fbpx Kreftsykepleier Bente Westad spiller seg selv i ny kinofilm Hopp til hovedinnhold

Kreftsykepleier Bente Westad spiller seg selv i ny kinofilm

Stellan Skarsgård og Bente Westad
MOTSPILLERE: Bente Westad opplevde sin motspiller i filmen «Håp», Stellan Skarsgård, som veldig nedpå og hyggelig. Foto: Privat, Hanne Randin

Lite visste Bente Westad at samtalen hun i 2012 hadde med en dødssyk kvinne og hennes mann, skulle føre henne opp på kinolerretet sammen med Stellan Skarsgård.

Onsdag kveld skal kreftsykepleier Bente Westad spasere ned den røde løperen foran Colosseum kino i Oslo med ektemannen ved sin side.

Kan hende får hun gå helt i fred for alle fotografene og journalistene som har møtt opp. De vil nok være mer opptatt av å få et ord med Hollywood-stjernen Stellan Skarsgård, hovedrolleinnehaver Andrea Bræin Hovig eller filmskaper Maria Sødahl.

Til tross for en kort scene i filmen, har vi klart å fange hennes genuine og kloke utstråling.

Maria Sødahl, filmskaper

Kan hende Sødahls ektemann, regissør Hans Petter Moland, også får tilslengt et par spørsmål om hvordan det er å bli tolket på lerretet av Skarsgård, som Moland selv har jobbet med en rekke ganger.

I Norges største kinosal skal Westad så finne sin plass, høre på noen høytidelige ord og etter hvert få se seg selv – i rollen som seg selv – i premierefilmen «Håp».

– Et lyttende blikk

Westad er med i en liten, men intens nøkkelscene i «Håp», og overfor Sykepleien skryter manusforfatter og regissør Sødahl av sykepleierens innsats, både i det virkelige liv og foran kameraet:

– Til tross for en kort scene i filmen, har vi klart å fange hennes genuine og kloke utstråling. Et lyttende blikk, som for en pasient oppleves som balsam for sjelen.

Historien som har ført frem til premierekvelden på Colosseum, har mange ingredienser egnet for det store lerret: En livstruende fare, kjærlighet, håp, tilfeldigheter og overraskelser.

Et romjulsmøte

Til daglig jobber Bente Westad på Lovisenberg Lindring og Livshjelp (tidligere Hospice Lovisenberg), en avdeling ved Lovisenberg Diakonale Sykehus. Dette er et senter for lindrende behandling, pleie og omsorg, der de fleste pasientene er svært alvorlig syke eller døende av kreft. Ivaretakelse av pårørende er også en viktig del av tilbudet.

Hun hadde vakt romjulen 2012.

– Jeg fikk spørsmål om jeg kunne ta en samtale med et par, der kvinnen hadde kort tid igjen å leve.

De som ba om råd, var Maria Sødahl og Hans Petter Moland. Westad synes det var noe kjent med kvinnen. Var hun ikke filmregissør eller noe? Men så hun tenkte ikke mer over det.

– Jeg fikk ikke vite noe om hvem de var eller hvilken diagnose hun hadde fått, forteller sykepleieren.

De vanskeligste samtalene

Sødahl hadde fått beskjed om at lungekreften hun ble operert for forrige jul, nå hadde spredd seg til hodet. Prognosene var elendige. Om det fantes en sjanse for å overleve, så ga den ikke utslag på statistikken.

Nå ventet feiring av nyttårsaften, som attpåtil er Sødahls fødselsdag. Til sammen har paret seks barn. Burde de fortelle dem at mamma snart skal dø? Hvordan er det i så fall best å gå frem? Noen måtte da kunne gi et svar, selv om det var jul?

Barn vil merke at det er noe uansett, og hvem er det egentlig vi beskytter ved ikke å si noe?

Bente Westad, kreftsykepleier

Situasjonen var ikke helt uvant for Westad. Mange av hennes palliative pasienter sliter med liknende usikkerhet og fortvilelse. Westads råd, slik det også skildres i filmen, er gjerne å fortelle, heller enn å la være, men å tilpasse budskapet til barnas alder og modenhet.

En bedre død

– Barn vil merke at det er noe uansett, og hvem er det egentlig vi beskytter ved ikke å si noe? Barna vil likevel måtte oppleve sorgen og tapet, påpeker Westad.

– Vi skyver gjerne det vanskeligste foran oss gjennom livet, og ikke minst vil vi beskytte våre barn mot alt vondt. Til slutt nytter det ikke.

Westad forteller at de på Lovisenberg Lindring og Livshjelp driver mye med familiesamtaler og jobber for at relasjonene skal bli best mulig den tiden man har igjen. Enkelte ber om hjelp til å ta opp vanskelig ting med de nærmeste, når døden nærmer seg.

– Da hjelper vi, for det kan gi en roligere og bedre død om du slipper den uroen for det usagte.

Portrett av kreftsykepleier Bente Westad
SNAKK UT: Kreftsykepleier Bente Westad hjelper gjerne dødende med å ta opp vanskelige ting med sine nærmeste. – Det kan gi en roligere og bedre død om du slipper den uroen for det usagte. Foto: Ingvald Bergsagel

Gjensynet

Etter samtalen med paret julen 2012, gikk noen år.

Så en dag ble Westad bedt av sin leder om å vise noen kulturfolk rundt i forbindelse med research til et prosjekt.

Hun tok imot og hilste på blant andre Sødahl, som fortalte at hun selv hadde vært på Lovisenberg romjulen for snart sju år siden og fått snakke med en sykepleier.

Da Westad innså hvem det var hun hadde foran seg, kjente hun at det gikk kaldt nedover ryggen.

– Jeg sa: «Den sykepleieren var nok meg.»

Ekte helsepersonell

Sødahl hadde altså overlevd, mot ualminnelig tøffe odds. Nå var hennes private drama i ferd med å bli film.

For realismens skyld ønsket filmskaperen å bruke ekte helsepersonell i mange av rollene. Interessen var stor, og rundt 180 leger, sykepleiere og andre skal ha meldt sin interesse.

Totalt er 17 roller i den ferdige filmen bekledd av ekte helsepersonell, og Westad spiller som nevnt seg selv. Hun er den eneste av de 17 som også var til stede i Sødahls virkelige liv.

– Hun ba oss om ikke å skåne barna for smertefull informasjon, da dette i bakkant ville kunne oppleves som et større svik og langt mer smertefullt, erindrer filmskaperen.

Temautgave om håp
  • I desember kommer Sykepleien med en egen temautgave om håp.
  • Der blir det blant annet et intervju med manusforfatter og regissør Maria Sødahl, som har laget filmen «Håp».

Krevende scene

Hvordan var det så å spille mot Stellan Skarsgård og Andrea Bræin Hovig?

– Veldig gøy! De var så nedpå og hyggelige, og det kunne faktisk kjennes som vi hadde denne samtalen på ordentlig, minnes Westad.

Filmen kan ha noe å si til alle om betydningen av å snakke ut om vanskelige ting.

Bente Westad, kreftsykepleier

Hun tror scenen der hun selv var med, opplevdes spesielt krevende for Hovig, som har et av sin karakters mest hudløse og følelsesladede øyeblikk her.

– Hun måtte gå seg en liten runde for å samle seg, husker Westad.

Stillbilder av Stellan Skarsgård og Andrea Bræin Hovig fra filmen "Håp".
FILMHÅP: Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård spiller de ledende rollene i den premiereklare filmen «Håp». Foto: SF Studios, Motlys, Manuel Claro

Sammen med andre bidragsytere har Westad fått se filmen på forhånd, slik at premierekveldens opplevelser ikke skal bli for voldsomme.

Hun synes det er blitt en realistisk og viktig film, både medisinsk og mellommenneskelig, og tror mye helsepersonell vil kjenne seg igjen.

– Filmen kan ha noe å si til alle om betydningen av å snakke ut om vanskelige ting. Den minner oss om at vi ikke skal leve evig.

Diskré antrekk

Det viste seg at opptaket med Westad, som ble gjort på hennes arbeidsplass, var innspillingens aller siste. Etterpå ble det sprettet litt champagne, men Westad var på jobb og måtte takke nei.

Onsdag kveld blir det nok derimot noen bobler i glasset sammen med medskuespillere, regissør, stab og andre spesielt inviterte premiereløver. Antrekket er plukket ut – en diskré, sort buksedress.

– Min rolle er så liten. Det er andre som skal få glitre mer enn meg denne kvelden, sier sykepleieren.

Les også:

Utslitt av tidsnød og moralsk stress? Her kan du få hjelp

Fra ressurssenteret Villa Sana på Modum Bad
VILLA CASETTA: I dette huset på Modum Bad kan sykepleiere komme til individuell rådgivning uten at noen får vite om det. Foto: Ingvald Bergsagel

Visste du at det finnes et lite, oransje hus på landet der sykepleiere kan komme for å snakke ut og få råd om det blir litt mye?

Lena Dypdalen sov dårlig. Midt må natta kunne hun våkne og begynne å gruble. «Sikkert bare overgangsalderen», tenkte hun.

Som seksjonsleder med ansvaret for 44 ansatte, budsjetter, pasientsikkerhet og kvalitet, var det mye å gruble på for spesialsykepleieren. Et helt år hadde hun stått med begge bein og armer i en krevende omstillingsprosess. Dypdalen kjente krysspresset fra ledelse og ansatte. Til sjuende og sist lå lojaliteten hos pasientene, men å få tid til alt og alle …

– Jeg følte meg som en mus i et hjul og måtte løpe fortere og fortere for å ha oversikten, forteller hun til Sykepleien.

– Jeg presset meg for hardt og klarte ikke å sette ned foten. Ledere blir jo aldri sykemeldte, ikke sant? Det er ingen som gjør jobben din, om du ikke er der.

Lena leverte

Var det noe som måtte gjøres på avdelingen, kunne man alltids spørre Lena. Lena leverte.

– Jeg opplevde at jeg ikke var meg selv, verken på jobb eller hjemme. Jeg ble kort i tonen. Avvisende. Jeg forsto at om jeg ikke skulle ende opp som skilt og uføretrygdet, måtte jeg ta noen grep.

Hun hadde hørt om et tilbud på Modum Bad og søkte seg dit.

– Der møtte jeg mennesker med samme type utfordringer.

– Det å få dele erfaringer på godt og vondt, få råd, veiledning og kjenne at du ikke er alene i verden, gjør godt. Det ble starten på en viktig modningsprosess, forteller Lene Dypdalen.

Oppholdet blir ikke journalført. Ingen kan finne ut at du har vært her, dersom du frykter det.

Ingunn Amble, psykiater

Mestring og refleksjon

Modum Bad ligger idyllisk til i Vikersund, halvannen times kjøretur fra Oslo. Institusjonen har røtter tilbake til 1857 og tilbyr behandling av ulike psykiske lidelser som angst, depresjon, spiseforstyrrelser og traumelidelser. Her finner du også Villa Sana – et ressurssenter for arbeidshelse med leger, sykepleiere og tannleger som målgruppe.

Tilbudet ble etablert i 1998, og utgangspunktet var Den norske legeforenings bekymring for sine medlemmers helse og livskvalitet. En levekårsundersøkelse bød på nedslående lesning: Selvmordsraten var høyere hos leger enn hos resten av befolkningen. Sykenærværet var høyt, og leger søkte ofte hjelp altfor sent.

– Vi hadde tidligere hatt en del helsepersonell til behandling her og så selv at de ofte kom sent inn, forteller leder av Villa Sana, psykiater Ingunn Amble.

– Derfor var det viktig at dette ble et lavterskeltilbud – et som legene faktisk kom til å benytte seg av. Man skulle bare kunne ringe og få plass.

I starten besto tilbudet av et ukelangt kurs, der leger skulle lære seg å sette grenser. Man var opptatt av mestring og av å gi rom for ettertanke og refleksjon.

Senere har andre elementer kommet til, som en individuell rådgivningstjeneste der man kan komme for én dag. Det er også inngått avtaler med Norsk Sykepleierforbund og Den norske tannlegeforening. Fra og med 2020 vil dessuten sosionomer, vernepleiere, barnevernspedagoger og velferdsvitere få et tilbud gjennom en nylig inngått avtale med Fellesorganisasjonen (FO).

Bilder fra ressurssenteret Villa Sana på Modum Bad.
ØNSKER VELKOMMEN: Ingunn Amble (t.v.) og Marit Hvidsten på Villa Sana ønsker sykepleiere, leger og tannleger velkomne til kurs og rådgivning. Foto: Ingvald Bergsagel

Helsebringende omgivelser

Som de fleste av byggene på Modum Bad, er husene som benyttes til Villa Sanas tilbud, oppført i klassisk sveitserstil, selv om de er bygget i nyere tid. Grunnleggeren av kurbadstedet, Heinrich Arnold Thaulow (1808–1894), hadde nemlig hørt at denne formen for arkitektur skulle være særlig helsefremmende.

– Jeg vet ikke hvor mye hold det var i akkurat det, men vi har fortsatt en klar filosofi om at omgivelsene har noe å si for helsen, forteller Amble.

Over 4000 leger, 1500 sykepleiere og noen færre tannleger har så langt benyttet seg av tilbudene fra Villa Sana.

– Antallet øker for hvert år, sier Amble.

– Det er ikke sikkert det skyldes at behovet blir større. Det kan også være at vi blir mer kjent, eller at det er blitt mindre skambelagt å søke hjelp, tror hun.

Hun understreker at Villa Sana ikke tilbyr behandling, men kurs og rådgivning. Akkurat dette skillet kan være viktig for enkelte som kvier seg for å oppsøke hjelp.

– Oppholdet blir ikke journalført. Ingen kan finne ut at du har vært her, dersom du frykter det. Vi sletter all informasjon om deltakere etter at de har dratt.

Historien

Den første avtalen med Norsk Sykepleierforbund (NSF) ble inngått i 2001. Som for legene, var det organisasjonens bekymring for sine medlemmers helse som var utgangspunktet.

Etter en omorganisering hadde NSF året før solgt Nedre Hvile i Asker, et sted der sykepleiere kunne komme for å puste ut. Nå ble penger fra salget brukt til å finansiere et kurstilbud på Villa Sana.

I 2009 var de avsatte midlene brukt opp, og avtalen med NSF ble ikke videreført. Likevel kunne sykepleiere fortsatt søke seg til Villa Sana, men da ble oppholdet finansiert av sykepleierne selv, Nav eller arbeidsgiver.

En ny NSF-avtale ble inngått i 2014, og den gjelder fortsatt: Fire ganger i året arrangeres det tredagers kurs for sykepleierledere med personalansvar, tolv av gangen. I tillegg tilbys det 50 individuelle rådgivningsdager som alle sykepleiere kan søke om.

– Tilbudene har alltid vært fullbooket, forteller Marit Hvidsten, som selv er sykepleier og kursansvarlig for tilbudet for sykepleiere.

– I starten var det kun utbrente som kom. De som allerede hadde møtt veggen. I dag jobber vi mer forebyggende.

Bilder fra ressurssenteret Villa Sana på Modum Bad.
SAMHOLD: Bare det å vite at man ikke er alene om utfordringene en hektisk arbeidshverdag bringer med seg, kan være forløsende for mange. Foto: Ingvald Bergsagel

Et risikoyrke

Hvidsten forteller at opplevelsen av å ikke strekke til er en gjenganger. Sykepleierne som kommer til Villa Sana, forteller om en hverdag der de løper hele tiden og kjenner at det går ut over kvaliteten på tjenestene som tilbys.

Vi ser store variasjoner fra arbeidsplass til arbeidsplass. Kulturen for å snakke om slike ting kan variere veldig.

Marit Hvidsten, kursansvarlig og sykepleier

– Ingen har vært her på grunn av konkrete feil de har gjort, men mange har vært bekymret for ikke å strekke til og for å gjøre feil, sier Hvidsten.

Svikt i konsentrasjonsevne og hukommelse er vanlige tidlige symptomer på at det er i ferd med å gå galt.

– Å være helsearbeider er et risikoyrke. Når noen nærmer seg veggen, kan de fort anklage seg selv og tenke at de ikke er gode nok.

Hvidsten mener det fortsatt kan være skambelagt å kjenne at man ikke strekker til som lege eller sykepleier.

– Vi ser store variasjoner fra arbeidsplass til arbeidsplass. Kulturen for å snakke om slike ting kan variere veldig.

– Vi skulle gjerne sett at flere arbeidsplasser hadde veiledningstjenester. Dette er gjerne noe av det første som ryker ved nedskjæringer. Det hadde også vært fint om ledere høyere opp i hierarkiene – folk i posisjon til å skape endring for flere – kom på kursene våre.

Bilder fra ressurssenteret Villa Sana på Modum Bad.
HELSEBRINGENDE: Rolige, landlige omgivelser skal bidra til den helsebringende effekten av et opphold på Villa Sana og Modum Bad. Foto: Ingvald Bergsagel

Indre kaos

Når sykepleiere først kommer til Villa Sana, bærer de gjerne med seg mye indre kaos.

– Vi lar dem snakke først, understreker Hvidsten.

Ofte koker det over i starten, men med litt hjelp ser de fleste fort selv hvor skoen trykker. Så jobbes det med mestringsstrategier. Det handler som regel om å prioritere bort noe.

Ingunn Amble forteller at hun gjerne råder sykepleiere til å si mer «tja» for så å kunne komme med et svar etter å ha tenkt seg om.

– Det kan nemlig oppleves krevende for mange å si tydelig «nei», men sier du «ja» til alt og alle, så øker bare presset. Et «tja» gir deg tid til å vurdere, sjekke og avgrense.

– Her får de tid til å stille seg spørsmålet «hva søren er det jeg driver med?» sier Amble.

Moralsk stress

Tidsnød er den store gjengangeren hos sykepleierne som kommer til Villa Sana. De fleste har opplevd å gå hjem med dårlig samvittighet for det de ikke fikk gjort. Om kvelden husker de hvem de ikke har fått stelt. Hvem som hadde trengt hjelp, men som ikke fikk det.

– Mange kjenner at de endrer syn på brukerne, forteller Hvidsten.

– De skaper en distanse og blir ikke like berørt som før. Det kan være veldig vondt å oppdage dette. Men menneskers kapasitet til empati er begrenset.

En sykepleier skal ha fortalt at de på hennes avdeling ikke hadde nok ressurser til å la alle brukerne få komme opp i helgene. Da bestemte de seg for å la en uten pårørende ligge. Da ble det nemlig ikke bråk.

– Slikt river jo i et sykepleierhjerte, sier Ingunn Amble.

Kroppen gir beskjed

Lena Dypdalen har byttet jobb etter at hun var på Villa Sana – både på kurs og til rådgivning. Også i dag har hun en lederstilling. Hun tror mange sykepleiere søker hjelp for sent og råder sykepleiere til å lytte mer til seg selv om det begynner å butte.

– Når du blir fysisk syk, kan det være en beskjed fra kroppen til hodet, sier hun.

– Jeg burde vært ærlig og innrømmet at jeg ikke hadde det så bra.

Sykepleiere som søker seg til Villa Sana, kan få oppholdet dekket gjennom NSF. 

– Jeg har betalt medlemsavgiften til NSF i 27 år og føler at det jeg fikk igjen på Villa Sana, var verdt alle pengene, sier Dypdalen.

Les mer: Her finner du flere artikler om å jobbe i risikosonen: