Malin ble bare 21 år gammel. Det siste hun sa, var: «Ingen kan hjelpe meg»

19. mars publiserte Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) rapporten «Ingen kan hjelpe meg. Hvorfor ble «Malin» nødetatens ansvar?

Pasientgruppe som er storforbrukere av akuttfunksjoner

Utgangspunktet for undersøkelsen er en bekymringsmelding Ukom fikk fra en av landets ambulanseavdelinger. 

– Bekymringen gjaldt brukere med psykiske helseutfordringer som over tid forårsaker mange oppdrag for AMK, ambulanse og politi, skriver Ukom.

Ukom har prøvd å finne ut hvilke faktorer og årsakssammenhenger som kan bli bedre for at pasienter med sammensatte tilstander sjeldnere vil aktivere nødetatene.

– Det er verdt å merke seg at denne pasientgruppen utgjør svært få personer, men for noen kommuner kan én pasient «velte lasset» for kommunens kapasitet til å ivareta pasientens oppfølgings- og omsorgsbehov, skriver Ukom.

Også Sykepleien har skrevet om dette temaet, noe som blir referert i rapporten.

I rapporten ramser Ukom opp følgende årsaker:

• Komplekse tilstander utfordrer hjelpeapparatet. 
• Uenighet om diagnose og behandling påvirker helsehjelpen. 
• Malin ble verre selv om hun fikk omfattende hjelp. 
• Nødetatene ble hjelpeapparatets sikkerhetsventil og ønsker et tettere samarbeid med kommunene. 
• Nødetatene savner en tverretatlig samhandlingsplan. 
• Malins behandlingsforløp var ressurskrevende uten at hun selv opplevde at noen kunne hjelpe henne.

Historien om «Malin»

Ukoms rapporter har som mål å finne forbedringspunkter som gjør at alvorlige hendelser ikke skjer igjen. I rapportene tar Ukom ofte utgangspunkt i konkrete pasienthistorier. Denne gang er det «Malins» og «Siljes» pasienthistorier som danner bakteppe.

Først får vi høre «Malins» historie:

Malin gikk til regelmessig behandling i psykisk helsevern. Hun hadde en kompleks tilstand med symptomer som kunne forstås på flere måter. Hun opplevde at ingen klarte å hjelpe henne. Da symptomtrykket var høyt på kveld og natt, ble Malin ofte nødetatenes ansvar. Malin ble bare 21 år gammel. Det siste hun sa før hun tok livet sitt, var: «Ingen kan hjelpe meg».

Spiseforstyrrelser, selvskading og BUPA

Malin vokste opp sammen med mor, far og to søsken. Hun var utadvendt, faglig flink og hadde venner på skolen. Endringen begynte på ungdomsskolen, da Malin begynte å føle på på utenforskap. Hun fikk utfordringer med spising og selvskading. Malin opplevde seg utestengt og isolerte seg mer og mer. Både skole og foreldre var bekymret for utviklingen. 

Da hun var 15 år, ble hun henvist til Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) med mistanke om depresjon og tvangslidelse. BUPA ønsket å utrede henne for mulig spiseforstyrrelse. Malin ønsket ikke behandling i BUPAs lokaler, men foreldrene mottok veiledning i en kortere periode.

På videregående skole henviste en helsesykepleier Malin til psykisk helsetjeneste for barn og unge i førstelinjetjenesten. Omtrent ett år senere ble Malin på nytt henvist til BUPA, men ønsket fortsatt ikke hjelp derfra.

Rus og selvmordstanker

Da Malin var 17 år, fortalte hun til en ansatt i et lokalt lavterskeltilbud for ungdom at hun slet med tanker og ønsker om å dø. Hun fryktet negative konsekvenser om foreldrene fikk vite om det, og det ble sendt bekymringsmelding til barnevernstjenesten.

I 17-årsalderen begynte Malin å ruse seg. Barnevernstjenesten ble igjen koplet på etter en overdose.

– Malin hadde nå et økende rusproblem, suicidalitet og hyppig kontakt med politiet, skriver Ukom.

Barnevernstjenesten fattet et akuttvedtak og plasserte Malin på barnevernsinstitusjon to måneder før hun fylte 18 år.

– Der ble hun eksponert for enda mer rus, skriver Ukom.

Barnevernstjenesten opprettet en ansvarsgruppe hvor ungdomskontakten Malin hadde fått i politiet, foreldrene, oppfølgingstjenesten (OT) og distriktspsykiatrisk senter (DPS) deltok. Da tvangsplasseringen opphørte, flyttet hun hjem.

Malin fikk oppfølgingsteam og ansvarsgruppe

I tillegg til disse faste kontaktpunktene knyttet Malin seg til en kontaktperson i politiet. Denne personen ble svært viktig for henne over lang tid.

– Hun fikk på dette tidspunktet hjelp til å søke plass ved dagbemannet, kommunal bolig for unge som ønsker hjelp til å komme seg ut av rus. Etter innflytting fulgte hun boligens tilbud om støtte- og gruppesamtaler og psykoedukasjon, skriver Ukom.

Malin fulgte opp alle tiltak som var lagt til ungdomsstraffen, som ble avsluttet da hun var 19 år. 

Ville jobbe i ambulansetjenesten

Den første tiden i boligen hadde hun tett oppfølging av ungdomskontakten i politiet, og det gikk bedre med Malin. Hun trente fast, gjenopptok skolegang og fullførte videregående skole. 

– Malin ønsket å søke plass på ambulansefagutdanning og jobbe i ambulansetjenesten. Men uten plettfri vandel var det ikke mulig å få praksisplass. På dette tidspunktet fikk Malin diagnosen Aspergers syndrom, skriver Ukom.

I hjelpeapparatet var det uenighet rundt denne diagnosen, og noen støttet seg på andre mulige årsaker til hennes symptomer.

– Malins funksjonsnivå ble gradvis dårligere. I boligen så de ansatte at det de kunne tilby, ikke var nok. Malin ble fulgt tett opp i bolig, hos fastlegen og ved DPS. Hun opplevde likevel, i økende grad, at ingen kunne hjelpe henne, skriver Ukom.

God kontakt med foreldrene

Malin hadde daglig kontakt med foreldrene. Mor var ofte svært bekymret for Malin dersom tekstmeldinger uteble, eller når hun fortalte om farlige situasjoner hun hadde utsatt seg for. 

– Det siste halvåret hun levde, hadde Malin ett selvmordsforsøk, ble ved en anledning skutt på og ved to anledninger utsatt for voldtekt, skriver Ukom.

I denne perioden falt funksjonsnivået hennes ytterligere. Malin håndterte tidvis vonde følelser ved å gå tynnkledd ute på vinterstid. Hun gikk langs veier og utsatte seg for farlige situasjoner. Forbipasserende kontaktet nødetatene, som plukket henne opp for vurdering ved legevakt og noen ganger i psykisk helsevern.

– Siden hun var godt kjent hos politiet, kjørte de henne enkelte ganger tilbake til bolig. Andre ganger ble hun innlagt akutt ett døgn, for så å skrive seg ut neste morgen, skriver Ukom.

20 utrykninger på tre uker

DPS og fastlege var ansvarlig for Malins helsehjelp. De forsøkte ved flere anledninger å motivere henne til innleggelse i psykisk helsevern, men det ønsket hun som oftest ikke. 

– Personalet i boligen fulgte opp Malin på tidspunkter med bemanning frem til klokken 22 alle dager. Etter dette ble hun nødetatenes og legevaktens ansvar når symptomtrykket økte, skriver Ukom. 

De siste tre ukene hadde ambulansetjenesten 20 utrykninger for å hente Malin.

– Ingen kan hjelpe meg

Malin tok til slutt livet sitt, på den måten hun lenge hadde uttrykt planer om.

– Nødetatene var til stede og ble vitne til selvmordshandlingen, skriver Ukom.

Hjelpeapparatet hadde kjent til funksjonsfallet, planene hennes og det vedvarende ønsket om å ta sitt eget liv. Ingen klarte likevel å forhindre utfallet.

– Det siste Malin sa, var at ingen kunne hjelpe henne, skriver Ukom.

Nødetatene får rolle som «sikkerhetsventil»

Ansatte i ambulansetjenesten og politiet forteller i intervjuer med Ukom at de ofte ser at brukere som Malin er plassert på et for lavt behandlings- og omsorgsnivå når de henter dem. 

Ukom skriver i rapporten at Malins gjentatte og omfattende kontakt med nødetatene tyder på at de fikk rollen som kommune- og spesialisthelsetjenestens «sikkerhetsventil». 

– De måtte kompensere for at Malin ikke klarte å dra nytte av den helsehjelpen og oppfølgingen hun fikk, skriver Ukom.

Ansatte i nødetatene har hyppig kontakt med enkelte brukere over flere år. 

– De opplever det svært belastende å være vitne til gradvis forfall uten at de kan gjøre noe for pasientene. En ansatt beskrev avmaktsfølelse i møte med disse brukerne. Dette oppleves vanskeligere å håndtere enn andre akutte, potensielt traumatiserende oppgaver, skriver Ukom.

Sykepleierne kan bidra

Linn Merethe Bæra er leder for brukererfaring hos Ukom og har vært med å skrive rapporten.

– Er det områder sykepleierne kan bidra?

– Ja, sier Bæra.

Hun trekker frem flere eksempler:

– Hvordan man møter pasientene. Det gjelder både innen spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Pasientene trenger å bli møtt med kunnskap og nysgjerrighet om hva den enkelte trenger. Dette er pasienter med kompliserte sykdomsbilder, og de må møtes av fagfolk som kan skille ut hva som er hva, sier hun.

Viktig at pasientens stemme blir hørt

At sykepleiere er med å løfte pasientens stemme inn i tverretatlige samarbeid, er et annet viktig område.

– Pasientens stemme må bli hørt – også når det oppstår uenighet.

I pasienthistoriene i Ukoms rapport er det tydelig at både Malin og Silje får mye helsehjelp av både kommune- og spesialisthelsetjenesten gjennom sine sykdomsforløp. Likevel opplever de det ikke selv som hjelp, og de føler seg «uhjelpelige».

– Det er en av grunnene til at vi påpeker at det er viktig med gode rutiner for evaluering av hjelpetiltak, slik at de kan justeres dersom nytten stopper opp eller begynner å gå feil vei og forverrer sykdomstilstanden, sier Bæra.

Helsearbeiderne i alle deler av behandlingsapparatet som Ukom har snakket med, forteller at de kjenner på en avmaktsfølelse når de ikke kan gi den hjelpen pasienten trenger.

– Det er enda en god grunn til å jobbe tverretatlig og ha godt samarbeid mellom alle involverte etater og avdelinger i kommuner og sykehus. Da blir det lettere å sette inn gode strukturerte tiltak som tilpasses den enkelte pasient. Det er også lettere å evaluere og justere det som ikke virker, sier hun.

Storforbruk av akuttjenester indikerer at hjelpen bør justeres

En god indikator på om hjelpen som er satt inn, fungerer, er å se om pasientens bruk av akuttjenester er økende.

– Et høyt forbruk av akuttjenester for denne gruppen er et klart signal om at noe bør endres. Disse pasientene har først og fremst behov for hjelp andre steder i helsetjenesten, sier hun.

Du kan lese hele Ukom-rapporten her.