fbpx Rehabilitering etter covid-19 kan ta både vinter og vår Hopp til hovedinnhold

Rehabilitering etter covid-19 kan ta både vinter og vår

Bildet viser Marianne Cortsen
VEIEN TILBAKE: Den 15. januar dro Marianne Cortsen hjem fra rehabiliteringsoppholdet. Hun fortsetter med øvelser, går tur og sykler på egen hånd. Tre økter om dagen. Målet er å komme tilbake i jobb som lærer, men det er vanskelig å si når det blir. (Foto: privat)

Marianne Cortsen ble koronasmittet i november, sykehusinnlagt 5. desember og utskrevet til rehabilitering på julaften. Hun må antakelig gjøre rehabiliteringsøvelser helt til påske, minst.

Lærer Marianne Cortsen (64) fra Larvik var frisk og rask da hun sammen med mannen sin var barnevakt for deres to barnebarn i slutten av november 2020.

– Da sønnen vår kom hjem fra jobb, måtte han bare legge seg rett ned, fordi han var blitt syk. Han ble testet for korona og fikk positivt svar et par dager etterpå. Vi vet ikke sikkert, men vi gjetter at det var sånn vi ble smittet, forteller Cortsen.

Alle ble smittet

Både hun, mannen og de to barnebarna på 10 og 13 år testet også positivt. Ikke mammaen deres, siden hun jobber et annet sted. Mannen til Cortsen hadde en natt med feber, 10-åringen klarte seg også fint, men 13-åringen er fremdeles ikke full tid på skolen.

Cortsen følte seg frisk den første uka.

– Sønnen min ble innlagt på sykehus uka etter at han testet positivt, mens jeg fikk beskjed om at jeg kunne være barnevakt, siden jeg også var smittet.

Digital hjemmeoppfølging

Det var ikke før i slutten av denne uka, altså i uke to etter at hun var smittet, at Cortsen begynte å føle seg dårlig.

Hun ble fulgt opp med digital hjemmemonitorering som tre sykepleiere og en ergoterapeut driver i Larvik kommune. Denne digitale hjemmeoppfølgingen har de fortsatt med, også etter at hun kom hjem fra rehabilitering i midten av januar.

– Jeg har en app på mobilen som sender verdiene for oksygenmetning, puls og temperatur flere ganger hver dag til sykepleierne som vurderer tallene.

De ringer henne innimellom, og hun kan når som helst ringe dem eller sende melding.

Med ambulanse til sykehus

– Jeg hadde hostet litt, men i slutten av uke to kom feberen. Jeg dro på legevakta og hadde CRP på noen og femti, men ble sendt hjem. Feberen steg, og jeg hostet mer, så jeg dro tilbake dagen etterpå.

Da var CRP-en oppe i hundre og noen og tjue, så hun ble sendt med ambulanse til sykehuset. Det var den 5. desember. Hun ble på sykehuset til julaften, i nesten tre uker.

– Jeg var først på infeksjonsavdelingen, deretter på intensivavdelingen, et par dager innom medisinsk overvåkningspost og så til slutt på infeksjonsavdelingen igjen.

 Allerede dagen etter at hun kom fra intensiven måtte hun gjennom en kognitiv test.

– Jeg måtte tegne, huske setninger og ble bedt om å telle bakover fra 70 med sju om gangen.

– Det ligger vel nærmest i blodet på deg som er lærer?

– Men jeg er ikke mattelærer, ha-ha! Etterpå kom jeg på at det var jo sjugangen.

Lav oksygenmetning

Hun følte seg ikke tungpustet, men oksygenmetningen var lav, så hun hadde CPAP-maske mens hun var på intensiven.

– Jeg lå med denne maska og pusta dag ut og dag inn. Jeg følte meg ikke så dårlig som målingene viste. De sa det var lurt å ligge på magen. Feberen var på rundt 39 grader hele tiden.

Hun klarte fint å gjøre øvelser med armer og bein for å hjelpe til med pusten. Hun sto på tærne, gjorde kneløft og løftet armene over hodet.

– Jeg hadde god appetitt og mistet ikke lukte- eller smakssansen, men gikk likevel ned 9–10 kilo.

Bildetviser Marianne Cortsen
MISTET MUSKLER: Da Marianne Cortsen kom til rehabilitering, var hun først litt mismodig. – Jeg er ikke vant til å være så syk og at man mister så mye muskler, sier hun. Men hun presset seg og klarte mer etter hvert. (Foto: privat)

Til rehabilitering på julaften

På slutten av sykehusoppholdet kom en lege fra Kysthospitalet i Stavern. Hun spurte om Cortsen hadde lyst på et rehabiliteringsopphold der, noe hun takket ja til. Hun ble overført dit på julaften.

– Vi var bare tre covid-pasienter på hele Kysthospitalet da. De andre hadde dratt hjem til jul.

Julemiddagen ble inntatt klokka 13 ved hvert sitt bord, på grunn av koronarestriksjonene. Til kvelden var det dekket på et langbord med hver sin koldttallerken.

– Jeg satt på den ene langsiden, og de andre to med god avstand på den andre siden. Vi følte oss nesten som miss Sophie og hovmesteren.

Kan ta lang tid

Kysthospitalet i Stavern har hatt 13 inneliggende pasienter med gjennomgått covid-19-infeksjon til rehabilitering siden den første kom i høst. En av dem har hatt to opphold. Kysthospitalet tilbyr i utgangspunktet tre ukers rehabilitering, men noen trenger mindre og andre mer, det blir kontinuerlig vurdert.

– Det har ikke vært noen overbelastning ennå, sier samhandlingssykepleier Elisabeth Mailand.

Hun koordinerer innleggelsene på seksjonen som tar imot rehabiliteringspasienter som har gjennomgått covid-19-infeksjon.

– Skiller disse rehabiliteringspasientene seg fra de andre på noen måte?

– Mange har vært tilsynelatende friske og i jobb før de fikk dette intensive akutte forløpet hvor det bare dreier seg om å overleve. En del får en wake-up-call når de kommer hit. Da retter fokuset seg mot hvordan man skal leve videre og hva som er viktig nå for en god livskvalitet etter utskrivelse herfra, sier Mailand og forklarer:

– Når de kommer hit, har mange et pågangsmot og en innstilling om at rehabiliteringen skal gå raskt. Men så kan lungefunksjonen bli et hinder for dem, fordi de har fibrosedannelse. Da er det vår jobb å informere og veilede om situasjonen de står i, for å gi et grunnlag for å akseptere endringen i livssituasjonen, og at resten av rehabiliteringen kan bli langvarig.

Bildet viser Elisabeth Mailand
TIDKREVENDE: – Rehabiliteringsprosessen handler også om å akseptere at det kan ta tid og bruke den tiden riktig, sier samhandlingssykepleier Elisabeth Mailand ved Kysthospitalet i Stavern. Foto: Privat

Timeplan med øvelser

På Kysthospitalet fikk Marianne Cortsen en timeplan der hun hver dag skulle ha en og en halv times trening med henholdsvis ergoterapeut, fysioterapeut og idrettspedagog, en halvtime på hver.

– Med ergoterapeuten fikk jeg først en ny kognitiv test. Denne gangen måtte jeg telle bakover fra 50 med sju om gangen, og jeg som hadde pugga sjugangen! På den siste kognitive testen måtte jeg telle fra 90 med sju om gangen.

Hun ble spurt om hun hadde forslag til aktiviteter.

– Jeg foreslo at jeg kunne støvsuge, vaske golv og lage mat.

Fysioterapeuten fikk henne til å sykle og instruerte henne i styrkeøvelser. Med idrettspedagogen var hun mye ute og gikk, og gjorde flere øvelser i utholdenhet og kondisjon.

– Blant annet måtte jeg ta gangtesten når jeg kom og når jeg dro. Det vil si at jeg går i seks minutter. Første gangen jeg gjorde denne, var oksygenmetningen bare på 83. Ved avslutningen av oppholdet var den på 88.

Hun måtte også gjøre en gripetest. Da ble det oppdaget at høyrehånden var noe svak.

– De lurte på om jeg var venstrehendt. Nå har jeg en stressball jeg klemmer på for å øve opp styrken i hånden igjen.

Sykepleiernes rolle i rehabiliteringen

– Hvilken rolle har sykepleierne hos dere i rehabiliteringen for denne gruppen?

– Vi utgjør grunnpilaren i rehabiliteringsprosessen, sier Elisabeth Mailand.

– Vi legger til rette for at basalfunksjonene fungerer, slik at pasientene kan bli rehabilitert tilfredsstillende. Det kan handle om å få ernæringen på plass og gjøre god smertekartlegging. Alle faggruppene her sørger for å ha støttesamtaler med pasienten.

Når pasientene skal kartlegges og observeres med hensyn til til oksygenbehandling, tester sykepleierne pasientene i hvile, mens de andre faggruppene tester under aktivitet.

– Dette er en viktig og kontinuerlig vurdering. Vi ser store variasjoner på hvor lenge og hvor mye oksygenbehandling hver pasient har behov for.

Pasientene får en kort innføring på lungepoliklinikk ved akuttsykehuset om hvordan håndtere og bruke en oksygenkonsentrator. Dette er et behandlingshjelpemiddel som følger pasienten.

– Vi tar over stafettpinnen her og gir påfyll av denne opplæringen i bruk og håndtering. Det er det behov for, sier Mailand.

Videre er det sykepleiernes ansvar å holde korrespondansen med kommunene og planlegge for hjemkomst.

Spesielt for pasienter med diabetes 2

– For dem med diabetes 2 i bunnen, kan det dreie seg om å finne ut hva deksametason-behandlingen som pasienter med covid-19-infeksjon får i akuttfasen, gjør med reguleringen av diabetessykdommen. De får gjerne et nytt behov av insulin, og noen må kanskje gå over til injeksjoner. Da blir det sykepleiers rolle å legge til rette for et godt regulert blodsukker og undervise om dette.

Mailand har jobbet i seks år på Kysthospitalet og stortrives.

– Jeg trodde ikke jeg skulle jobbe med dette, siden jeg er mest glad i spenning og fart. Her må jeg jobbe med hendene på ryggen, siden bare det å re en seng eller dra på en strømpe er rehabilitering. Jeg må telle til ti en gang iblant, siden vi som sykepleiere er opplært til å ha et slags hjelpesyndrom, men jobben er faktisk utrolig spennende! Her får jeg hente opp alle trådene i pasientens liv og samarbeide med andre fagfelt for å hjelpe pasientene til å mestre hverdagen sin igjen.

Mismodig til å begynne med

Marianne Cortsen merket at hun måtte presse seg, og at hun klarte mer og mer etter hvert.

– Men jeg skal innrømme at jeg var litt mismodig til å begynne med. Jeg er ikke vant til å være så syk og at man mister så mye muskler. Bare det å gå i trapper … metningen datt noe helt enormt når jeg gjorde det.

Den 15. januar dro Cortsen hjem fra rehabiliteringsoppholdet. Hun fortsetter med øvelser, går tur og sykler på egen hånd. Tre økter om dagen. Hun går også til kommunal fysioterapeut to ganger i uka.

Hvilepulsen er ikke så verst.

– Nå kan jeg sitte i ro på 70. Jeg vet ikke hva jeg har til vanlig. Nå når jeg snakker med deg i telefonen, har jeg puls på 73 og oksygenmetning på 95, uten oksygentilførsel. Helst bør jeg ligge på mellom 92 og 96. Er jeg under 90, skal jeg måle meg oftere.

Bruker nesegrime med oksygen

Blodtrykket er også i orden.

– De tok en CT og var redd for at jeg hadde blodpropp, men det viste seg at det ikke var det likevel. Jeg har fortsatt fortetninger i lungene, så jeg må bruke ekstra oksygen når jeg er ute og går og når jeg trener.

I perioder går Cortsen med nesegrime som gir henne litt pustehjelp: 1,5 liter oksygen per minutt. Slangen hjemme er på sju meter så hun kan bevege seg rundt. Når hun går ut, skifter hun til en mobil beholder hun kan bære med seg.

Hun er fremdeles sykmeldt 100 prosent.

Bildet viser Marianne Cortsen
BRUKER MUSIKK: Marianne Cortsen trener på et tidligere barnerom hvor hun har sykkel, rockering, vekter, strikk og god treningsmusikk. – Jeg trodde det ville gå raskere å komme tilbake, fordi jeg ikke følte meg så syk som jeg egentlig har vært, sier hun. (Foto: privat)

Sykmeldt i hvert fall til påske

– Jeg føler jeg begynner å komme meg dit jeg skal være. Jeg må prøve meg litt fram og prøve når jeg kan kutte oksygentilførselen. Jeg trener litt på å sitte uten hver dag. Det eneste jeg vet, er at den jeg bruker om natten, er den siste de skal seponere.

Hun har en god dialog med rektoren sin.

– Han tenker at helsa må gå foran jobb.

Nav sier det snart er tid for fremdriftsplan og dialogmøter, men ved Kysthospitalet sier de at hun må bli frisk først, og at hun bør gå sykmeldt i hvert fall til påske.

Hun nyter å komme tilbake til seg sjøl.

– Jeg vil tilbake i jobb! Kanskje begynne litt forsiktig i en liten prosentstilling først. Jeg ble rådet av Kysthospitalet til å begynne lavt og så øke prosenten etter hvert, i stedet for å gjøre omvendt.

– Har blitt godt tatt vare på

Den andre uken i februar skal Marianne Cortsen til kontroll hos en lungelege i Tønsberg. I midten av april, tre måneder etter at hun kom hjem fra rehabiliteringsoppholdet, skal hun til kontroll på Kysthospitalet, slik det står i den nasjonale veilederen for rehabilitering etter covid-19.

– Er det noe du har savnet i oppfølgingen av deg?

– Nei, vi har et supergodt helsevesen. Makan til folk, der de står i sine masker og frakker og jobber på. Dagene og ukene har bare gått, og jeg har hele tiden blitt godt tatt vare på.

– Noe som var spesielt bra?

– Det lureste jeg gjorde, var å takke ja til tilbudet om å komme på Kysthospitalet i stedet for å komme rett hjem på julaften. Det oppholdet fikk jeg et godt utbytte av.

Legen rehabiliterte seg selv etter covid-19

Bildet viser Louis Voisin
BRUKTE NATUREN: Louis Voisin gikk små turer og jobbet i hagen som rehabilitering på vei mot det gamle livet som jogger og turgåer i fjellet. Foto: Privat

Lege Louis Voisin fikk covid-19 i sommer og måtte få en kollega til å sykmelde seg mens han rehabiliterte seg selv. Det tok seks uker etter at feberen forsvant å få hvilepulsen ned fra 100.

– Jeg ble smittet i juli 2020 på den tiden det var færre som ble smittet av korona enn som vant i lotto, sier Louis Eric Torbjørn Voisin (57) på telefonen med Sykepleien.

Han jobber som bedriftslege i Larvik og på en privat legevakt i Oslo. Den tøffe erfaringen som koronapasient som måtte rehabilitere seg selv, gjorde at han ble bedt om å gi innspill til arbeidsgruppen som har laget en nasjonal veileder om rehabilitering etter covid-19-infeksjon.

Dobbeltsidig lungebetennelse

Voisin antar at det var på jobben på legevakten at han og en kollega ble smittet omtrent samtidig.

– Jeg fikk en klassisk moderat til alvorlig covid-19 med hoste, feber og dobbeltsidig lungebetennelse. Vi har ingen behandling mot det, jeg måtte bare håpe at immunsystemet mitt reagerte riktig, så jeg ikke fikk alvorlige komplikasjoner, sier han.

Voisin ble ikke innlagt på sykehus, men fikk ekstra tett oppfølging gjennom digital hjemme-monitorering.

I Larvik sørger tre sykepleiere og en ergoterapeut for dette hos alle som er smittet av koronavirus eller er nærkontakter til smittede. Puls, oksygenmetning og temperatur ble målt hver dag og vurdert av sykepleierne i tett kontakt med fastlegen.

Han ble også vurdert på sykehuset en uke etter at han ble diagnostisert for å sikre diagnosen og sjekke for ytterligere komplikasjoner.

– I tillegg har jeg et godt nettverk. Blant annet ringte jeg en bekjent som er overlege ved Ullevål og jobber med covid-pasienter der. «Sånn er jeg nå», kunne jeg si. «Bra. Da er du bedre enn dem jeg har liggende her», sa han. Da ble jeg beroliget. Men hvis han ble stille i andre enden, ble jeg bekymret.

Voisin hadde feber oppi 40 grader, selv om han fordelte 3 gram paracetamol per døgn.

Bildet viser Louis Voisin
PÅ SYKEHUSET: Louis Voisin ble ikke innlagt, men var innom for en sjekk på sykehuset en uke etter at han fikk diagnosen. Foto: Privat

Dag ti var verst

På dag ti i forløpet var det verst.

– Jeg kjente at jeg ikke fikk puste nok. Oksygenmetningen var veldig lav, og når jeg fikk hostekuler, fikk jeg manko på oksygen og det ble en ond spiral. Da kjente jeg at jeg kunne dø.

Han hadde typisk tørrhoste, der det eneste han fikk av ekspektorat, var blod.

– Det var litt skremmende.

Men han klarte å hemme hosterefleksen i et døgn mens han lå helt rolig.

– Hvordan gjorde du det?

– Det er ikke noe jeg anbefaler mine pasienter å gjøre, men det er en avspenningsgreie. Jeg gikk inn i en slags meditativ tilstand og responderte ikke på at det klødde i halsen.

Kanskje var det det som gjorde susen. I hvert fall ble han bedre, og etter 14 dager var feberen borte og oksygennivået ble bedre.

Bildet viser Louis Viosin
MEDITATIV TILSTAND: – På dag ti var det verst. Slik lå jeg det meste av døgnet og hemmet hosterefleksen så godt jeg kunne. Jeg klarte så vidt å få nok luft hvis jeg lå helt i ro, sier Louis Voisin. Foto: Privat

Høy hvilepuls og ti kilo mindre

– Men det som bekymret meg, var at hvilepulsen ikke var som den skulle. Normalt er den på 50 hos meg, nå var den på 100.

Han ringte kolleger og fikk forklart at pulsen var høy fordi lungevevet var betent. Selv tror han det kan være andre forklaringer, også.

– Det var påfallende at den høye pulsen stoppet så brått. Den gikk så plutselig ned, nesten fra en dag til en annen. Dessuten: hvis pulsen hadde skyldtes lungevevet, skulle jeg jo hatt lav oksygenmetning, men oksygennivået var nesten normalt.

I tillegg hadde han tatt av seg nesten ti kilo på de to ukene, selv om han hadde klart å spise to måltider per dag.

– Ingen belter passet. De måtte få nye hull.

Voisin skjønte at han kom til å trenge rehabilitering, men det var ingen som visste så mye om langtidsplager etter covid-19 i juli i fjor, og ingen veileder om rehabilitering for denne gruppen pasienter var laget.

– Det var ingen forståelse for dette da.

Lav intensitet på opptreningen

Den høye pulsen gjorde at Voisin bestemte seg for å gjennomføre en tilpasset og forsiktig opptrening, der han passet på ikke å ha maks puls hele tiden.

– Jeg ville være i bevegelse, så jeg fikk en kollega til å sykmelde meg og brukte hele dagen til rehabilitering. Jeg gikk forsiktige turer eller drev med hagearbeid med lav intensitet. Hvis jeg gjorde noe intenst, passet jeg på at det var kortvarig og med god tid til restitusjon.

Etter hvert ble turene lengre.

– Det var tydelig at jeg ikke kunne ta hardt i, men jeg fikk god utholdenhet. Som en gammel mann. Gamle menn kan gå langt!

Han tok også forsiktige pushups, men ikke i nærheten av det han gjorde før.

Det tok rundt seks uker før han hadde fått pulsen så langt ned at han turte å ta en forsiktig joggetur. Han som hadde pleid å jogge nesten daglig før koronaen.

– Tok du noen spesielle ernæringsmessige grep for å legge på deg igjen?

– Jeg er fransk og glad i mat, så jeg bare lagde den gode maten jeg alltid har likt.

– Hva med «le beau vin rouge»?

– Nei, alkohol smakte ikke noe særlig før pulsen kom tilbake.

Psykisk påkjenning

Ingen fanget opp at Voisin trengte en kontrolltime. Etter seks uker fikk han derfor en kollega på legevakten til å ta noen prøver. Alt så bra ut fysisk.

Bildet viser Louis Voisin og kollega
KOLLEGA SJEKKET: Bildet er fra våren 2020 før Louis Voisin ble syk, men det var samme kollega, Eira Pedersen ved Legevakt Vest, som sjekket ham seks uker etter at feberen forsvant. Foto: Privat

– Vi er ikke vant til å bli syke på den måten, de fleste av oss. Jeg har ikke hatt bakteriell lungebetennelse, men jeg innbiller meg at det må føles omtrent likt. Det er en skremmende opplevelse. Før døde jo halvparten av dem som fikk lungebetennelse.

Voisin regner med at den psykiske biten er en av de viktigste faktorene av seinvirkningene etter covid-19 og anbefaler en psykososial kartlegging. Han mener mange kan ha nytte av samtaler rundt traumet de har vært igjennom.

– Kanskje har de smittet noen som ble alvorlig syke eller døde og har behov for å snakke om følelsene rund det.

– Noe spesielt sykepleiere bør tenke på eller gjøre når de skal følge opp covid-pasienter?

– Når man kan utøve så god oppfølging som i Larvik, der de har denne digitale hjemmeoppfølgingen hvor pasienten blir monitorert, kunne de kanskje også ta en telefon to uker etter at pasienten er blitt symptomfri og høre hvordan det går. Ved behov kan de da motivere pasienten til å ta kontakt med fastlegen, råder Voisin.

– Likner kyssesyken mer enn influensa

Den enorme utmattelsen som ofte preger mange av post-covid-pasientene, selv om infeksjonen er borte, har fått Voisin til å skjønne at det ikke er som en vanlig influensa.

– Alt snakket om flokkimmunitet er den største skandalen rundt covid, siden man ikke kjente langtidseffektene av sykdommen, sier Voisin og forklarer:

– Covid-19 bør ikke hele tiden sammenliknes med influensasykdom. Infeksjonen har sider som får den til å likne mer på kyssesyken, blant annet hyppigheten av seinvirkninger. Vi vet at mange virusinfeksjoner kan gi sykdom. Både kreft, MS og lupus kan skyldes virus, og vi vet foreløpig ikke alt om hva covid-19 eventuelt kan føre til. Covid-19-pasienter bør derfor få en helsesjekk hos fastlegen to uker etter at feberen er borte, anbefaler Voisin.

Et liknende råd er med i veilederen fra Helsedirektoratet: «Personer som har hatt mild eller moderat sykdom og som fire uker etter symptomdebut fortsatt opplever betydelige funksjonsproblemer i hjem, arbeid, skole eller fritid, bør selv kontakte fastlege for vurdering av rehabiliteringstiltak», heter det der.

I tillegg står det at pasienter som har vært gjennom rehabilitering, men har vedvarende symptomer, bør til kontroll innen tre måneder etter endt rehabilitering.

Bildet viser Louis Voisin
NESTEN RESTITUERT: Louis Voisin på rehabiliteringstur langs stranden fire uker etter at feberen forsvant. Foto: Privat

Svømmer ikke under vann som før

– Hvordan føler du deg nå?

– Jeg er i normal form. Kan jogge uten problemer. Men jeg synes ikke jeg klarer å svømme like langt under vann som før. Jeg har heller ikke samme tempo på kondisjon på intervalltrening. Men jeg har ikke fått noe betydelig nedsatt luktesans.

Louis Voisin er glad han fikk covid-19 som lege. Ikke bare fordi han da visste hvordan han kunne rehabilitere seg selv forsiktig over lang tid.

– Jeg har ikke vært redd for å miste jobben min. Jeg kunne fått en annen stilling hvis jeg ikke klarte oppgavene etter sykdommen. Men for folk med andre yrker kan det være annerledes. De kan være redde for å miste jobben sin hvis de ikke møter opp når feberen er over.

– Det er klart det ikke er bra å gå på jobb som snekker eller murer eller en som jobber i høyden med 100 i puls. Da blir man fort fysisk utbrent og kommer inn i en ond sirkel.

WHO vil ha konsensus om «long covid»

Etter hvert har verden blitt klar over at noen av covid-pasientene sliter med langtidsvirkninger etter virusinfeksjonen, som ekstrem utmattelse, langvarig hoste eller intoleranse mot fysisk aktivitet.

Verdens helseorganisasjon (WHO) skal i løpet av februar arrangere en serie møter med fagfolk og pasienter som skal komme frem til konsensus rundt den såkalte «long covid»-tilstanden, undergrupper av den og definisjoner av disse.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.