Er 4500 timer nok til å mestre rollen som sykepleier?

Dette er svært gode refleksjoner. Likevel føler jeg et behov for å kommentere både kommentaren du fikk, og dine egne tanker.

Det er urealistisk å tro at tre år på universitetet skal gjøre deg klar til alt; det vil alltid være et gap mellom det som læres på skolen og det som praktiseres i virkeligheten. Dette er mye omtalt i forskningen, særlig internasjonalt; "reality gap" og "reality shock". Vi som sitter med noen års erfaring, vil alltid kunne stå i posisjon til å kritisere universitetene og hva studentene lærer.

Sykepleie er et uendelig stort felt, med utallige mange spesialiseringer og fagområder; geriatri, psykiatri, pediatri, akuttmedisin, kirurgi - og alle fagfelt vil alltid mene at det er for lite av akkurat deres fagfelt i utdanningen. Selv om studiet hadde tre rene år med praksis, ville det uansett vært for lite.

Den største læringskurven kommer i dine første to år som sykepleier. Den erfaringsbyggingen du gjør som sykepleier i jobb, kan du ikke lære deg i praksis, det kan du ikke lære deg ved å lese om den, eller øve i en simuleringsenhet. Den bygges av erfaring. Poenget mitt er at du kan ikke lære deg fem eller ti års erfaring som sykepleier, med tre års universitetsutdannelse. Du kan ikke forstå hvordan eller hvorfor du må være 'påskrudd' hele tiden, før du faktisk står der med autorisasjonen i hånda. For å ta et helt annet eksempel: Selv om du har bestått oppkjøring og fått førerkortet, så er du ikke automatisk en fantastisk god sjåfør på dag 1. For å bli god til å kjøre, må du kjøre - mye. For å bli god i sykepleie, må du øve, du må prøve, og du må alltid være åpen og lærevillig. Du kan ikke møte på første arbeidsdag å tenke "men dette har jeg ikke lært på skolen, så dette kan/skal/bør/vil jeg ikke gjøre" (eller, du kan selvsagt gjøre det, men da blir sykepleie fort noe som blir vanskelig å stå i over tid).

Sykepleie som fag har allerede vært igjennom gigantiske forandringer på femti år, og det utvikles og forandres kontinuerlig. Utdanningsperioden din kan lære deg verktøy som gjør at overgangen fra skolebenken til gulvet, blir så enkel som mulig. Den kan lære deg det aller mest grunnleggende; anatomi, fysiologi, psykiatri, kommunikasjon, etikk. Det kan lære deg grunnprinsipper for hvordan du går frem i praktiske prosedyrer. Og den kan lære deg verktøy for å være rustet til å tåle endring, å måtte lære seg nye og ukjente prosedyrer raskt, å møte tunge etiske valg og hvordan du kan reflektere over disse. Studiet kan lære deg hvordan du kommer deg igjennom alt det ukjente, alt det vanskelige, alt det fantastiske. Studiet kan gi deg en verktøykasse, men det er opp til deg, og deg alene, å fylle den med erfaringer og videre utvikling.

Det er viktig å være «påskrudd» håndverksmessig også. I tillegg til å ha masse teoretiske kunnskaper så skal man beherske et «håndverk». Det er masse utstyr som man skal ha kjennskap til og som det er viktig å kunne beherske. I situasjoner der sekunder er avgjørende skal komplisert utstyr monteres kjapt og riktig samtidig som andre beskjeder «svirrer» konstant rundt. Medisiner skal blandes samtidig som masse informasjon mottas. Du kan stå i situasjoner der viktige beskjeder «ramler ut» fordi du står og monterer medisinsk utstyr.

Jeg tenker dine refleksjoner her viser at du er mer klar enn du tror! De første par årene som ny sykepleier er absolutt de tøffeste, og man må virkelig være påskrudd og bevisst sitt ansvar. Heldigvis har man gode kollegaer rundt seg(som regel) som gjerne svarer på spørsmål, veileder og gir råd i nye situasjoner - og dem blir det mange av. Vær ditt eget kompetanseområde bevisst, og alltid be om støtte når du trenger det. Så kommer du sakte men sikkert over i en jobbhverdag som ikke føles like overveldende, fordi du har vært med på mye av det allerede. Det er et fantastisk yrke! Lykke til😊