Demensomsorgen: – Flere sykepleiere på jobb vil redusere vold på sykehjem

– Skal du fange opp begynnende uro, må det være nok folk på jobb, svarer Tor Engevik.

Han har fått spørsmålet: Hva skal til for å redusere vold på sykehjemmet?

Engevik leder faggruppen for sykepleiere i geriatri og demens. Tidligere har han vært fagleder på to avdelinger for pasienter med utfordrende atferd.

– Uro kan dempes allerede under morgenstellet. Men det er mange å stelle, og da er det viktig at kjøkkenvakten kan ta imot pasientene som er ferdig stelt og gi dem frokost. Når bemanningen er knapp, har man kanskje ikke kjøkkenvakt, for den er valgt bort, sier Engevik.

Vold rettet mot ansatte

Aftenposten avdekket sist høst at 13 000 avvik på norske sykehjem i 2018 handlet om vold, trusler og utagering utført av eldre. 74 prosent av volden var rettet mot ansatte.

Faggruppelederen understreker:

– Skriv avvik!

Engevik vet at mange sykepleiere lar være:

– Vi har en tendens til å godta det vi utsettes for hver dag, selv om det er alvorlig nok. Hvis du ofte får høre at noen vil drepe deg, eller du blir utsatt for kloring, er det lett å unnlate å skrive avvik når det «bare» gjelder litt kniping.

– Dessuten må personalet ha kompetanse til å fange opp uro. De med mange års erfaring har lært hva som skal til. Det kan være å skjerme pasienten på eget rom, fordi det blir så mye stimuli i fellesarealene, sier Tor Engevik.

Les også: Demens: Hva gjør du når pasienten blir sint?

– For lite debrifing etter vanskelige episoder

Spesialsykepleier Trond Eirik Bergflødt mener at demensomsorgen i Norge må bli mye bedre på å ivareta personalet.

Han leder faggruppen for geriatri og demens i Hordaland.

– Ansatte er utsatt for mange belastninger. Demensomsorgen har ikke de nødvendige HMS-tiltakene, slik de oftere har i psykiatrien, sier Bergflødt.

HMS står for helse, miljø og sikkerhet.

– Både på sykehjem og i hjemmesykepleien mangler det å tenke på sikkerhet og forebygging. I psykiatrien håndteres de ansattes belastninger på en annen måte.

Bergflødt opplever at mange helsearbeidere i kommunehelsetjenesten står på bar bakke:

– De får for lite systematisk veiledning eller debrifing etter vanskelige episoder. Det gjelder ikke bare fysiske belastninger, men vel så mye det psykiske.

Bruker energi på å grensesette pasienter

– De ansatte bruker mye energi på pasienter som er utagerende og som må grensesettes, sier Trond Eirik Bergflødt.

Han er også rådgiver på Kompetansesenter for demens i Bergen.

– Det er naturlig å bli usikker når pasienten skriker og banner til deg. Kollegaveiledning og støtte til hverandre på at vi gjør en god jobb, er viktig. Noen ganger er veiledning utenfra nødvendig, mener Bergflødt.

Lærer å tolke andres og egen atferd

Faggruppeleder Tor Engevik viser til kurset Resima, som han selv har tatt. Resima står for «ressurser i møte med aggresjon».

– Kurset hjelper sykepleieren til å bli bedre til å tolke andres atferd. Kursdeltakerne utfordres også til å se på egen atferd i møte med utagerende pasienter.

Engevik ser likheter mellom Resima-kurset og opplæringsprogrammet MAP, som er beregnet for psykiatrien.

Les om MAP:Hva gjør du når pasienten er fly forbanna?

– Å gå på kurs er nyttig, men vi må huske at utfordrende atferd oftest har en underliggende årsak, enten psykisk eller somatisk, sier Engevik.

– Syke og sårbare mennesker kan ha både demens og psykiske lidelser, og utagerer fordi de er redde eller fortvilet. På sykehjem kan utageringen ofte ha somatisk årsak, som smerter, delir og ulike sykdommer. Da er det viktig å ha god sykepleiekunnskap, i tillegg til å kunne metodene man lærer på et kurs.

Tor Engevik legger til:

– Kontakt med pårørende er også en vei for å få økt forståelse for pasienten. Men hovedpoenget er at nok og kompetent bemanning alltid vil kunne redusere utagering hos denne pasientgruppen. Derfor bør det være flere sykepleiere, med høyest mulig kompetanse, på jobb. 

Blir invitert til seksuelle handlinger

Trond Eirik Bergflødt mener at ansatte trenger et forum der de kan snakke sammen om tunge opplevelser.

– De kan ha blitt kalt ulike ting. Blitt invitert til intime eller seksuelle handlinger, eller blitt tatt på på intime steder. De har blitt skreket til under stell.

Særlig de under 30 år rapporterer at de utsettes for seksuell trakassering av pasienter, opplyser Bergflødt. «Skal vi sole oss naken på terrassen?» kan pasienten si.

Les også: Sykepleiernes egne historier om trakassering fra pasienter

– En vanlig reaksjon er å ignorere denne typen kommentarer. Pleieren biter det i seg, og da hoper følelsene seg opp. Hun blir mer og mer frustrert og må til slutt ha en pause fra pasienten. Hvis det i tillegg er fysisk, går det virkelig på integriteten løs.

Får en hånd på rumpa

Eksempel: Pasienten ber om en klem, og pleieren får en hånd på rumpa. Eller pasienten vil danse, og blir nærgående.

– For å håndtere det, er det viktig å ha verktøy. Ingen skal akseptere å bli strøket på baken eller brystet.

Snakk om det i et fagmøte, råder Bergflødt:

– Det hjelper å sette ord på det som skjedde. Og så må man lære seg en konkret måte å unngå å bli invadert. Dette skal man ikke finne ut av alene.

Bergflødt foreslår:

– Kanskje kan du takke ja til dansen. Men når hånden sklir nedover mot baken, ta ledelse og rund av dansen med en svingom. Skap naturlig avstand, bukk og si «mange takk for dansen». Det kan bli en hyggelig avledning i stedet for å avbryte brått så pasienten føler seg avvist.

– Si fra med et mildt «stopp»

Under et stell kan mye skje:

– Hjelper du pasientene med personlig hygiene, er det nyttig å si fra med et mildt «stopp» med en gang du merker ubehagelige seksualiserte tilnærmelser. Da gir de seg ofte. Men det må gjerne gjentas mange ganger underveis i stellet, sier Bergflødt.

Personer som har frontallappdemens, er mest fremtredende her, tror han.

– Sykdommen gjør at de ikke kan noe for det. De trenger hjelp til å begrense seg.

Han legger til:

– Det viktigste er å snakke om hvorfor vi gjør det vi gjør. Er det riktig å holde pasienten som utagerer? Hvordan ligger det an med det etiske og det juridiske?

Ville ikke vaske håret

Mange pleiere føler seg maktesløse. De føler de ikke får det til, påpeker Bergflødt.

Som de som hadde har forsøkt så mye, men håret til pasienten var ikke vasket på tre måneder. Han nektet.

– De hadde til og med tatt ham med til frisøren. Det hjalp heller ikke. Han snudde i døren. De endte opp med tørrsjampo. Så kommer datteren og ser sin far med fett hår.

Hun reagerer: «Tar dere ikke vare på faren min?»

– Det blir et enormt sprik oppi hodet på de ansatte. De har jo ivaretatt verdigheten og autonomien hans – retten til å bestemme over seg selv. Han har fått mer ressurser enn andre i avdelingen. Så klager pårørende.

Må lære å finne nye løsninger

Bergflødt mener at det ikke er mye som skal til før personalet føler mer mestring.

– Men de må prate sammen for å komme videre. Nærmeste leder må sette av tid til strukturerte møter. Den strukturen har vi i Vips fagmøte.

– Det er ofte flere årsaker til at pasienten blir sint. Erfaringskunnskapen er nyttig for raske løsninger, men noen ganger hjelper det ikke, pasienten fortsetter å være sint. Da trengs det å endre metode.

Med Vips-fagmøter kan personalet lære å lete etter nye løsninger, mener han.

Metode for å håndtere seksuelle tilnærmelser

I Bergen kommune kan personalet bestille veiledning fra kompetansesenteret. Når Bergflødt veileder, bruker han TID-modellen som metode.

TID står for Tverrfaglig Intervensjonsmodell ved utfordrende atferd ved Demens.

Særlig når det gjelder seksuelle tilnærmelser er denne metoden nyttig, syns han.

– Ansatte kan si: «Vi har ikke tid til faste møter!» Men de skal slippe å tenke på det. Det er lederen som må lage plass.

Les også:Selvregulering når det koker: – Jeg var oftere i konflikt med pasientene da jeg var ny 

– Hvor gode er ansatte i demensomsorgen på selvregulering? Er de bevisst sine egne følelser og reaksjoner i møte med utagering?

– Jeg tror ikke personalet i geriatrien bruker begrepet selvregulering slik det gjøres i psykiatrien. Men inntrykket er at hver enkelt jobber mye personlig med dette, sier Bergflødt.

Sverre trenger hjelp for ikke å komme i klinsj

Bergflødt forteller om vandreren Sverre, som stadig kommer i klinsj med andre pasienter.

– Etter et fagmøte fant vi ut at han veldig lett blir skremt, nesten ikke hører på høyre øre, og at vi aldri må ta på ham uten at han ser oss, sier han.

Sverre trenger hjelp til å få ordnet opp for seg. Når han møter andre beboere, kjefter de på ham. «Gå vekk» kan de si når han kommer for nært.

– Vi må rendyrke det som virker, ikke minst ved å gjøre det skriftlig. Vi må ut av den tause kunnskapen.

Lotte vil ikke sove på rommet

Å skulle motivere en pasient til noe man aldri kommer i mål med, kan også være tungt, på peker Bergflødt:

– Det blir et gap mellom det man ønsker og det pasienten gir deg anledning til.

Han gir et eksempel: Pasienten nekter å sove på rommet om natten. Hun vil heller legge seg i fellesstuen. Personalet bruker mye energi på å få pasienten til å sove på rommet, men det ender likevel med at pasienten sover i stuen.

Før sov hun på rommet sitt, og da sa hun: «Vær her til jeg sovner.» Da demenssykdommen utviklet seg, klarte hun ikke å formidle det lenger.

– Det handler om trygghet. Det får hun blant folk. Kanskje er det bedre å la henne sove i fellesarealet, så kan man jobbe mot at pasienten sover på rommet på sikt.

Uenige om hva som er uverdig

Bergflødt anbefaler diskusjoner om hvor man skal legge listen:

– Sprikende ambisjonsnivå pleiere imellom kan tære på. Hvorfor synes sykepleier Anne at det er uverdig at pasienten sover i fellesarealet, når sykepleier Trude ikke syns det? Diskuter hva som er viktigst. Og hva er realistisk? Hva er verdig? Juridisk riktig?

Han legger til:

– Og hvordan skal alt dette balanseres? Det vil gi bedre mestringsfølelse for alle på avdelingen hvis de kan prate sammen og avklare slikt.