fbpx En miljøterapeut i psykisk helsevern er alltid på vakt og i beredskap Hopp til hovedinnhold

En miljøterapeut i psykisk helsevern er alltid på vakt og i beredskap

Bildet viser en gruppe kollegaer som snakker sammen
SAMHOLD: For at kollegaforholdene skal ivaretas, er det viktig å beholde en stabil personalgruppe som kjenner hverandre, er trygge på hverandre og har erfaring og kompetanse. Illustrasjonsfoto: Katja Kircher / Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Miljøterapeuter i psykisk helsevern gir sine kollegaer æren for at de klarer å stå i jobben. De føler at kollegaene stiller opp for hverandre, og at de aldri er alene.

Hovedbudskap

Det blir stadig flere voldshendelser med sykehuspersonell involvert, og hendelsene blir mer alvorlige. Hva er erfaringene fra miljøterapeuter som opplever vold og trusler som en del av arbeidshverdagen?

«Du må på en måte tømme det ett eller annet sted … få det ut … Jeg tror nok at det kan være slitsomt over tid … Det verste som kan skje, er at du får en sånn oppfordring om at ‘dette må du tåle’ …»

Dette er et sitat fra et intervju med en miljøterapeut som arbeider innen psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten, en refleksjon over en arbeidshverdag hvor vold og trusler oppleves ofte.

Ifølge Sykehuset Østfolds HMS årsrapport 2020 har antallet registrerte voldshendelser mot medarbeidere økt fra 150 i 2015 til 766 i 2020 (1088 i 2019). Antallet trusler mot medarbeidere har økt fra 57 til 742 og situasjoner med utagerende eller truende atferd fra 6 til 254 i samme periode (1).

Bakgrunnen for det økte antallet registrerte hendelser opplyses å være større oppmerksomhet rundt rapportering, bedre meldekultur og en reell økning som følge av mer bruk av rusmidler blant pasientene. Ledere innen psykisk helsevern oppgir at alvorlighetsgraden i hendelsene øker (1).

Miljøterapeuter er særlig utsatt for vold

Vi vil i denne artikkelen reflektere over utviklingen i lys av kravet i arbeidsmiljøloven § 1-1 om at medarbeidere skal ha en arbeidssituasjon med full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger. I § 4-3 stilles det krav om at medarbeidere så langt det er mulig skal beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre (2).

Å bli utsatt for vold på arbeidsplassen er en åpenbar risiko for miljøterapeuters helse. Konsekvensene kan være at man føler seg utrygg, og i verste fall kan man bli skadet, slik at man ikke kan fortsette i jobben (3).

Det er sannsynlig at vold og trusler på arbeidsplassen underrapporteres.

Norge og de andre nordiske landene skårer svært høyt på statistikker over andelen arbeidstakere som er utsatt for vold, trusler og trakassering i yrkessammenheng. (Dette kan også ha sammenheng med gode rapporteringsrutiner i disse landene.) Miljøterapeuter som jobber i helse- og sosialtjenestene, er særlig utsatte, og det er i all hovedsak brukerne som utfører volden (4).

Det er sannsynlig at vold og trusler på arbeidsplassen underrapporteres fordi ansatte i utsatte bransjer anser vold og trusler for å være en del av jobben. Ansatte som ikke har klart å forhindre en hendelse, kan få skyldfølelse og dermed unnlate å rapportere hendelsen av den grunn (5).

Hensikt og metode

Artikkelen tar utgangspunkt i hovedforfatterens mastergradsarbeid i psykososialt arbeid ved Høgskolen i Østfold (6). Studien utforsker miljøterapeuters erfaringer med vold og trusler i arbeidshverdagen. Hensikten med studien var å synliggjøre hvilke personlige og psykiske omkostninger det har for miljøterapeuter å bli utsatt for vold og trusler.

Åtte miljøterapeuter som arbeider ved ulike psykiatriske avdelinger i spesialisthelsetjenesten, ble intervjuet. Intervjuene var kvalitative og hadde en delvis strukturert tilnærming.

Informantene var av begge kjønn, fire menn og fire kvinner. Seks av informantene var utdannet vernepleiere eller sykepleiere, mens to var utdannet helsefagarbeidere. Informantene hadde ulik fartstid innen psykisk helsevern og god spredning i alder.

HMS-sjef Terje Engvik ved Sykehuset Østfold har bidratt som medforfatter. Sosiolog og medlem av forskergruppen ved Høgskolen i Østfold, Ulf Peter Dahl, har veiledet og fungert som inspirator i skriveprosessen.

Malteruds modell for systematisk tekstkondensering (7) ble brukt i den tematiske analysen. Koding genererte følgende resultat, som her oppsummeres i tabellform (tabell 1).

Kodegruppene og tilhørende subgrupper ble identifisert og justert som en del av kodeprosessen etter intervjuene. Meningsbærende enheter fra intervjuene ble knyttet til de enkelte kodegruppene (6).

Tabell 1. Kodegrupper, tilhørende subgrupper og meningsbærende enheter

Artikkelen utforsker informantenes reaksjoner på å jobbe et sted hvor man risikerer å bli utsatt for vold og trusler i arbeidshverdagen. Under analyseprosessen ble det tydelig at hovedkategorien for kodene ville bli «Alltid på vakt og i beredskap».

Informantene beskriver en spenning i det tidsrommet hvor de føler at en utagering kommer til å skje.

Det å være på vakt er et fenomen som identifiseres i alle intervjuene. Informantene beskriver en spenning i det tidsrommet hvor de føler at en utagering kommer til å skje – en spenning i lufta, en magefølelse. De vet ikke når eller i hvilken form utageringen vil skje, men de er i beredskap, klare til å handle når det måtte kreves.

For å strukturere analysearbeidet ble funnene kategorisert under kodegruppene tanker, følelser og kroppsreaksjoner. Kodegruppene flyter imidlertid i hverandre, da det hele henger sammen og påvirkes av hverandre. Funnene presenteres derfor sammen.

Resultater

Skrekken er å miste kontroll

Flere av informantene beskriver en frykt for ikke å ha kontroll. En av informantene forteller om sin bekymring slik:

«Jo, jeg er redd hvis jeg opplever at vi ikke klarer å ta kontroll. Da blir jeg redd. Jeg kan bli redd på egne vegne, og jeg kan bli redd for at kollegaer skal bli skadet. Jeg vet ikke helt hva som er verst.

Det går jo tross alt noen minutter fra du trykker alarm, til det kommer folk.

Informant

En sånn situasjon kan være hvis det er en psykotisk, ruset, som raserer rommet sitt og slipper ut i miljøet. Får tak i ting. Hvor vi er få på jobb. En av oss har gått ut uten å ha på seg alarm. Det er liksom et sånt skrekkscenario … Det går jo tross alt noen minutter fra du trykker alarm, til det kommer folk.»

Man må «ha med seg blikket»

Samtidig forklarer enkelte av informantene at man med erfaring klarer å «sile ut» hvilke situasjoner som kan utarte til alvorlig utagering, og hvilke situasjoner som blir mindre alvorlige. Informantene begrunner dette med at man har utviklet intuisjon, en magefølelse.

Ifølge noen av informantene har en uerfaren miljøterapeut som regel ikke denne evnen. Uforutsigbarheten beskrives som «en del av pakka» når man arbeider innen psykisk helsevern, man «må ha med seg blikket».

Det verste er spenningen i rommet

Flere av informantene beskriver det som belastende å være på vakt. En uttrykker det slik:

«Ja … da sitter man litt sånn på ank. Det er jo det som gjør mest med meg, liksom …»

Informantene hevder at selve volden og utageringen ikke er det mest skremmende, fordi man da som regel raskt klarer å få kontroll over situasjonen. Det verste er spenningen som ligger i rommet når informantene sanser at det bygger seg opp mot en utagering – når man «vet» at noe kommer til å hende, men ikke hva, ikke når. Når man ikke har kontroll på hva som vil komme.

Flere av informantene beskriver møtet med voldelige og truende pasienter som ubehagelig; flere forteller om en følelse av frykt. Det er slitsomt å være på vakt, og man kan av og til grue seg til å dra på jobb dersom man vet at det er urolig på avdelingen. Dette uttrykker en av informantene tydelig i følgende sitat:

«Da er man mer på vakt hele tiden, og mye mer sliten når man kommer hjem … Når det er lange perioder med mye truende pasienter, spesielt når de er ruset og du ikke har kontroll, når du nesten vet at det kommer en utagering … Har jeg lengre sånne perioder, så tenker jeg faktisk på å bytte jobb … Det er slitsomt å stå i.»

Kollegaene stiller opp for hverandre

Samtidig beskriver noen av informantene en følelse av trygghet – en trygghet på sine kollegaer, og at et godt samarbeid gir trygghetsfølelse. Flere av informantene gir sine kollegaer æren for at de klarer å stå i jobben; de har en følelse av aldri å være alene og at kollegaene stiller opp for hverandre.

Det å klare å bruke kommunikasjon til å trygge den andre, det er veldig godt.

Informant

En av informantene forteller også om en følelse av tilfredsstillelse og mestring når en situasjon blir taklet på en god måte:

«Jeg liker veldig godt … når det blir meldt en pasient … som er sinna og aggressiv, og så klarer vi … å få roet ham helt ned og alt går som smurt. Ingen bruk av belter, ingenting. Det å klare å bruke kommunikasjon til å trygge den andre, det er veldig godt. Da føler jeg at jeg har gjort en god jobb.»

Det forventes at menn går inn først

Flere av informantene oppgir at kjønn er viktig for den opplevde trygghetsfølelsen. De forteller at det kan oppleves som vanskelig og utrygt å være eneste mann på jobb. I flere av intervjuene ble det beskrevet en forventning om at menn skal gå først inn i utagerende situasjoner, og at dette forventes både av kvinnelige kollegaer og av mannen selv. En mannlig informant beskriver det slik:

«Det er aldri hyggelig å bli truet med juling. Og jeg tar det alvorlig, stort sett. En må jo ofte stå i det også. Fordi en er mann på jobb. Det har lett for å bli litt sånn.»

En voldshendelse er mer enn en registrering

Viktigheten av åpenhet og refleksjon ble beskrevet av en informant på denne måten:

«Jeg synes det er veldig ålreit [å reflektere med kollegaer om vold og trusler], for jeg er ganske opptatt av det. Jeg tror det er noe av det bedre som skjer. At vi på en måte er det bevisst og snakker om det.

Voldsepisoder bør bli noe annet enn en registrering av uønskede hendelser. Fordi det er så upersonlig, mens voldstruslene er personlig … Ved å løfte det, og å ha det som samtaleemne, og sette det på dagsorden som en viktig greie. Egne følelser i jobb. Så er det med på å dempe det på en sånn måte at vi slipper å samle opp.»

Informanten påpeker her at det å bli utsatt for vold og trusler er personlig. Det må være noe mer enn en melding om en uønsket hendelse, og egne følelser i jobben må løftes opp som et samtaleemne.

Dersom det er mange voldshendelser i løpet av en uke eller en dag, blir kanskje kun de alvorligste hendelsene registrert og bearbeidet. Volden kan bli regnet som normal på jobb. Volden kan bli regnet som noe uheldig, men samtidig som noe man må finne seg i dersom man vil fortsette i jobben (3).

Volden er gjentakende

En informant tydeliggjorde i dette sitatet hvordan volden er gjentakende på arbeidsplassen:

«Jeg har nok blitt ganske flink til å skjule at jeg blir redd. Men redd blir jeg innimellom når det er høy voldsrisiko. Og da går pulsen litt opp. Og man er på vakt …

Jeg har dukka mye, da. Og fått mange slag mot meg.

Informant

Så frem til nå så har jeg fremdeles ikke fått noen slag. Men jeg har dukka mye, da. Og fått mange slag mot meg. Og flyr de på … da er jeg ganske kjapp. Jeg har lært meg til å sprette kjapt unna og hive meg bak på ryggen og ta ‘grepet’.»

Et viktig funn er at informantene av og til kjente på en frykt for å møte tidligere pasienter utenfor institusjonen i fritiden. Informantene står da alene, kanskje sammen med ektefelle og barn, uten støtte av kollegaer eller overfallsalarm. Det ble beskrevet en frykt for å bli gjenkjent av en pasient som bærer nag etter for eksempel en tvangsbehandling.

Teoretiske perspektiver

Erfaring og kompetanse motvirker stress

Å bli utsatt for vold og trusler skaper stress. Stress og stressmestring er derfor sentrale begreper, som i studien fortolkes ved hjelp av Lazarus og Folkmans stress- og mestringsmodell (8). Modellen bidrar til at det kan tas utgangspunkt i informantenes egne oppfatninger av stress. På den måten identifiseres stressreaksjonene til hver enkelt miljøterapeut, og det blir belyst hvordan den enkelte påvirkes (6).

Kompetanse og kompetanseutvikling er begreper som benyttes for å belyse miljøterapeutenes mestring i arbeidet (6). Dersom man som miljøterapeut skal ha mulighet til å håndtere en presset situasjon på en god måte, avhenger det i stor grad av egne teoretiske kunnskaper, erfaringsbaserte kunnskaper og evnen til etisk vurdering (9).

Dette gjenspeiles i informantenes fortellinger om å roe en situasjon ved hjelp av egen kommunikasjon og mestringsfølelsen dette gir. Her spiller også evnen til kritisk refleksjon en viktig rolle, evnen til kritisk å vurdere hvorfor vi handler som vi gjør (10).

Begrepet intuisjon kan benyttes til å forstå informantenes fortellinger om å «lese» en situasjon og deres evne til å skille en alvorlig trussel fra en mindre alvorlig trussel. Intuisjonen er noe som erfarne informanter benytter i sin beskrivelse av egen håndtering av stress og situasjoner med høy voldsrisiko. På den andre siden kan denne beskrivelsen av intuisjon antyde at mindre erfarne miljøterapeuter er oftere og mer stresset (6).

Åpenhet og refleksjon virker forebyggende

Informantene så ut til å ha nytte av å reflektere over hva erfaringene og opplevelsene med vold og trusler på arbeidsplassen gjør med dem, og å bevisstgjøre seg egne tanker, følelser og kroppslige reaksjoner. Slike refleksjoner og bevisstgjøringer er viktige for å kunne håndtere og mestre stressreaksjoner, forberede kommende situasjoner og bearbeide opplevde situasjoner.

Selvrefleksivitet er evnen til å se seg selv som subjekt i alle situasjoner, altså en innovervendt prosess hvor man oppdager egne tanker, følelser og reaksjoner i situasjonen (9). Refleksjon som en kontinuerlig prosess kan senke det generelle stressnivået hos den enkelte miljøterapeuten og forebygge psykiske belastninger. Det er svært viktig å ha en åpenhet rundt egne reaksjoner på arbeidsplassen, hvor man kan reflektere og snakke sammen.

For at kollegaforholdene skal ivaretas, er det viktig å beholde en stabil personalgruppe som kjenner hverandre.

Et gjennomgående funn i studien er at et godt forhold til kollegaer som sammen håndterer voldelige situasjoner og ivaretar hverandre, er av stor betydning for følelsen av trygghet og trivsel. For at kollegaforholdene skal ivaretas, er det viktig å beholde en stabil personalgruppe som kjenner hverandre, er trygge på hverandre og har erfaring og kompetanse (6).

Psykologspesialist Per Isdal etablerte stiftelsen Alternativ til vold (ATV). Han hevder at mennesker i belastende jobber er avhengige av miljøet de jobber i, og trenger støtte og trygghet fra sine kollegaer. Et trygt og godt kollegamiljø kommer ikke av seg selv (11). Gjennom intervjuene fremkom det at åpenhet og refleksjon i fellesskap med kollegaer bidrar til trygghet og et godt kollegamiljø.

Konklusjon

Det forebyggende arbeidet er viktig

Sykehuset Østfold HF har i sin HMS årsrapport for 2020 vektlagt viktigheten av forebyggende arbeid. I rapporten står det at et positivt psykososialt arbeidsmiljø med høy kompetanse og kollegastøtte er av stor betydning, og at det forebyggende arbeidet bør ha en kunnskapsbasert tilnærming (1).

Det forebyggende arbeidet er viktig for å fremme godt kollegasamarbeid, med trivsel, arbeidsglede og et voksende engasjement for yrket. En forutsetning vil være at personalet har tid og rom for treffpunkter som tillater uforstyrrede samtaler. Dette er en utfordring i pressede og travle arbeidshverdager.

I tillegg til medarbeidernes individuelle og personalgruppens kollektive kompetanse har den enkelte arbeidsplassen tilgang til ressurser som kan bistå i det forebyggende HMS-arbeidet med kartlegging og risikovurderinger, og oppfølging av medarbeidere etter alvorlige hendelser.

I den nevnte HMS årsrapporten fra Sykehuset Østfold kommer det frem at sykehusets prestetjeneste og bedriftshelsetjeneste hver for seg og sammen kan bistå med psykososial støtte og helsehjelp (1).

Videre kan det være nyttig for miljøterapeutene å reflektere over hva erfaringene med og opplevelsene av vold og trusler på arbeidsplassen gjør med dem, bevisstgjøre egne tanker, følelser og kroppsreaksjoner. Dette kan være viktig i situasjoner der man må kunne håndtere og mestre stressreaksjoner, for å forberede kommende situasjoner og for å bearbeide opplevde situasjoner. Systematisk refleksjon over situasjoner med vold og trusler kan bidra til å senke det generelle stressnivået hos den enkelte miljøterapeuten (6).

Gode kollegaer gir trygghet

Det er også viktig å være bevisst på at hver enkelt miljøterapeut påvirker sine omgivelser. Vi påvirker menneskene rundt oss, både pasientene og kollegaene våre. Dermed kan vi også påvirke utfallet av en konfliktfylt situasjon, hvor vår kunnskap og kompetanse om konfliktdempende kommunikasjon, holdninger og fordommer spiller inn.

Her kan kritisk refleksjon og selvrefleksivitet benyttes som gode verktøy. Som profesjonelle yrkesutøvere bør miljøterapeuter benytte kritisk refleksjon til å vurdere hvorfor man handler og kommuniserer på en bestemt måte, og vurdere årsaker og konsekvenser av en handling. Refleksjon er på denne måten en viktig del av kompetanse og kompetanseutvikling, hvor man som kollegaer kan veilede hverandre (6).

Oppsigelser, sykemeldinger, stort vikarbruk og vanskeligheter med rekruttering vil sette de viktige kollegaforholdene i fare.

Det er viktig å være åpen om ulike måter å håndtere situasjoner på. Der den ene opplever en situasjon som traumatiserende og voldsom og den andre reagerer mindre på den samme situasjonen, kan det oppstå en avstand i kommunikasjonen i etterkant av hendelsen. Det kan føles vanskelig for den miljøterapeuten som opplevde situasjonen som problematisk, å uttrykke dette.

Miljøterapeutene bør ha rom for å snakke om hendelsene åpent og ærlig og bli møtt med anerkjennelse og forståelse. Studier har vist at det er nyttig med regelmessige samtalegrupper hvor kollegaer kan reflektere sammen og dele erfaringer fra hendelser. Faglig veiledning kan i tillegg bidra til økt bevissthet rundt egne reaksjoner (6).

Informantene tydeliggjorde i stor grad hvor betydningsfulle egne kollegaer er for trygghetsfølelsen på jobb (6). Oppsigelser, sykemeldinger, stort vikarbruk og vanskeligheter med rekruttering vil sette de viktige kollegaforholdene i fare. Derfor vil et forebyggende HMS-arbeid rettet mot et stabilt arbeidsmiljø være viktig.

Å skape et stabilt arbeidsmiljø vil kreve kontinuerlig arbeid for et positivt psykososialt miljø. Med dette menes et miljø hvor man trygt kan åpne seg om sine subjektive reaksjoner, og hvor man møter anerkjennelse, forståelse og støtte. Gode muligheter for felles refleksjoner er et viktig verktøy.

Referanser

1.       Sykehuset Østfold HF. HMS årsrapport 2020. Sarpsborg: Sykehuset Østfold; 2020. Tilgjengelig fra: https://sykehuset-ostfold.no/Documents/HMS%20årsrapport%202020%20for%20SØ.pdf (nedlastet 27.06.2021).

2.         Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62 (nedlastet 22.01.2021).

3.         Haavik M, Toven S. Ivaretakelse av hjelpere. Er vi ikke betalt for å tåle dette? 1. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2020.

4.         Fafo. Vold og trusler – et stort arbeidsmiljøproblem i helse- og sosialsektoren. En kunnskapsoppsummering. Oslo: Fafo; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.fafo.no/en/publications/other-fafo-publications/item/vold-og-trusler-et-stort-arbeidsmiljoproblem-i-helse-og-sosialsektoren (nedlastet 25.01.2021).

5.       Arbeidstilsynet. Vold og trusler. Tilgjengelig fra: https://www.arbeidstilsynet.no/tema/vold-og-trusler/#Hvordanhåndterevoldogtrusler? (nedlastet 27.06.2021).

6.         Arnesen SM. På vakt og i beredskap. En kvalitativ studie av miljøterapeuters erfaringer med å bli utsatt for vold og trusler i arbeidshverdagen i psykisk helsevern i spesialisthelsetjeneste [masteroppgave]. Fredrikstad: Høgskolen i Østfold, Master i psykososialt arbeid; 2018.

7.         Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. 4. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

8.         Lazarus RS, Folkman S. Stress, appraisal and coping. New York: Springer; 1984.

9.         Lauvås P, Handal G. Veiledning i praktisk yrkesteori. 3. utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2014.

10.       Askeland GA. Kritisk refleksjon i sosialt arbeid. 1. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2011.

11.       Isdal P. Smittet av vold. Om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelperyrkene. 1. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2017.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Et samlet fagmiljø står bak MAP-programmet for forebygging av vold

Bildet viser en mann og en ung jente som snakker sammen
FOREBYGGING: En MAP-avdeling kjennetegnes blant annet ved at personalet utvikler gode relasjoner til pasientene, og at konfliktsituasjoner blir håndtert på en måte som reduserer pasientenes opplevelse av avmakt og krenkelse. Illustrasjonsfoto: Maskot / Nordisk Premium / NTB

Gjennom programmet Møte med aggresjonsproblematikk (MAP) får de ansatte ved avdelinger som tar imot mennesker med ulike psykiske og fysiske plager, opplæring i å møte truende situasjoner på en hensiktsmessig måte.

Det har blitt mer aggresjon og vold i arbeidslivet, både i Norge og internasjonalt (1). Yrkesgrupper i helse- og sosialtjenestene er særlig utsatt (se figur 1 (2)). Vold er en betydelig utfordring for både helsearbeidere og pasienter (3, 4).

Aggresjon og vold i arbeidslivet fører med seg store omkostninger for samfunnet, for virksomhetene og for den enkelte arbeidstakeren som rammes (5, 6). Arbeidsmiljøloven § 4-3 (7) krever at arbeidstakere skal beskyttes mot vold og trusler så langt det er mulig. Ved arbeid som kan medføre en risiko for å bli utsatt for vold eller trussel om vold, skal det gis nødvendig opplæring og øvelse i å forebygge og håndtere slik vold (8).

Figur 1. I hvor stor grad ulike yrkesgrupper er utsatt for vold og trusler

Aggressive og truende situasjoner kan oppstå ved avdelinger som tar imot og behandler mennesker med ulike psykiske og fysiske plager. Aggresjonen kan blant annet ha sammenheng med pasientens helsesituasjon, frykt, opplevelse av avmakt eller institusjonsmiljøet i seg selv.

Det er viktig at personalet som jobber ved slike avdelinger, kjenner til og forstår hva som kan ligge bak aggressiv atferd, for å kunne møte personen på en profesjonell og ivaretakende måte (9). Situasjoner med aggresjon og vold som blir møtt uten tilstrekkelig systematikk og kompetanse, vil erfaringsmessig kunne medføre en betydelig forhøyet risiko for både pasient og personal.

Et felles kunnskapsgrunnlag tar form

Det har eksistert mange ulike opplæringsprogrammer i Norge knyttet til denne problematikken, eksempelvis Terapeutisk mestring av aggresjon (TMA) i Helse Stavanger, Terapeutisk møte med aggresjon (TERMA) i Helse Bergen, Forståelse og mestring av aggresjon (FMA) i Tromsø og Terapeutisk konflikthåndtering (TKH) fra Sykehuset Innlandet.

LES: – Trusler og vold i akuttpsykiatrien kan forebygges
LES: Bedre kommunikasjonsferdigheter kan forebygge vold og trusler

Fagmiljøet som har jobbet med forebygging og håndtering av aggresjon og vold, har i stor grad vært fragmentert, men i 2015 begynte sentrale aktører å samarbeide gjennom kompetansesenternettverket SIFER (kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri; se faktaboks under).

De tre regionale sikkerhetsavdelingene ved St. Olavs hospital avdeling Brøset, Oslo universitetssykehus og Helse Bergen samt Helse Stavanger og Helse Fonna har alle lange tradisjoner for systematisk arbeid med aggresjon- og voldsproblematikk. Samtidig kunne alle de nevnte kliniske miljøene se potensialet i og nytteverdien av en sammensmeltning av hverandres kunnskap og erfaring.

SIFER

SIFER er et nasjonalt kompetansesenternettverk for sikkerhetspsykiatri, fengselspsykiatri og rettspsykiatri. Våre regionale kompetansesentre er lokalisert i Helse Bergen for Helse Vest, i St. Olavs hospital i Trondheim for Helse Midt-Norge, i Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø for Helse Nord og i Oslo universitetssykehus for Helse Sør-Øst.

Formålet for SIFER er å legge til rette for samarbeid om forskning, fagutvikling og formidling mellom kompetansesentrene for sikkerhetspsykiatri, fengselspsykiatri og rettspsykiatri. Samfunnsoppdraget er å bidra til et bedre tjenestetilbud for pasienter og brukere i sikkerhetspsykiatrien, fengselspsykiatrien og rettspsykiatrien samt spre kunnskap om fagområdene til beslutningstakere, forvaltning, eiere, mediene og allmennheten for øvrig.

SIFER har et nært og formelt samarbeid med helsedirektoratet, justis- og politimyndigheter, brukerorganisasjoner, høyskoler, universiteter og kriminalomsorgen.

Starten av arbeidet var preget av endringsmotstand og beskyttelse av sitt eget. Det kom tydelig frem at vi gjorde en del ting ulikt, men under alle detaljene var det et åpenbart felles møtepunkt: Vi ønsket alle det beste for pasientene. Dette ønsket har vært den drivende kraften i det komplekse og krevende arbeidet med å utarbeide MAP-modellen.

Vi startet forfra: Hva ønsker vi å oppnå? Hvilket kunnskapsgrunnlag skal vi gi til medarbeiderne for å oppnå disse målsettingene? Hvordan skal vi jobbe dette frem? Prosessen var i gang.

Fire år og flere tusentalls timer med videomøter og diskusjoner senere har vi omsider kommet frem til starten på et omforent kunnskapsgrunnlag: ti ulike moduler som kan presenteres samlet som et grunnkurs for helsepersonell, eller hver for seg som enkeltstående kunnskapsmoduler. MAP er blitt en syntese av en omfattende erfaringsbase kombinert med et oppdatert kunnskapsgrunnlag.

Hva er MAP?
  • MAP står for Møte med aggresjonsproblematikk.
  • Et opplæringsprogram for forebygging og håndtering av aggresjons- og voldsproblematikk innenfor helse- og sosialsektoren.
  • Tilbyr standardisert, kunnskapsbasert og kvalitetssikret opplæring av ansatte.
  • Har vært et samarbeidsprosjekt mellom de fire regionale helseforetakene, ledet av Nasjonalt kompetansesenternettverk for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri (SIFER-nettverket).
  • Implementert i psykisk helsevern ved de fleste av landets helseforetak.

MAP forebygger aggresjon i tre nivåer

Opplæringsprogrammet består altså av ti moduler som er teori- og empiriforankret (10), som har et brukerperspektiv, og som gjenspeiler beste praksis på området.

Opplæringsprogrammet er støttet av prosjektmidler fra Helsedirektoratet og implementert ved de fleste av landets helseforetak. MAP er omtalt i Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 (11), og det er inkludert i de kommende nasjonale faglige rådene om redusert og riktig bruk av tvang i psykisk helsevern for voksne (12).

Opplæringen skal bidra til grunnleggende trygghet og sikkerhet både for helsepersonell og for pasientene.

Modellen baserer seg på Verdens helseorganisasjons forebyggingsmodell, som deler aggresjonsforebyggende arbeid opp i tre nivåer: primær-, sekundær- og tertiærforebygging (13) (se figur 2).

Primærforebygging er de tiltakene som helsepersonell utfører for å unngå at aggresjon og vold oppstår i utgangspunktet.

Sekundærforebygging er tidlig oppdagelse av konflikt under opptrapping. Paterson og medarbeidere (13) beskriver sekundær aggresjonsforebygging som de tiltakene som helsepersonell benytter for å redusere aggresjonen, herunder også deeskalering og personalets evne til selvregulering.

Tertiærforebygging er handlinger og tiltak som helsepersonell gjennomfører for å redusere konsekvensene og minimere skadepotensialet for pasienter og medarbeidere.

Figur 2. MAP-modellen

Opplæringen som gis i MAP, skal bidra til grunnleggende trygghet og sikkerhet både for helsepersonell og for pasientene, samt sørge for at vilkårene i arbeidsmiljøloven ivaretas. Innholdet i MAP vil kunne være relevant og nyttig i de fleste kliniske kontekster hvor aggresjonsproblematikk kan oppstå.

Opplæringsprogrammet

Opplæringsprogrammet i MAP inneholder elementer som kan bidra til å

  • forebygge og håndtere aggresjons- og voldsproblematikk
  • fremme et terapeutisk miljø
  • fremme brukermedvirkning
  • bedre samhandling og relasjonsbygging
  • fremme profesjonelle kommunikasjonsferdigheter
  • gi struktur, innhold og bevisstgjøring av det miljøterapeutiske arbeidet
  • påvirke holdnings- og verdiarbeid

Hva er nytt?

I forhold til de tidligere norske opplæringsprogrammene nevnt over skiller MAP seg ut ved primært å ha fokus på hvordan aggresjon kan forebygges. Å forstå aggresjonsdynamikken og personalets egen rolle i samspillet er fundamentalt.

Samtidig gir manualen også nødvendig handlingskompetanse på hvordan aggresjonsproblematikk kan og bør møtes på en profesjonell og hensiktsmessig måte når slike situasjoner først oppstår. Praktiske kommunikasjonsferdigheter og evne til selvregulering blir sterkt vektlagt. Målet er at medarbeiderne skal få en solid verktøykasse til å kunne jobbe trygt og effektivt i møte med denne utfordrende problematikken.

Dette kjennetegner en avdeling som jobber med MAP:
  • Personalet jobber kontinuerlig med å utvikle gode relasjoner med pasientene, da dette bidrar til økt sikkerhet og gir terapeutiske muligheter.
  • Personalet håndterer konfliktsituasjoner på en måte som reduserer pasientens opplevelse av avmakt og krenkelse.
  • Personalet jobber systematisk og strukturert med voldsforebygging.
  • Personalet har en felles forståelse for hvordan man håndterer konfliktsituasjoner ved avdelingen på en trygg og sikker måte for både pasienten, omgivelsene og personalet.
  • Avdelingen har et etisk og faglig begrunnet forhold til sine miljøregler.
  • Personalet er bevisst sin egen rolle i aggresjonsforebyggende og aggresjonsdempende atferd. Dette innebærer blant annet evnen til selvregulering, slik at man unngår å møte situasjoner med unødig maktkamp og egne affekter.
  • Ved aggressive situasjoner velger personalet tiltak og handlinger som står i proporsjon til situasjonens alvorlighet. Konflikter og pasienturo tilstrebes å løses på lavest mulig nivå og så tidlig som mulig.
  • Personalet har en terapeutisk og respektfull tilnærming ved grensesettingssituasjoner og fysiske konfliktsituasjoner.
  • Personalet etterstreber å forstå hvilke årsaker og behov som kan ligge bak pasientens sinne, trusler og aggresjon.
  • Avdelingens personale vedlikeholder jevnlig sin aggresjonsforebyggende kompetanse via undervisning, veiledning og/eller trening.
  • Avdelingen har en læringskultur hvor det er et kontinuerlig, konstruktivt fokus på hvordan avdelingen, personalet og pasienten kan utvikle seg for å redusere vold og bruk av tvang.
  • Avdelingen følger systematisk opp ansatte som har vært utsatt for en aggressiv hendelse.
  • Personalet har evalueringssamtaler med pasienter i etterkant av aggressive episoder og situasjoner hvor det har blitt benyttet tvang.
  • Personalet har støtte fra ledelsen i at det innarbeides MAP-kunnskap og ‑kultur på avdelingen.

Manualen kan tilpasses ulike arenaer

Opplæringsprogrammet ble lansert i september 2019. Den nasjonale implementeringsmodellen til MAP innebærer at SIFER-nettverket er ansvarlig for opplæring av instruktører i helseforetakene. Deretter er instruktørene ansvarlige for kursing og vedlikeholdsopplæring av medarbeidere i egen organisasjon.

Siden september 2019 har det blitt gjennomført tolv instruktørutdanninger som har utdannet over to hundre sertifiserte MAP-instruktører.

Manualens innhold er overførbart, gyldig og relevant også utover det psykiske helsevernet.

De fleste helseforetakene i spesialisthelsetjenesten har nå enten implementert eller planlagt en implementering av MAP i klinikker for psykisk helse og rus. Det har vært stor etterspørsel, og det vil bli tilbudt et tettpakket program med instruktørutdanninger også i 2021.

Det opprinnelige mandatet til prosjektet var å utarbeide en opplæringsmanual til bruk i psykisk helsevern. Manualens ti moduler utgjør en helhet som er optimalisert for dette kliniske landskapet. Etter omfattende uttesting i andre sektorer og tjenestetilbud er erfaringene så langt at manualens innhold er overførbart, gyldig og relevant også utover det psykiske helsevernet.

Manualens oppbygning med ti ulike moduler gjør at den enkelt kan tilpasses til opplæring på ulike arenaer. Det er allerede satt i gang ulike pilotprosjekter for å optimalisere og tilpasse MAP til blant annet kommunal sektor.

Programmet skal utvikles videre

Vi vil understreke at dette er versjon 1.0 av opplæringsmanualen. Den er på ingen måte komplett eller endelig. Vi håper at den vil kunne fungere som en start på en felles, nasjonal kunnskapsbase. Fagfeltet og kunnskapsgrunnlaget er i konstant utvikling, og alle som benytter seg av opplæringsprogrammet MAP, skal kunne være med på å forme og påvirke fremtidige versjoner.

Det er opprettet en egen forsknings- og fagutviklingsgruppe som er ansvarlig for evaluering og utvikling av opplæringsprogrammet. I tillegg er det opprettet et nasjonalt koordinatornettverk med de ulike helseforetakene for å samhandle rundt det videre utviklingsarbeidet.

Vi har lenge hatt kunnskapen om hva som kan bidra til å redusere konflikter og aggresjon i helsevesenet. Utfordringen har vært å bygge bro mellom det vi vet fungerer, og det som blir etterlevd og gjort i praksis.

Effektiv forebygging av aggresjon og vold er krevende og handler om både personalets kompetanse, organisatoriske faktorer og kultur- og holdningsarbeid. Gjennom MAP-satsingen er vi nå i gang med å etablere et omforent fagmiljø og en organisasjonsmodell som gjør at kunnskapen som finnes, blir aktivt forvaltet og anvendt i de kliniske miljøene.

Sammen skal vi bidra til å redusere aggresjon og vold og sørge for at både medarbeidere og pasienter opplever seg trygge og ivaretatt.

For mer informasjon, se sifer.no/map.

Referanser

1.       Helsedirektoratet. Kartlegging av vold mot helsepersonell og medpasienter. Oslo: Helsedirektoratet; 2017. IS-2618. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/kartlegging-av-vold-mot-helsepersonell-og-medpasienter (nedlastet 24.01.2021).

2.       Tynes T, Stenrud T, Løvseth EK, Johannessen HA, Gravseth HMU, Bjerkan AM, et al. Faktabok om arbeidsmiljø og helse 2018. Oslo: Statens arbeidsmiljøinstitutt, STAMI; 2018. Tilgjengelig fra: https://stami.brage.unit.no/stami-xmlui/handle/11250/2558672 (nedlastet 12.01.2021).

3.       Dickens G, Piccirillo M, Alderman N. Causes and management of aggression and violence in a forensic mental health service: perspectives of nurses and patients. Int J Ment Health Nurs. 2013;22(6):532–44.

4.       Berring LL, Pedersen L, Buus N. Coping with violence in mental health care settings: patient and staff member perspectives on de-escalation practices. Arch Psychiatr Nurs. 2016;30(5):499–507.

5.       Lanctôt N, Guay S. The aftermath of workplace violence among healthcare workers: a systematic literature review of the consequences. Aggression and Violent Behavior. 2014;19(5):492–501.

6.       Akbolat M, Sezer C, Ünal Ö, Amarat M, Durmuş A. The effects of direct violence and witnessed violence on the future fear of violence and turnover intention: a study of health employees. Current Psychology. 2019.

7.       Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62 (nedlastet 10.02.2021).

8.       Forskrift 17. november 2016 nr. 1339 om endring i forskrift om utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske krav (forskrift om utførelse av arbeid). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2016-11-17-1339 (nedlastet 01.02.2021).

9.       Urheim R. Aggresjonsforståelse. Bergen: Nasjonalt kompetansesenternettverk for sikkerhets‑, fengsels- og rettspsykiatri; 2018. Tilgjengelig fra: https://sifer.no/wp-content/uploads/2021/02/MAP-Kapittel-1.pdf (nedlastet 28.05.2021).

10.     Nag T, Kristiansen G, Viste L, Fotland T, Kjærvik K, Holtskog TE, et al. MAP opplæringsmanual. 1.0 utg. SIFER; 2019.

11.     Meld. St. 7 (2019–2020). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2020.

12.     Gravbrøt KI. Nye nasjonale faglige råd om redusert og riktig bruk av tvang i psykisk helsevern for voksne. Høringsutkast. Oslo: Helsedirektoratet; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/tvang-i-psykisk-helsevern-for-voksne-forebygging-og-riktig-bruk/metode-og-prosess (nedlastet 26.05.2021).

13.     Paterson B, Leadbetter D, Miller G. Beyond zero tolerance: a varied approach to workplace violence. Br J Nurs. 2005;14(15):810–5.

14.     Nag T, et al. Informasjonshefte om MAP. Bergen: Nasjonalt kompetansesenternettverk for sikkerhets‑, fengsels- og rettspsykiatri; 2019. Tilgjengelig fra: https://sifer.no/wp-content/uploads/2019/09/MAP-info.pdf (nedlastet 01.06.2021).

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.