digitale endringene har kommet for å bli. Vi ser et behov for å utarbeide retningslinjer for å få til en god balanse mellom etikk, juss og pedagogiske virkemidler i sykepleierutdanningen.

Referanser

1.       Norsk Sykepleierforbund (NSF). Yrkesetiske retningslinjer. Oslo: NSF; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sykepleiefaget/yrkesetiske-retningslinjer (nedlastet 04.02.2022).

2.       Brinchmann BS. Etikk i sykepleien. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2016.

3.       Nokut. Slik har koronapandemien påvirket studentene. Lysaker: Nokut; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.nokut.no/nyheter/slik-har-koronapandemien-pavirket-studentene (nedlastet 04.02.2022).

4.       Kvilhaugsvik B, Steinsland RAB, Almås AG. Sykepleierstudenter får praksisveiledning i virtuelle møter. Sykepleien. 2019;107(78181):e-78181. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2019/08/sykepleierstudenter-far-praksisveiledning-i-virtuelle-moter (nedlastet 04.02.2022).

5.       Regjeringen. Tiltak for studieprogresjon og gjennomføring. Rapport fra arbeidsgruppe. Oslo: Regjeringen; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/84c7cf9b12764455a990fdab877639a6/rapport-fra-arbeidsgruppe-for-tiltak-for-studieprogresjon-og-gjennomforing.pdf (nedlastet 04.02.2022).

6.       Midlertidig forskrift 18. mars 2020 nr. 349 om gjennomføring av utdanninger regulert av rammeplan mv. i forbindelse med utbruddet av covid-19. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2020-03-18-349 (nedlastet 04.02.2022).

7.       Dolin J. Undervisning for læring. I: Reienecker L, Jørgensen PS, Dolin J, Ingerslev GH, red. Universitetspædagogik. Frederiksberg: Samfundslitteratur; 2013.

8.       Martinsen K. Care and vulnerability. Oslo: Akribe; 2006.

9.       Fanghol TA. Ho har fått nok av fjernundervisning. Oslo: Khrono; 2022. Tilgjengelig fra: https://khrono.no/ho-har-fatt-nok-av-fjernundervisning-kvifor-skal-vi-tvingast-over-i-digitalt-format/655854?utm_campaign=:+Ingen+utsettelse+fra+Forskningsr%C3%A5det+%2F%2F+Lei+av+%C3%A5+fjernundervise+%2F%2F+Prosjektst%C3%B8tte+p%C3%A5+stedet+hvil+&utm_source=Khrono+daglig&utm_medium=email&utm_content=header (nedlastet 04.02.2022).

10.     Helsedirektoratet. Hovedregel om taushetsplikt. Helsepersonelloven med kommentarer. Oslo: Helsedirektoratet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/helsepersonelloven-med-kommentarer/taushetsplikt-og-opplysningsrett/-21.hovedregel-om-taushetsplikt (nedlastet 04.02.2022).

11.     Lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2018-06-15-40 (nedlastet 04.02.2022).

12.     Lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2018-06-15-38 (nedlastet 04.02.2022).

13.     Rød I, Jacobsen HR, Strøm-Roum E, Stær-Jensen, Solevåg AL. Pandemien tvang oss til å tenke nytt om simulering. Sykepleien. 2021;109(83955):e-83955. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/fag/2021/03/pandemien-tvang-oss-til-tenke-nytt-om-simuleringstrening (nedlastet 04.02.2022).

14.     Kunnskapsdepartementet. Tiltak for oppfølging av studenter ved fagskoler, høyskoler og universitet under koronapandemien. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/459df2260de74e57a9f1317bd0bb492f/tiltak-for-oppfolging-av-studenter-ved-fagskoler-hoyskoler-og-universiteter-under-pandemien.pdf (nedlastet 04.02.2022).

15.     Kunnskapsdepartementet. Utdanning – fra barnehage til voksenopplæring. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2007. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/kd_f4133b_web.pdf (nedlastet 04.02.2022).

16.     Heggestad AKT. I krevende tider blir verdiene våre satt på prøve. Sykepleien. 2020;108(80878):e-80878. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2020/03/i-krevende-tider-blir-verdiene-vare-satt-pa-prove (nedlastet 04.02.2022).

17.     Fanghol TA. Universitetenes digitale kompetanse. Oslo: Khrono; 2022. Tilgjengelig fra: https://khrono.no/universitetenes-digitale-kompetanse-vil-ikke-bruke-ordet-tragisk-men/655661?utm_campaign=%3A+%E2%80%94+Universiteter+og+h%C3%B8gskoler+har+famlet+%2F%2F+S%C3%B8knadsfrist+i+dag%3A+Her+er+de+viktigste+endringene+%2F%2F+UiO+p%C3%A5+tredjeplass+i+Norden&utm_source=Khrono+daglig&utm_medium=email&utm_content=header (nedlastet 04.02.2022).

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Pandemien utfordrer sykepleieetikken

Illustrasjonen viser en dame med munnbind som støtter hodet i hendene. Teksten "Du er på sykehus, vi tar vare på deg." står under.
NESTEN BEVISSTLØS: – Pasienten ventet i det lengste før han tok kontakt med helsevesenet. Nå legges han i kunstig koma. Han får neppe med seg ordene mine: «Du er på sykehus, vi tar vare på deg.» Vi jobber i dyp konsentrasjon, vi redder liv. Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

Sykepleiere har arbeidsdager i konstant skvis mellom smittevern og forsvarlig helsehjelp. Det er en vanskelig balansegang.

Jeg går litt tilbake i tid, til midten av februar 2021, når vi er i starten av tredje bølge av pandemien. Det er fredag ettermiddag, og jeg er på seinvakt ved en av landets største intensivavdelinger. Vi er allerede på bristepunktet av hva vi kan håndtere.

Jeg tar imot rapport om pasienten jeg skal ha ansvaret for. Pasienten, en mann i 60-årene, har akkurat ankommet, han ventet i det lengste før han tok kontakt med helsevesenet. Kanskje var det kona som ringte 113?

Da ambulansen hentet ham, var han knapt ved bevissthet. Nå legges han i kunstig koma. Han får neppe med seg ordene mine: «Du er på sykehus, vi tar vare på deg.» Det legges inn venekateter, arteriekateter, urinkateter, det tas blodprøver og røntgen. Vi jobber i dyp konsentrasjon, vi redder liv.

Pårørende får ikke komme på besøk

Under normale omstendigheter er ivaretakelse av pårørende en viktig del av gjøremålene våre. Denne ettermiddagen skulle noen ha sittet på pårørenderommet nederst i korridoren, ventende på å få komme inn.

Kanskje har de tatt med bilder av pasienten de skal besøke. Bilder som forteller en historie, som sier oss noe om hvem pasienten i senga er, siden han selv ikke er i stand til det. Kanskje har de med tegninger fra barn eller barnebarn – som forankrer pasienten til verdenen utenfor sykerommet.

Kona til pasienten jeg har ansvaret for, skulle også vært blant dem som venter på pårørenderommet. Jeg skulle ha gått inn til henne, informert om behandlingen mannen hennes får, forberedt henne på hva som møter henne når hun kommer inn på rommet: respirator, tube i munnen, intravenøsslanger, ledninger og alarmer. Det blir bare en samtale på telefonen, hun får ikke komme på besøk. Hun er i karantene, og det er besøksrestriksjoner.

Det blir en kort natt, og lørdag morgen er jeg tilbake hos pasienten som kom inn i går. Han skal legges over i mageleie for å ventilere alle delene av lungene, det er mye som skal ordnes og organiseres.

Vi må også tenke på neste pasient

Sykepleieren hos pasienten ved siden av får beskjed om å gjøre sin pasient klar for overflytting til en annen intensivavdeling ved et annet sykehus. Pasienten, en dame på min alder, måtte tilkoples respirator etter noen dager med maskebehandling.

Hun ville helst ikke, hun var redd, og hun var tapper, ville så gjerne komme seg gjennom uten respiratorbehandling. Nå ligger hun i kunstig koma, tilkoplet respirator, snart på vei til et annet sykehus. Vi må skaffe ledig plass. Ikke fordi noen venter på tur, men for å ha kapasitet til den neste som måtte trenge respirator.

Følelsen av mismot når meg idet jeg trasker ned trappene til garderoben.

Å organisere og klargjøre for intensivtransport tar tid, det er mange som er involvert i prosessen. Når neste pasient er på vei opp fra akuttmottaket, er det for sent å organisere transport. Det blir en travel vakt, vi må holde fokus, vi jobber intensivt med begge pasientene.

Følelsen av mismot når meg idet jeg trasker ned trappene til garderoben. Er det god behandling å transportere alvorlig syke pasienter?

Sykepleiere går på akkord med forsvarlig helsehjelp

Historien min fra en helg på intensiv i februar 2021 viser noen av de etiske utfordringene sykepleiere har stått i gjennom pandemien. Knappe ressurser, lav bemanning og liten eller ingen tid til faglig og etisk refleksjon fører til at mange sykepleiere går på akkord med det de mener vil være god omsorg og forsvarlig helsehjelp.

Intensivsykepleier Rita Paulsen ved intensivavdelingen i Tromsø forteller at det høye arbeidspresset gjør at de ikke får snudd respiratorpasientene så ofte som de burde (1).

Mange sykepleiere har måttet håndheve regler som ikke tar individuelle hensyn.

Mange sykepleiere har måttet håndheve regler som ikke tar individuelle hensyn, og særlig utfordrende har det vært med besøksstans og sosial isolering. Rådet for sykepleieetikk har fått flere henvendelser både fra pårørende og sykepleiere med fortellinger om hvor vanskelig det har vært å følge restriksjonene. Det har også blitt stilt spørsmål om hvorvidt reglene har vært for strenge.

Frisk eller syk – vi ønsker alle å være sammen med dem som står oss nærmest, kanskje særlig i krisetider. De som gir oss trygghet og forankrer oss til livet. For noen har kanskje ensomhet og isolasjon bidratt til sykdom eller forverring av sykdom.

Helsepersonell står i skvis

Dette er et eksempel på helsepersonellets skvis i pandemien: Vi skal følge strenge smittevernregler, samtidig som vi skal gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Det er en vanskelig balansegang, for vi har også en plikt til å ta vare på de mest sårbare – de av oss som trenger ekstra beskyttelse.

Høstens smitteutbrudd på sykehjem og sykehusavdelinger, til tross for at mange er vaksinerte, er en påminnelse om den utryggheten vi fortsatt befinner oss i.

Våre yrkesetiske retningslinjer sier følgende: «Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket» (2).

Vi vet at vi må ha beredskap for de neste syke som kommer. Vi gjør vår plikt.

Vi som jobbet sammen på intensivavdelingen «min» lørdagen i februar, visste hva som var denne respiratorpasientens beste. Det var ikke transport til et annet sykehus. Men hva var alternativet?

Magefølelsen settes til side, vi jobber samvittighetsfullt på alle kanter, tar vare på dem som allerede ligger her, dem som skal transporteres til et annet sykehus, og vi gjør klart til neste pasient. Vi vet at vi må ha beredskap for de neste syke som kommer. Vi gjør vår plikt.

Pandemien preger fortellingen

Min fortelling er preget av pandemien. Mange sykepleiere opplever arbeidsdager i konstant skvis, også når hverdagen er normal.

Nå kommer det flere fortellinger fra sykepleiere i kjølvannet av pandemien, men det som beskrives, er en normaltilstand. Maria Fallsen skriver i et innlegg i Aftenposten at hun er sliten av å beklage for alt hun ikke får gjort. Hun forteller om en vakt der hun bidro til å redde liv, men hadde dårlig samvittighet for alt det andre hun ikke fikk gjort (3).

At kapasiteten i helsevesenet er for liten, er ikke noe nytt. Pandemien kommer på toppen av et allerede presset helsevesen. Vi mangler sykepleiere og helsefagarbeidere med fagkunnskaper, skriver Isachsen-Hagen og Lillebø i en kronikk i Adresseavisen. (4).

Tiden med pandemi har tydeliggjort hvordan knapphet på menneskelige ressurser utfordrer etikken generelt i helsevesenet. Det håper jeg sykepleiere fortsetter å snakke høyt om.

Referanser

1.     NTB. Stort press på intensivavdelingen på UNN. Nettavisen.. 13.11.2021. Tilgjengelig fra: https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/stort-press-pa-intensivavdelingen-pa-unn/s/12-95-3424204969 (nedlastet 02.12.2021).

2.       Norsk Sykepleierforbund (NSF). Yrkesetiske retningslinjer. Oslo: NSF; u.å. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sykepleiefaget/yrkesetiske-retningslinjer (nedlastet 02.12.2021).

3.       Fallsen M. Jeg er sykepleier, og jeg er sliten. Av å beklage. Aftenposten. 02.11.2021. Tilgjengelig fra: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5GWkem/jeg-er-sykepleier-og-jeg-er-sliten-av-aa-beklage (nedlastet 02.12.2021).

4.     Isachsen-Hagen M, Lillebø G. Vi har deg, men alt har en grense. Adresseavisen. 12.11.2021. Tilgjengelig fra: https://www.midtnorskdebatt.no/meninger/kronikker/2021/11/12/Vi-har-deg-men-alt-har-en-grense-24802595.ece (nedlastet 02.12.2021).

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.