Opioidbrukere med smerteproblemer blir stigmatisert

Kampanjen i media – der 60 000 opioidebrukere blir sett på som en ensartet gruppe – er hårreisende. Misbruk og tung psykiatri sammenblandes med invalidiserende smertelidelser i «den nye folkesykdommen». 

Alle som bruker opioider, også de som trenger opioider som akuttmedisin ved smerteanfall, blir stigmatisert. En sykepleier som stjeler opioider på jobb, blåses opp som eksempel på de 60 000 opioidebrukere som er i «den nye risikogruppen». 

I flere artikler påpekes det at pasienter som bruker opioider, «ikke skjønner hvor farlig det er» og at de «kaster innpå piller mot sitt smerteproblem». Dette er langt fra sannheten. Det har utløst enn pilleskam så stor at de som bruker opioider, får stygge kommentarer. 

Ingen ensartet gruppe

Jeg har levd med Komplekst regionalt smertesyndrom (CRPS) i 26 år. I et bokprosjekt har jeg intervjuet flotte mennesker som lever med CRPS, også kjent som verdens verste smertelidelse. Jeg reagerer sterkt på at mennesker med langvarige smerter, stigmatiseres. 

Mennesker med langvarige smerter er ingen ensartet gruppe og kan ikke behandles som en. Å si at opioider ikke skal gis til noen med langvarige smerter, blir som å sammenlikne skrubbsår med kraniebrudd. Ved CRPS kan man få spredning til større områder, også til arm eller fot på motsatt side. 

Ingen som ikke lever med smerter, kan forestille seg den smertetortur mange må leve med. Kognitiv terapi og «å lære seg til å leve med det» er viktig, men det kan ikke være den eneste løsningen for alle med kompliserte smertetilstander.

Flertallet bruker lave doser

POINT-prosjektet jobber for å unngå at vi får en opioidekrise som i USA, men er det en reell fare for det i Norge? Som Ellen Nergård Thompson skriver i Dagens Medisin; Smertepasientene er ikke årsak til opioidepidemien i Nord-Amerika, og det er de ikke i Norge heller. 

I USA ble OxyContin markedsført som at det var minimal risiko for avhengighet for å påvirke legers forskrivning av medisinen. Det ble laget fiskehatter, leker, plysjdyr og musikk-CD-er med reklame for medisinen som «Swing in the right direction with OxyContin». 

Forskning viser at misbrukerne av OxyContin i stor grad gikk over til heroin. Overgangen fra misbruk av OxyContin til heroin, som senere ble blandet med fentanyl, har gjort at USA fortsatt sliter med svært mange overdosedødsfall. Også i Norge ble medisinen ulovlig markedsført. 

Petter C. Borchgrevink, avdelingssjef for smerte og sammensatte lidelser ved St. Olavs hospital, har uttalt at «Flertallet bruker lave doser av svakere opioider og andre bruker sterke opioider på en korrekt måte mot svært sterke nevropatisk og nociseptive smerter. Mange har et problematisk opioidebruk og skulle aldri startet med slike medisiner. 60 000 vedvarende opioidebrukere er for mange, men det ville være helt feil hvis ingen med sterke, langvarige smerter skulle behandles med opioider. Fastlegeordningen har reddet oss fra en opioidepidemi».

Må skille misbruk fra anbefalt bruk

For dødsfall som følge av opioider, vet vi ikke om de var kjøpt illegalt, foreskrevet av lege eller substitusjonsmedikament i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Ingen skriver selvmordsbrev ved smerteanfall på ti på smerteskalaen. Da handler noen i desperasjon. Mørketall i selvmordsstatistikken kan være større enn antatt. I 2023 ble 14 prosent av narkotikautløste dødstall (overdoser), ikke obdusert.

Smertepasienter må møtes med kunnskap og interesse som andre pasienter uten at det kun er fokus på hva de ikke skal få. Bagatelliseres alvorlige smertelidelser, og eneste løsningen for oss er å «puste oss gjennom smertene», vil det føre til at flere med alvorlige smertelidelser ikke orker å leve med invalidiserende smerter. 

Det er viktig å være obs på farene ved opioider, men det er også viktig å skille misbruk fra bruk av smertestillende som er i tråd med legens anbefalinger. Om pasienten gjør alt «rett», er problemet det samme; mange blir gitt opp som «smertepasienter» i helsevesenet. 

Å leve med sterke smerter er en enorm belastning over tid. Desperasjon og fortvilelse håndteres ut ifra de ressursene vi har til rådighet i oss selv, og fra de rundt oss. Er man i en vanskelig livssituasjon uten hjelp, kan det føre til desperate valg. Å ikke få hjelp gjør at belastningen ved å leve med sterke smerter blir for stor. Det kan bare politikerne og helsemyndigheter gjøre noe med ved å ta langvarige smertepasienter på alvor og sette oss på prioriteringslista.