Viser jobben sin til hele Norge på tv

bildet viser Maja Louise Lauritsen
TÅLTE TV-TRYKKET: Maja Louise Lauritsen mener det går greit å ivareta sårbare pasienter selv om hun følges av kameraer på jobb i den nye NRK-serien «113». Her forklarer hun hvordan de gjorde det.

Hvordan er det egentlig å bli filmet på jobb, og hvordan får man pasientenes samtykke uten å gjøre etiske overtramp? Maja Louise Lauritsen, som er med i den nye NRK-serien om akuttjenesten i Troms, vet svaret.

Første nyttårsdag kom første episode av tv-serien «113». I ti episoder hver søndag fremover vil NRK vise hva som skjer når folk ringer nødnummeret 113.

Det vi får se, er resultatet av at NRK filmet sykepleier og ambulansefagarbeider Maja Louise Lauritsen og hennes kolleger i akuttjenesten i Tromsø og på Finnsnes mens de var på jobb. De ble fulgt i over to måneder, fra 26. februar til 4. mai i 2018.

– Filmet hele tiden

– De filmet oss hele tiden gjennom arbeidsdagen. Både ute på oppdrag og når vi slappet av og hadde pause, sier hun.

– Hvordan var det?

– Fotografene skled godt inn i miljøet og hadde en egen evne til å gjøre seg usynlige, selv om de hadde et digert kamera på skulderen. Jeg hadde litt prestasjonsangst først. Det gikk vel tre vakter, så hadde jeg vent meg til at de var der. NRK er veldig profesjonelle.

Maja Lauritsen har jobbet fem år som ambulansearbeider ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Hun har både ambulansefagarbeider- og sykepleierutdanning bak seg.

Når Sykepleien besøker henne i desember, jobber hun på infeksjonsposten på sykehuset som sykepleier, men det er en annen historie.

– Mange flere sa ja enn nei

– Filming krever jo samtykke. Hvordan løste dere den etiske utfordringen med syke, skadde og sårbare pasienter?

– NRK hadde avtalt med sykehuset at det var helsepersonellet som til enhver tid skulle avgjøre om det var riktig å spørre om filming. Ofte ble dette avklart på telefonen av AMK mens ambulansen var på vei. Andre ganger tok ambulansepersonellet denne vurderingen på stedet. Vi spurte i de tilfellene der vi følte det var rom for det. Sa de nei, sa vi «ok», og fortsatte med jobben vår. Vi prøvde aldri å overtale noen. Mange flere sa ja enn nei.

De som ikke var samtykkekompetente, ble ikke filmet. Det var i hovedsak bevisstløse og folk med utfordringer innen rus og psykiatri.

bildet viser Maja Louise Lauritsen
SAMTYKKE-SIKRING: – Alle pasienter har fått sjansen til å trekke seg etter at de har gitt tillatelse til å filme. De har også fått tilbud om å se hvordan klippene av dem har blitt brukt, og en ny mulighet til å trekke seg, sier Maja Louise Lauritsen.

– Vi møtte noen etiske utfordringer i de tilfellene der det ikke er så lett å se om noen er samtykkekompetente. Det kan for eksempel gjelde de med psykisk utviklingshemming. Det blir en vurderingssak der og da. Det hendte at vi avsluttet en påbegynt filming når vi etter hvert forsto at det ble feil.

Utfordringene til tross, mener Lauritsen de balanserte det etisk riktig hele veien.

– Ingen som ble filmet, skulle føle skam. Derfor har alle fått sjansen til å trekke seg etter at de har gitt tillatelse til å filme. De har også fått tilbud om å se hvordan klippene av dem har blitt brukt, og en ny mulighet til å trekke seg, sier hun.

– Kun en håndfull har trukket seg

– Til nå har samtlige som har sett klippene med seg selv, stått ved sitt samtykke og ønsker å være med i serien, sier regissør Helga Bones i NRK Troms.

Sykepleien snakker med henne i en pause i sluttfasen av redigeringen, et par dager før juleferien skal begynne.

– Ellers er det kun en håndfull som har trukket seg etter først å ha sagt ja, men det har de gjort rett etter filmingen. Det som overrasket meg mest, er hvor mange som ønsket å være med i serien, sier hun.

Bones tror det har å gjøre med at de har følt seg godt ivaretatt, og at det som vises, er nært og ekte.

Ingen sladding eller fordreide stemmer

– Vi tok tidlig et valg om å unngå sladding og fordreide stemmer i serien. Jeg ønsket å vise det som skjer, så realistisk som mulig. For folk her nord er akutt-tjenesten viktig, både på grunn av store avstander, barsk natur og mye vær.

Hun opplevde at pasientene synes at både AMK-operatørene, ambulansetjenesten og akuttmottaket gjør en god jobb.

– Når man ringer 113, er det fordi man ikke kan klare seg uten, og da er man opptatt av at det tilbudet ikke skal bli redusert, tror Bones.

GJORDE INNTRYKK: – Det var sterkt å høre pasienter si “Dere er noen engler!” og “Jeg tror dere berget livet mitt i dag!”, sier regissør Helga Bones i NRK.

– Hvorfor har dere laget serien?

– Det er vanligvis taushetsbelagt og ikke så godt kjent for allmennheten hva som skjer når vi ringer 113. Men det er et imponerende apparat som settes i sving. Vi ønsker at befolkningen skal få økt kjennskap og forståelse for jobben som gjøres, sier Bones.

Hun sier at det er veldig dedikerte mennesker som jobber i akuttjenesten, og at det derfor har vært lett å lage en serie med dem.

Stort apparat

For å klare å vise det svære apparatet som settes i sving i kulissene, trengte også NRK et stort apparat. De måtte filme både ambulansepersonell i bil og helikopter, samtidig som de fulgte personellet på AMK og på sykehusets akuttmottak.

– Jeg har jobbet som regissør i 11 år, og dette er den mest kompliserte serien jeg noen gang har regissert.

– At dere har filmet i Troms, er det med på å gjøre serien spesiell?

– Ja, Tromsø er en stor by i nordnorsk sammenheng. Samtidig skal du ikke kjøre langt før du er ute i distriktet med store avstander. Ytterst på Senja er blant de områdene som har lengst til sykehus i landet.

– Har du lært noe du ikke visste om akuttjenesten?

– Jeg er imponert over hvor mye behandling som kan gis til pasientene hjemme av ambulansepersonellet, og over hvor tett dialogen er mellom dem og for eksempel hjertespesialister på sykehuset eller sykepleiere på AMK. Hele systemet er rett og slett veldig velfungerende. De samarbeider godt med politi og andre nødetater også.

Ville gjort det igjen

Maja Louise Lauritsen forteller at når de først hadde sagt ja til NRK, krevde det en del av helsetjenesten, både fra de på gulvet og høyere opp i systemet.

– Vi ble satt sammen i faste makkerpar som NRK mente ville passe for å få god tv. Det medførte at vi måtte tilpasse vaktene, så turnuser måtte legges på nytt.

NY MAKKER: Her er makkerne Maja Oskal (til venstre) og Maja Louise Lauritsen i aksjon ved akuttmottaket ved UNN.

Lauritsen ble etter hvert satt sammen med en annen Maja, med Oskal til etternavn, som hun tidligere bare hadde jobbet et par vakter med.

– Det var mye spenning rundt det, men det funka kjempefint. Vi har jo en jobb der vi er vant til å være fleksible.

– Ville du vært med på nytt, hvis det skulle blitt en ny sesong?

– Ja, det hele gikk relativt uproblematisk. Det var jo artig og en opplevelse for meg, også.

– Er du klar for å bli kjendis nå, da?

– Nei, jeg har ikke tenkt på det sånn, akkurat, sier Lauritsen før hun skynder seg inn til pasienten på infeksjonsposten som hun er i gang med å hyposensibilisere, for at vedkommende skal tåle tuberkulosemedisinen uten å få en allergisk reaksjon.