fbpx Covid-19-pasienter med senvirkninger trenger spesialisert rehabilitering Hopp til hovedinnhold

Covid-19-pasienter med senvirkninger trenger spesialisert rehabilitering

To pasienter på rehabilitering gjør øvelser sammen med helsepersonell
SENSKADER: Pasientene som kommer til rehabilitering etter covid-19, sliter med både fysiske, psykiske og kognitive symptomer. Illustrasjonsfoto: David Calzada / Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Gjennom rehabilitering får pasientene ny og tilrettelagt kunnskap. De føler seg tryggere og kan håndtere hverdagen på en ny måte.

Hovedbudskap

Pasienter som sliter med senvirkninger etter covid-19, har behov for spesialisert rehabilitering, da de har et komplekst bilde når det gjelder langvarige symptomer. Gjennom rehabiliteringen får pasientene ny kunnskap, og de får jobbet med å endre tankegangen og vaner i en tilrettelagt hverdag. Resultatet er økt trygghet og mestring, høyere livskvalitet og håp.

SARS-CoV-2-viruset ble første gang identifisert i januar 2020 og forårsaker sykdommen covid-19 (1). I Norge har 328 713 personer testet positivt for SARS-CoV-2 per 15. desember 2021 (2). Andelen pasienter som opplever senvirkninger etter covid-19 uavhengig av sykdomsforløp, er i varierende grad kartlagt.

Forskning internasjonalt rapporterer at 10–33 prosent av pasientene kan oppleve langvarig sykdom (3). En studie av ikke-sykehusinnlagte pasienter i Norge viser at 33–47 prosent opplevde symptomer 1,5–6 måneder etter covid-19 (4).

Helsedirektoratet anbefaler rehabilitering etter covid-19 når pasienten har vedvarende funksjonsproblemer, uavhengig av alvorlighetsgraden av sykdomsforløpet (5). Ved LHL-sykehuset Gardermoen har 301 pasienter per 13. desember 2021 vært til rehabilitering på grunn av senvirkninger, hvorav 52,8 prosent er menn. Gjennomsnittsalderen er 54,3 år, og 18,9 prosent er 40 år eller yngre.

I denne artikkelen beskriver jeg erfaringer vi som sykepleiere ved LHL-sykehuset Gardermoen har gjort gjennom å rehabilitere pasienter etter covid-19. Artikkelen fokuserer på hva pasientene opplever som utfordringer, og hvordan sykepleierne jobber for å møte utfordringene og bidra til å rehabilitere pasientene tilbake til en hverdag uten vedvarende funksjonsproblemer.

Pasientene har vedvarende symptomer etter covid-19

Vi har som sykepleiere erfart at pasientene som kommer til rehabilitering etter covid-19, sliter med et komplekst bilde av både fysiske, psykiske og kognitive symptomer. Tabell 1 viser de ulike symptomene som kan være vedvarende etter covid-19 (4, 6–11).

Naidu og medarbeidere finner i tillegg en sannsynlig sammenheng mellom psykisk belastning og vedvarende fysiske symptomer og en mindre sannsynlighet for å klare å komme helt tilbake i jobb (12).

Symptomene medvirker til langvarig sykefravær og samfunnsøkonomiske konsekvenser (3). I tillegg til symptomer relatert til covid-19 har noen pasienter symptomer knyttet til komorbiditeter og/eller senskader som er knyttet til intensivbehandlingen (13).

Pasientene hadde utfordringer i hverdagen før rehabiliteringen

Pasientene som kommer til rehabilitering ved LHL-sykehuset, forteller at de har opplevd begrensninger på mange områder samtidig. De uttrykker at de kjenner på stress, tankekjør og bekymringer, uvisshet og usikkerhet. De opplever at symptomene gjør hverdagen uforutsigbar og vanskelig å planlegge.

Pasientene forteller om et stort fall i det å gå fra full jobb til at kroppen ikke fungerer, og de ikke klarer å jobbe. I tillegg forteller de at det er vanskelig for andre å forstå hvordan de har det, og at de kan bli mistrodd, da de ser friske ut. De kan oppleve press blant annet fra arbeidsgiveren siden det er vanskelig å forutsi lengden på sykmeldingen.

I og med at covid-19 er en ny sykdom, uttrykker pasientene at de ikke vet hva de kan forvente av bedring, eller hvor lang tid det kommer til å ta.

Rehabilitering krever helhetlig tankegang og tverrfaglighet

Helsedirektoratet skriver i sin veileder om SARS-CoV-2 at rehabilitering anbefales tidlig for intensivinnlagte, og at det bør vurderes etter mildt eller moderat sykdomsforløp der symptomer vanskeliggjør jobbing og deltakelse i hverdagsaktiviteter fire uker etter sykdomsdebuten (5). Et helhetlig perspektiv er viktig i rehabiliteringen med tanke på kompleksiteten av de fysiske, psykiske og kognitive utfordringene (5, 13–14). 

På LHL-sykehuset Gardermoen har pasientene god nytte av et tett tverrfaglig samarbeid med lang erfaring og kompetanse innen spesialisert rehabilitering. Mange av problemstillingene i det komplekse bildet etter covid-19 er kjent for det tverrfaglige teamet gjennom vår bakgrunn fra å rehabilitere hjerte- og lungepasienter.

Det tverrfaglige teamet består av sykepleier og hjelpepleier, lege, fysioterapeut, ergoterapeut, ernæringsfysiolog, sosionom og psykolog, og rehabiliteringen inkluderer også mulighet for utredning (15).

Sykepleieren har ulike oppgaver i oppfølgingen

Ved innkomst gjennomfører sykepleieren en helhetlig kartleggingssamtale med pasientene. Sykepleieren tar utgangspunkt i de ulike funksjonsområdene, og samtalen inkluderer hvilke symptomer pasientene kjenner på, og hvilke utfordringer de sliter med.

Pasientene setter selv mål for oppholdet og den påfølgende tiden hjemme ut ifra hva som er viktig for dem, slik Helsedirektoratets veileder for rehabilitering anbefaler (16). Sykepleieren oppretter en tverrfaglig rehabiliteringsplan med utgangspunkt i målene.

Vi som sykepleiere har erfart at progresjonen er rask, og at pasientene blir selvhjulpne i løpet av de fire ukene de er på rehabilitering.

Sykepleieren har også ansvar for å gjennomføre seks minutters gangtest. Testen gir mål på opplevd tungpust, maksimal ganglengde samt utvikling i oksygenmetning og puls over seks minutters gange på flatt underlag, hvilket reflekterer funksjonell kapasitet i dagliglivets aktiviteter (17).

Noen pasienter kommer direkte til rehabiliteringen fra sykehus etter langvarig sengeleie. De dårligste pasientene har i begynnelsen behov for praktisk tilrettelegging i forbindelse med blant annet personlig hygiene og måltider. Noen trenger ganghjelpemidler initialt.

Vi som sykepleiere har imidlertid erfart at progresjonen er rask, og at pasientene blir selvhjulpne i løpet av de fire ukene de er på rehabilitering. Pasienter forteller oss om følelsen av å ikke få pustet godt nok, og/eller de opplever tungpust selv ved lette anstrengelser. Forskning viser at pasienter som har hatt et alvorlig forløp av covid-19, kan ha nedsatt gassdiffusjon og endringer på lungene (9, 11).

Pasientene har behov for veiledning

Sykepleieren gir opplæring i oksygenutstyr og -bruk hvis pasienten har behov for oksygentilskudd. Ved underliggende lungesykdom underviser sykepleieren i bruk av inhalasjonsmedisiner og mestring av forverringer. Ved mistanke om uhensiktsmessig pustemønster kartlegger sykepleieren eller fysioterapeuten hyperventilering ved hjelp av Nijmegen Questionnaire (18).

Pasienter kan ved hyperventilering oppleve tungpust, svimmelhet og stramninger i brystet. I tillegg er det en kjent assosiasjon mellom hyperventilering og psykisk stress og angst (19). Både de nevnte fysiske symptomene og psykisk påvirkning er kjent etter covid-19 (se tabell 1). 

Ved en skår på 20 eller høyere på Nijmegen Questionnaire (20) gjennomgår sykepleieren informasjon relatert til hyperventilering med pasienten inkludert veiledning i pusteteknikk og teknikker for avspenning.

Dagene på rehabiliteringen starter med at sykepleiere og pasienter samles på morgenmøte med status for dagen og mulighet for å ta opp spørsmål. Sykepleieren observerer pasientens utfordringer innen de ulike funksjonsområdene gjennom dagen og iverksetter tiltak.

Vi som sykepleiere opplever i tillegg at pasientene i stor grad har behov for støttesamtaler og veiledning, og sykepleieren har regelmessige samtaler med pasienten. Pasienten tilbys også mulighet til å inkludere pårørende i en samtale i løpet av oppholdet.

I tillegg til individuelle avtaler inneholder rehabiliteringen undervisninger, treningsøkter og samtalegrupper. Organisatorisk er pasientene delt i team på 15 pasienter med eget personell i de ulike faggruppene tilknyttet det enkelte teamet.

Pasientene har ulike samtalegrupper og støttesamtaler

Vår erfaring er at samtaler utgjør en viktig del av rehabiliteringen. For mange av pasientene er samtalene avgjørende for at de klarer å komme seg videre i livet og tilbake til hverdagen.

Samtalene mellom sykepleieren og pasienten handler om å bearbeide, å få verktøy for bedre å kunne mestre en annerledes hverdag og å formidle håp. Pasientene øver på å sortere bekymringer og uro og å lære seg å leve med en endret hverdag med foreløpige begrensninger.

Pasientene får øve seg på å sortere bekymringer og uro og å lære seg å leve med en endret hverdag med foreløpige begrensninger.

De gir uttrykk for at de vil mye mer enn hva kroppen klarer å gjennomføre, og i mange tilfeller opplever vi at samtalene handler om en mental justering med tanke på hva kroppen aksepterer.

De samme temaene går igjen i samtalegruppene og i de individuelle samtalene mellom sykepleieren og pasienten. Samtalegruppene blir ledet av to sykepleiere. Det er totalt fire grupper à 45–60 minutter med et fastsatt tema.

I tillegg har andre faggrupper samtalegrupper med andre temaer. Primærsykepleieren avtaler støttesamtaler med pasienten etter behov. Jeg gjennomgår innholdet i samtalegruppene i det følgende.

Pasientene utveksler erfaringer med covid-19

Våre pasienter forteller at utveksling av erfaringer med å ha hatt covid-19 har stor verdi for dem. Selv om forløpene har vært ulike, både med og uten sykehusinnleggelser, ser vi at pasientene har behov for å dele erfaringene med andre som har kjent sykdommen på kroppen.

De har kjent på skammen over å ha fått covid-19, ensomheten i å bli rammet av sykdommen og redselen for å bli alvorlig syk. Noen av pasientene sliter med minnene etter intensiv- og respiratorbehandling.

For andre skaper følelsen av utmattelse, nedsatt hukommelse og de ulike fysiske symptomene mye usikkerhet, fortvilelse og engstelse. Vi som sykepleiere opplever stadig at pasientene trekker et lettelsens sukk over å få vite at utfordringene ikke bare gjelder dem.

Covid-19 er fortsatt såpass nytt at pasientene ikke vet hva de kan forvente etter å ha gjennomgått sykdommen. De sier at formen kan svinge fra dag til dag. De kan dele erfaringer rundt opplevelsen av å ikke strekke til og ikke klare å leve opp til verken sine egne eller andres krav og forventninger.

Pasientene forteller om manglende forståelse for begrensningene de opplever, og at de kjenner seg ensomme i kampen om å få hverdagen til å fungere. De kjenner også på usikkerhet for hvordan livet blir videre, og hvordan livskvaliteten vil bli når de ikke vet hva fremtiden bringer.

Sykepleieren og pasienten ser på mestringsstrategier

Vi erfarer at bevisstgjøring rundt energiregnskap er essensielt for mange av dem som sliter med senvirkninger etter covid-19. Pasientene gir uttrykk for at de forventer at de skal klare det samme som før, men at det fører til gjentatte opplevelser av nederlag. I denne samtalegruppen legger sykepleierne vekt på at det er viktig med prioriteringer, og vi ser sammen med pasientene på mulige mestringsstrategier i jobben med å komme videre i livet.

Vi fokuserer på balansen mellom aktivitet og hvile og at hverdagen er slik at det skapes et overskudd i kroppen fremfor gjentatte nederlag. Vi ønsker å gi en økt forståelse for energiregnskap som gjør at pasientene opplever at de tar kontroll over sitt eget liv, og dermed opplever økt trygghet.

Sykepleieren hjelper pasientene til å bli bevisst på hva som gir og tapper energi hos den enkelte.

I samtalegruppen benytter vi flere av elementene som oppslagsverket UpToDate anbefaler under behandling av vedvarende symptomer etter covid-19 (10). Sykepleieren hjelper pasientene til å bli bevisst på hva som gir og tapper energi hos den enkelte. Sykepleieren ber pasientene tenke igjennom hva som bedrer og forverrer situasjonen (figur 1 og 2).

Når på døgnet opplever pasientene at de fungerer best, og hva er viktigst for dem å prioritere i hverdagen når noe må prioriteres bort eller omprioriteres? Vi erfarer at det å gjøre positive ting kan bli negativt for pasientene hvis det ikke er nok hvile mellom aktivitetene. Hva er ting de må gjøre, hva bør de gjøre, og hva har de lyst til å gjøre?

Sykepleieren snakker om viktigheten av å ha en plan, finne balansen, tenke grensesetting og å tette energilekkasjene i hverdagen. I samtalegruppen bruker vi blant annet Skje-teorien (se faktaboks nedenfor) til å forklare energiregnskapet (21).

Vi opplever at mestringen ligger i bevisstheten om og forståelsen av hva pasientene trenger å endre i sin egen hverdag for at den skal fungere bedre. Energiregnskapet blir et verktøy for bedre stressmestring og håndtering av livet, som brått ble endret på grunn av sykdommen.

«The Spoon Theory»

Hvis du antar at du starter dagen din med ti skjeer, hvor hver skje representerer energien du bruker på ett daglig gjøremål, hvordan ville dagen din sett ut?

  • 1 SKJE: Stå opp og gå ut av senga.
  • 1 SKJE: Dusje og stelle seg.
  • 1 SKJE: Kle på seg.
  • 1 SKJE: Lage frokost.
  • 1 SKJE: Gå til bussen eller til bilen.

Nå har du brukt opp halvparten av skjeene dine, og dagen har så vidt begynt. Hva gjør du nå? Hvordan skal du fordele resten av skjeene slik at du kommer deg igjennom dagen uten å bli utmattet? Du kan «låne» skjeer fra dagen etter, men da kan du måtte betale for det i dagene etterpå. Å ha en slik konkret metafor for hvordan det føles å være utmattet, kan hjelpe både de rundt deg og deg selv med å forstå hvordan sykdommen påvirker livet ditt.

Kilde: Norsk Revmatikerforbund

Pasientene kan kjenne på lavere egenverdi

Samtalegruppen om verdi og selvfølelse tar utgangspunkt i at endringer og erfaringer påvirker oss som mennesker, og hvordan vi oppfatter oss selv og føler oss (22). 

Pasientene på rehabiliteringen har opplevd ulike endringer etter covid-19, slik som endret helse og fravær fra jobb og sosial deltakelse, hvilket igjen har påvirket hvordan de ser på seg selv. De forteller at de opplever at de ikke kjenner seg selv igjen, og de kan kjenne på lavere egenverdi når de ikke klarer det samme som før.

Selvfølelse handler om opplevelsen av å være verdt noe i egne øyne uavhengig av prestasjoner, altså en aksepterende innstilling til seg selv (22). En god selvfølelse bidrar til økt tro på egen mestring, mens ulike reaksjoner som sinne, nedstemthet, negative tanker og bekymring for fremtiden kan bidra til opplevelsen av å ikke mestre.

Sykepleieren utfordrer pasientene til å tenke igjennom hva som får frem det beste i dem, hva som motiverer dem mest, og hvordan de kan påvirke sin egen selvfølelse. Pasientene kan først diskutere temaene to og to og deretter i plenum i samtalegruppen, slik at det blir best mulig refleksjon og samtale om temaet. Vi avslutter gjerne gruppen med en avspenningsøvelse.

Hvordan blir veien videre?

I denne samtalegruppen reflekterer sykepleieren og pasientene sammen rundt hvilken hverdag pasientene ønsker å komme tilbake til, og hvordan de kan fortsette prosessen de har kommet i gang med på rehabiliteringen.

Pasientene trenger i varierende grad å håndtere utmattelse og fysiske symptomer når de kommer hjem. De ønsker å komme tilbake til en hverdag som fungerer, men tidsaspektet og veien for å komme dit kan fortatt være usikker. Sykepleieren oppfordrer pasientene til å sette ord på forventninger til seg selv og fra andre. Hvordan ønsker de å forholde seg til familie, venner og jobb?

Pasientene jobber med å justere tankegangen og sine egne forventninger til det kroppen faktisk klarer.

Vi ser gjentatte ganger at pasienter har som mål å jobbe 100 prosent rett etter rehabiliteringsoppholdet, men at de selv justerer målet underveis, setter seg delmål og har et lengre perspektiv på rehabiliteringen enn bare rehabiliteringsoppholdet.

Pasientene jobber med å justere tankegangen og sine egne forventninger til det kroppen faktisk klarer. Vi snakker om at senvirkninger etter covid-19 kan ta tid, og at det er viktig å erkjenne at det er vanskelig nå, men samtidig er det håp. Tidsperspektiv, tilpasninger og trygging er viktige stikkord (14). Vi hjelper pasientene til å se det større bildet, ikke bare fra dag til dag.

Rehabiliteringen er viktig for pasientene

Vi har erfart at pasientene synes det har vært godt å bli møtt av et helhetlig tenkende, tverrfaglig team som har gjort individuelle tilpasninger, og har erfaring fra kompleks rehabilitering. Ulike former for tester og hjelp til å legge vekk stress, tankekjør og bekymringer har vært viktig for pasientene.

Rehabiliteringsoppholdet har gjort at pasientene har kunnet konsentrere seg om å komme tilbake til hverdagslivet uten alle de andre rollene de har hjemme. Pasientene opplever at fastlåste mønstre er mulig å endre.

De opplever at uforutsigbarhet, uvisshet og usikkerhet gradvis er erstattet av en realistisk forventning, trygghet og verktøy til å håndtere hverdagen videre med tanke på at noe av uforutsigbarheten fortsatt kan være der.

Selv om pasientene ikke nødvendigvis vet hvor lang tid det tar å komme tilbake til hverdagen slik den var før covid-19, uttrykker de at de vet mer om hva de kan gjøre, og hvordan de kan håndtere livet for å jobbe i retning av den hverdagen de ønsker å ha. De forteller at det også har vært viktig for dem å dele erfaringer, møte andre i samme situasjon og samtale med andre som forstår dem.

Oppsummering

Vi som sykepleiere ser at pasientene har behov for spesialisert rehabilitering etter covid-19, da de har et komplekst bilde når det gjelder senvirkninger. Gjennom rehabiliteringen erfarer vi at pasientene får ny kunnskap, og de får jobbet med å endre tankegangen og vaner i en tilrettelagt hverdag.

Vi ser at pasientene opplever økt trygghet og har fått en basis for å håndtere hverdagen på en ny måte. Rehabilitering tar imidlertid tid, og endringene som pasientene har startet under oppholdet, må de vedlikeholde etter utreise.

Erfaringen er at pasientene ved utreise er godt motivert for å fortsette endringene som er påbegynt, og de gir uttrykk for økt livskvalitet og håp om en bedre hverdag.

En stor takk til Berit Skollerud og Liv Hasund Eid for viktige bidrag fra klinisk arbeid med pasientgruppen og gjennomlesning av artikkelen.

Referanser

1.       Folkehelseinstituttet (FHI). Fakta om koronaviruset SARS-CoV-2 og sykdommen covid-19. Oslo: FHI; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/coronavirus/fakta-og-kunnskap-om-covid-19/fakta-om-koronavirus-coronavirus-2019-ncov/?term=&h=1 (nedlastet 11.08.2021).

2.       Folkehelseinstituttet (FHI). Statistikk om koronavirus og covid-19. Oslo: FHI; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/sv/smittsomme-sykdommer/corona/dags--og-ukerapporter/dags--og-ukerapporter-om-koronavirus/ (nedlastet 15.12.2021).

3.       Lindholm E, Tønnesen TI. Langvarig syk etter covid-19. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2020;(14). DOI: 10.4045/tidsskr.20.0753

4.       Stavem K, Ghanima W, Olsen MK, Gilboe HM, Einvik G. Persistent symptoms 1.5–6 months after COVID-19 in non-hospitalised subjects: a population-based cohort study. Thorax. 2021;76(4):405–7.

5.       Helsedirektoratet. Koronavirus – beslutninger og anbefalinger. Kapittel 11. Rehabilitering etter covid-19. Oslo: Helsedirektoratet; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/koronavirus (nedlastet 09.05.2021).

6.       National Health Services UK. Long-term effects of coronavirus (long COVID). National Health Services UK; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.nhs.uk/conditions/coronavirus-covid-19/long-term-effects-of-coronavirus-long-covid/ (nedlastet 15.04.2021).

7.       Goërtz YMJ, Van Herck M, Delbressine JM, Vaes AW, Meys R, Machado FVC, et al. Persistent symptoms 3 months after a SARS-CoV-2 infection: the post-COVID-19 syndrome? ERJ Open Res. 2020;6(4):00542.

8.       Carfì A, Bernabei R, Landi F. Group ftGAC-P-ACS. Persistent symptoms in patients after acute COVID-19. JAMA. 2020;324(6):603–5.

9.       Lerum TV, Aaløkken TM, Brønstad E, Aarli B, Ikdahl E, Lund KMA, et al. Dyspnoea, lung function and CT findings three months after hospital admission for COVID-19. Eur Respir J. 2021;57(4):2003448.

10.     UpToDate. Patient education: recovery after COVID-19 (basics). UpToDate; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.uptodate.com/contents/recovery-after-covid-19-the-basics?search=rehabilitation%20post-covid&source=search_result&selectedTitle=17~150 (nedlastet 26.04.2021).

11.     Huang C, Huang L, Wang Y, Li X, Ren L, Gu X, et al. 6-month consequences of COVID-19 in patients discharged from hospital: a cohort study. Lancet. 2021;397(10270):220–32.

12.     Naidu SB, Shah AJ, Saigal A, Smith C, Brill SE, Goldring J, et al. The high mental health burden of «Long COVID» and its association with on-going physical and respiratory symptoms in all adults discharged from hospital. Eur Respir J. 2021;57(6):2004364.

13.     Barker-Davies RM, O'Sullivan O, Senaratne KPP, Baker P, Cranley M, Dharm-Datta S, et al. The Stanford Hall consensus statement for post-COVID-19 rehabilitation. Br J Sports Med. 2020;54(16):949–59.

14.     Helsedirektoratet. Webinar 8: rehabilitering etter covid-19. Oslo: Helsedirektoratet; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/koronavirus/personell-kompetanse-og-rekruttering/kurs-og-opplaering/rehabilitering-kurs-og-webinarer/webinarer-om-rehabilitering-etter-covid-19 (nedlastet 11.08.2021)

15.     LHL-sykehuset Gardermoen. Rehabilitering – for hjerte- og lungepasienter. Jessheim: LHL-sykehuset Gardermoen; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.lhl.no/gardermoen/rehabilitering/ (nedlastet 28.05.2021).

16.     Helsedirektoratet. Rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator. Oslo: Helsedirektoratet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/rehabilitering-habilitering-individuell-plan-og-koordinator/formal-og-overordnede-prinsipper-for-habilitering-og-rehabilitering-individuell-plan-og-koordinator/gjennomgang-av-definisjonen-av-habilitering-og-rehabilitering (nedlastet 31.05.2021).

17.     American Thoracic Society. ATS statement: guidelines for the six-minute walk test. Am J Respir Crit Care Med. 2002;166(1):111–7.

18.     van Dixhoorn J, Duivenvoorden HJ. Efficacy of Nijmegen Questionnaire in recognition of the hyperventilation syndrome. J Psychosom Res. 1985;29(2):199–206.

19.     Schwartzstein RM, Richards J, Edlow JA, Roy-Byrne PP. Hyperventilation syndrome in adults. UpToDate; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.uptodate.com/contents/hyperventilation-syndrome-in-adults?search=hyperventilation&source=search_result&selectedTitle=1~150 (nedlastet 10.06.2021).

20.     Azizmohammad LM, Masaebi F, Abedi M, Mohseni N, Fakharian A. The optimal cut-off score of the Nijmegen Questionnaire for diagnosing hyperventilation syndrome using a bayesian model in the absence of a gold standard. Galen Med J. 2020;9:e1738.

21.     Norsk Revmatikerforbund. Når de rundt deg ikke forstår. Oslo: Norsk Revmatikerforbund; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.revmatiker.no/nar-de-rundt-deg-ikke-forstar/ (nedlastet 26.08.2021).

22.     Onlinepsykologene. Selvfølelse. Onlinepsykologene; 2021. Tilgjengelig fra: https://onlinepsykologene.no/vanlige-psykiske-plager/selvfolelse/ (nedlastet 26.08.2021).

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Rehabilitering etter covid-19 kan ta både vinter og vår

Bildet viser Marianne Cortsen
VEIEN TILBAKE: Den 15. januar dro Marianne Cortsen hjem fra rehabiliteringsoppholdet. Hun fortsetter med øvelser, går tur og sykler på egen hånd. Tre økter om dagen. Målet er å komme tilbake i jobb som lærer, men det er vanskelig å si når det blir. (Foto: privat)

Marianne Cortsen ble koronasmittet i november, sykehusinnlagt 5. desember og utskrevet til rehabilitering på julaften. Hun må antakelig gjøre rehabiliteringsøvelser helt til påske, minst.

Lærer Marianne Cortsen (64) fra Larvik var frisk og rask da hun sammen med mannen sin var barnevakt for deres to barnebarn i slutten av november 2020.

– Da sønnen vår kom hjem fra jobb, måtte han bare legge seg rett ned, fordi han var blitt syk. Han ble testet for korona og fikk positivt svar et par dager etterpå. Vi vet ikke sikkert, men vi gjetter at det var sånn vi ble smittet, forteller Cortsen.

Alle ble smittet

Både hun, mannen og de to barnebarna på 10 og 13 år testet også positivt. Ikke mammaen deres, siden hun jobber et annet sted. Mannen til Cortsen hadde en natt med feber, 10-åringen klarte seg også fint, men 13-åringen er fremdeles ikke full tid på skolen.

Cortsen følte seg frisk den første uka.

– Sønnen min ble innlagt på sykehus uka etter at han testet positivt, mens jeg fikk beskjed om at jeg kunne være barnevakt, siden jeg også var smittet.

Digital hjemmeoppfølging

Det var ikke før i slutten av denne uka, altså i uke to etter at hun var smittet, at Cortsen begynte å føle seg dårlig.

Hun ble fulgt opp med digital hjemmemonitorering som tre sykepleiere og en ergoterapeut driver i Larvik kommune. Denne digitale hjemmeoppfølgingen har de fortsatt med, også etter at hun kom hjem fra rehabilitering i midten av januar.

– Jeg har en app på mobilen som sender verdiene for oksygenmetning, puls og temperatur flere ganger hver dag til sykepleierne som vurderer tallene.

De ringer henne innimellom, og hun kan når som helst ringe dem eller sende melding.

Med ambulanse til sykehus

– Jeg hadde hostet litt, men i slutten av uke to kom feberen. Jeg dro på legevakta og hadde CRP på noen og femti, men ble sendt hjem. Feberen steg, og jeg hostet mer, så jeg dro tilbake dagen etterpå.

Da var CRP-en oppe i hundre og noen og tjue, så hun ble sendt med ambulanse til sykehuset. Det var den 5. desember. Hun ble på sykehuset til julaften, i nesten tre uker.

– Jeg var først på infeksjonsavdelingen, deretter på intensivavdelingen, et par dager innom medisinsk overvåkningspost og så til slutt på infeksjonsavdelingen igjen.

 Allerede dagen etter at hun kom fra intensiven måtte hun gjennom en kognitiv test.

– Jeg måtte tegne, huske setninger og ble bedt om å telle bakover fra 70 med sju om gangen.

– Det ligger vel nærmest i blodet på deg som er lærer?

– Men jeg er ikke mattelærer, ha-ha! Etterpå kom jeg på at det var jo sjugangen.

Lav oksygenmetning

Hun følte seg ikke tungpustet, men oksygenmetningen var lav, så hun hadde CPAP-maske mens hun var på intensiven.

– Jeg lå med denne maska og pusta dag ut og dag inn. Jeg følte meg ikke så dårlig som målingene viste. De sa det var lurt å ligge på magen. Feberen var på rundt 39 grader hele tiden.

Hun klarte fint å gjøre øvelser med armer og bein for å hjelpe til med pusten. Hun sto på tærne, gjorde kneløft og løftet armene over hodet.

– Jeg hadde god appetitt og mistet ikke lukte- eller smakssansen, men gikk likevel ned 9–10 kilo.

Bildetviser Marianne Cortsen
MISTET MUSKLER: Da Marianne Cortsen kom til rehabilitering, var hun først litt mismodig. – Jeg er ikke vant til å være så syk og at man mister så mye muskler, sier hun. Men hun presset seg og klarte mer etter hvert. (Foto: privat)

Til rehabilitering på julaften

På slutten av sykehusoppholdet kom en lege fra Kysthospitalet i Stavern. Hun spurte om Cortsen hadde lyst på et rehabiliteringsopphold der, noe hun takket ja til. Hun ble overført dit på julaften.

– Vi var bare tre covid-pasienter på hele Kysthospitalet da. De andre hadde dratt hjem til jul.

Julemiddagen ble inntatt klokka 13 ved hvert sitt bord, på grunn av koronarestriksjonene. Til kvelden var det dekket på et langbord med hver sin koldttallerken.

– Jeg satt på den ene langsiden, og de andre to med god avstand på den andre siden. Vi følte oss nesten som miss Sophie og hovmesteren.

Kan ta lang tid

Kysthospitalet i Stavern har hatt 13 inneliggende pasienter med gjennomgått covid-19-infeksjon til rehabilitering siden den første kom i høst. En av dem har hatt to opphold. Kysthospitalet tilbyr i utgangspunktet tre ukers rehabilitering, men noen trenger mindre og andre mer, det blir kontinuerlig vurdert.

– Det har ikke vært noen overbelastning ennå, sier samhandlingssykepleier Elisabeth Mailand.

Hun koordinerer innleggelsene på seksjonen som tar imot rehabiliteringspasienter som har gjennomgått covid-19-infeksjon.

– Skiller disse rehabiliteringspasientene seg fra de andre på noen måte?

– Mange har vært tilsynelatende friske og i jobb før de fikk dette intensive akutte forløpet hvor det bare dreier seg om å overleve. En del får en wake-up-call når de kommer hit. Da retter fokuset seg mot hvordan man skal leve videre og hva som er viktig nå for en god livskvalitet etter utskrivelse herfra, sier Mailand og forklarer:

– Når de kommer hit, har mange et pågangsmot og en innstilling om at rehabiliteringen skal gå raskt. Men så kan lungefunksjonen bli et hinder for dem, fordi de har fibrosedannelse. Da er det vår jobb å informere og veilede om situasjonen de står i, for å gi et grunnlag for å akseptere endringen i livssituasjonen, og at resten av rehabiliteringen kan bli langvarig.

Bildet viser Elisabeth Mailand
TIDKREVENDE: – Rehabiliteringsprosessen handler også om å akseptere at det kan ta tid og bruke den tiden riktig, sier samhandlingssykepleier Elisabeth Mailand ved Kysthospitalet i Stavern. Foto: Privat

Timeplan med øvelser

På Kysthospitalet fikk Marianne Cortsen en timeplan der hun hver dag skulle ha en og en halv times trening med henholdsvis ergoterapeut, fysioterapeut og idrettspedagog, en halvtime på hver.

– Med ergoterapeuten fikk jeg først en ny kognitiv test. Denne gangen måtte jeg telle bakover fra 50 med sju om gangen, og jeg som hadde pugga sjugangen! På den siste kognitive testen måtte jeg telle fra 90 med sju om gangen.

Hun ble spurt om hun hadde forslag til aktiviteter.

– Jeg foreslo at jeg kunne støvsuge, vaske golv og lage mat.

Fysioterapeuten fikk henne til å sykle og instruerte henne i styrkeøvelser. Med idrettspedagogen var hun mye ute og gikk, og gjorde flere øvelser i utholdenhet og kondisjon.

– Blant annet måtte jeg ta gangtesten når jeg kom og når jeg dro. Det vil si at jeg går i seks minutter. Første gangen jeg gjorde denne, var oksygenmetningen bare på 83. Ved avslutningen av oppholdet var den på 88.

Hun måtte også gjøre en gripetest. Da ble det oppdaget at høyrehånden var noe svak.

– De lurte på om jeg var venstrehendt. Nå har jeg en stressball jeg klemmer på for å øve opp styrken i hånden igjen.

Sykepleiernes rolle i rehabiliteringen

– Hvilken rolle har sykepleierne hos dere i rehabiliteringen for denne gruppen?

– Vi utgjør grunnpilaren i rehabiliteringsprosessen, sier Elisabeth Mailand.

– Vi legger til rette for at basalfunksjonene fungerer, slik at pasientene kan bli rehabilitert tilfredsstillende. Det kan handle om å få ernæringen på plass og gjøre god smertekartlegging. Alle faggruppene her sørger for å ha støttesamtaler med pasienten.

Når pasientene skal kartlegges og observeres med hensyn til til oksygenbehandling, tester sykepleierne pasientene i hvile, mens de andre faggruppene tester under aktivitet.

– Dette er en viktig og kontinuerlig vurdering. Vi ser store variasjoner på hvor lenge og hvor mye oksygenbehandling hver pasient har behov for.

Pasientene får en kort innføring på lungepoliklinikk ved akuttsykehuset om hvordan håndtere og bruke en oksygenkonsentrator. Dette er et behandlingshjelpemiddel som følger pasienten.

– Vi tar over stafettpinnen her og gir påfyll av denne opplæringen i bruk og håndtering. Det er det behov for, sier Mailand.

Videre er det sykepleiernes ansvar å holde korrespondansen med kommunene og planlegge for hjemkomst.

Spesielt for pasienter med diabetes 2

– For dem med diabetes 2 i bunnen, kan det dreie seg om å finne ut hva deksametason-behandlingen som pasienter med covid-19-infeksjon får i akuttfasen, gjør med reguleringen av diabetessykdommen. De får gjerne et nytt behov av insulin, og noen må kanskje gå over til injeksjoner. Da blir det sykepleiers rolle å legge til rette for et godt regulert blodsukker og undervise om dette.

Mailand har jobbet i seks år på Kysthospitalet og stortrives.

– Jeg trodde ikke jeg skulle jobbe med dette, siden jeg er mest glad i spenning og fart. Her må jeg jobbe med hendene på ryggen, siden bare det å re en seng eller dra på en strømpe er rehabilitering. Jeg må telle til ti en gang iblant, siden vi som sykepleiere er opplært til å ha et slags hjelpesyndrom, men jobben er faktisk utrolig spennende! Her får jeg hente opp alle trådene i pasientens liv og samarbeide med andre fagfelt for å hjelpe pasientene til å mestre hverdagen sin igjen.

Mismodig til å begynne med

Marianne Cortsen merket at hun måtte presse seg, og at hun klarte mer og mer etter hvert.

– Men jeg skal innrømme at jeg var litt mismodig til å begynne med. Jeg er ikke vant til å være så syk og at man mister så mye muskler. Bare det å gå i trapper … metningen datt noe helt enormt når jeg gjorde det.

Den 15. januar dro Cortsen hjem fra rehabiliteringsoppholdet. Hun fortsetter med øvelser, går tur og sykler på egen hånd. Tre økter om dagen. Hun går også til kommunal fysioterapeut to ganger i uka.

Hvilepulsen er ikke så verst.

– Nå kan jeg sitte i ro på 70. Jeg vet ikke hva jeg har til vanlig. Nå når jeg snakker med deg i telefonen, har jeg puls på 73 og oksygenmetning på 95, uten oksygentilførsel. Helst bør jeg ligge på mellom 92 og 96. Er jeg under 90, skal jeg måle meg oftere.

Bruker nesegrime med oksygen

Blodtrykket er også i orden.

– De tok en CT og var redd for at jeg hadde blodpropp, men det viste seg at det ikke var det likevel. Jeg har fortsatt fortetninger i lungene, så jeg må bruke ekstra oksygen når jeg er ute og går og når jeg trener.

I perioder går Cortsen med nesegrime som gir henne litt pustehjelp: 1,5 liter oksygen per minutt. Slangen hjemme er på sju meter så hun kan bevege seg rundt. Når hun går ut, skifter hun til en mobil beholder hun kan bære med seg.

Hun er fremdeles sykmeldt 100 prosent.

Bildet viser Marianne Cortsen
BRUKER MUSIKK: Marianne Cortsen trener på et tidligere barnerom hvor hun har sykkel, rockering, vekter, strikk og god treningsmusikk. – Jeg trodde det ville gå raskere å komme tilbake, fordi jeg ikke følte meg så syk som jeg egentlig har vært, sier hun. (Foto: privat)

Sykmeldt i hvert fall til påske

– Jeg føler jeg begynner å komme meg dit jeg skal være. Jeg må prøve meg litt fram og prøve når jeg kan kutte oksygentilførselen. Jeg trener litt på å sitte uten hver dag. Det eneste jeg vet, er at den jeg bruker om natten, er den siste de skal seponere.

Hun har en god dialog med rektoren sin.

– Han tenker at helsa må gå foran jobb.

Nav sier det snart er tid for fremdriftsplan og dialogmøter, men ved Kysthospitalet sier de at hun må bli frisk først, og at hun bør gå sykmeldt i hvert fall til påske.

Hun nyter å komme tilbake til seg sjøl.

– Jeg vil tilbake i jobb! Kanskje begynne litt forsiktig i en liten prosentstilling først. Jeg ble rådet av Kysthospitalet til å begynne lavt og så øke prosenten etter hvert, i stedet for å gjøre omvendt.

– Har blitt godt tatt vare på

Den andre uken i februar skal Marianne Cortsen til kontroll hos en lungelege i Tønsberg. I midten av april, tre måneder etter at hun kom hjem fra rehabiliteringsoppholdet, skal hun til kontroll på Kysthospitalet, slik det står i den nasjonale veilederen for rehabilitering etter covid-19.

– Er det noe du har savnet i oppfølgingen av deg?

– Nei, vi har et supergodt helsevesen. Makan til folk, der de står i sine masker og frakker og jobber på. Dagene og ukene har bare gått, og jeg har hele tiden blitt godt tatt vare på.

– Noe som var spesielt bra?

– Det lureste jeg gjorde, var å takke ja til tilbudet om å komme på Kysthospitalet i stedet for å komme rett hjem på julaften. Det oppholdet fikk jeg et godt utbytte av.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.