Her er det håndhygiene til fingerspissene: Selv pårørende tar av ringer og klokker

– Jeg har jobbet 14 år som sykepleier – på sykehus, sykehjem og legevakt – men aldri opplevd så gjennomførte rutiner for håndhygiene som der, skryter Janne Karin Stølhaug Refseth.

For tiden videreutdanner Refseth seg til intensivsykepleier, og før jul i fjor var hun i praksis på nyfødt intensiv ved St. Olavs hospital i Trondheim.

Fra første dag lot Refseth seg imponere av det hun så, noe hun også fortalte om i kommentarfeltet under et Sykepleien-innlegg om håndhygiene – eller mangelfull sådan – blant sykepleiere:

«Ikke en eneste ring, klokke eller noe som helst i den retning å spore og en håndhygiene jeg aldri har sett maken til av både sykepleiere og leger! Jeg måtte ta meg selv i å stirre første gang jeg så en lege vaske seg grundig helt opp til albuen før visitten. Jeg kan med hånden på hjertet si at det har jeg aldri før opplevd i mine 14 år som sykepleier.»

Lett å vende seg til

– Det kan kanskje høres merkelig ut at jeg ble overrasket, men det jeg så der, er ikke en selvfølge rundt om i dagens helsevesen. Alt var så gjennomført, sier Refseth.

Hun forteller hvordan alt utstyr ansatte bærer med seg, som penner, adgangskort, søsterklokke og vakttelefon, rutinemessig sprites før vakt.

Faller noe som helst ned, er det definert som urent idet det treffer gulvet. I hvilke situasjoner hender skal vaskes med såpe og når man desinfiserer med sprit, er godt innarbeidet hos alle. Ser ansatte at noen utenfra har på giftering, gis det kontant beskjed.

– Var det slitsom å forholde seg til?

– Overhodet ikke! En ting var at det var så tilrettelagt. Det var spritdispensere hvor enn du snudde deg. De var så gjennomtenkt plassert og alltid innen rekkevidde når de trengtes.

– Noe annet, og vel så viktig, var at alle var så dedikerte. Når de rundt deg har rutinene inne, er det mye lettere å følge på selv.

Kan alltid bli bedre

– Folk kommenterer ofte at vi er gode på håndhygiene, men det er farlig for oss å tro at vi er gode nok. Vi kan også gjøre feil og kan alltid bli bedre.

Det sier intensivsykepleier og seksjonsleder Eli-Marie Rolseth ved Nyfødt intensiv på St. Olavs hospital.

– Det holder dessuten ikke at vi som jobber her, kan dette. Vi samarbeider med mange, og alle som er innom, enten det er pårørende, renholdspersonell, kirurger, røntgen eller driftsservice, må ha dette inne.

Anskaffet lyskasse

Enhver som besøker avdelingen vil raskt legge merke til at her tas håndhygiene på alvor.

På og ved inngangsdørene henger kampanjeplakater i øyehøyde for både voksne og barn. «Har du tatt den av?» spørres det under bilder av armbåndsur og ringer. «Har du rene hender?» spør en annen plakat.

Innenfor dørene står spritdispenserne tett, og alle vasker er utstyrt med Folkehelseinstituttets informasjonsplakater som beskriver i detalj hvordan god håndhygiene skal utføres.

Pasientrommene har kokker med sekundvisere lett synlig på veggen, slik at behovet for armbåndsur minimeres.

I inngangspartiet står dessuten en snodig innretning med ultrafiolett lys. Det er en lyskasse der du ved hjelp av kontrastvæske kan sjekke hvor godt du dekker håndflatene ved en håndvask eller spriting.

En liten gutt som snart skal bli storebror, tester entusiastisk ut innretningen sammen med pappa. Pjokken gnir hendene inn og studerer dem alvorlig under det avslørende lyset.

– Lyskassen ble kjøpt inn som et av mange tiltak etter utbruddet, forteller Rolseth.

Utbruddet

April 2016 ble det nemlig oppdaget ubudne gjester i form av bakterien klebsiella oxytoca på avdelingen.

Tarmbakterien er normalt ufarlig for både barn og voksne med normalt immunforsvar, men for denne avdelingens sårbare pasienter stiller det seg annerledes.

Flere barn ble syke. Et av dem døde, men det var svært sykt av andre årsaker, og det er usikkert om bakteriesmitten bidro.

Nøyaktig hva som forårsaket utbruddet, er heller ikke lett å si i ettertid, men hendelsen satte en støkk i avdelingen. Den førte blant annet til en særdeles grundig gjennomgang av rutiner og ansvarsfordeling.

Skyld og maktesløshet

Alle hull i hygienearbeid og smittevern måtte avdekkes og tettes. Rom for rom ble gjennomgått. Grensene mellom pasientområde og helsetjenesteområde ble tydelig definert. Ansvarsfordeling ble klargjort i detalj. Ingen måtte ta for gitt at en list eller kabel var rengjort av andre.

Det ble produsert videosnutter om håndhygiene. Batteridrevne spritdispensere ble byttet ut med manuelle som ikke gikk tomme for strøm. På gjestetoalettene ble spritdispenserne fjernet, siden det alltid skal benyttes såpevask etter dobesøk.

De ansatte fant ut at to vers med «Mikkel Rev» tilsvarte anbefalt tid brukt på håndvask og hengte teksten til barnesangen opp ved baderomsspeilene.

– Det var et enkelt og morsomt hjelpemiddel midt oppi alt alvoret.

– Med en slik sak kan det fort spre seg følelser av skyld og maktesløshet. Derfor var det også viktig med samhold, sier Rolseth.

– Vi skjønte, mer enn tidligere, hvor avhengige vi er av hverandre og alle vi samarbeider med. For eksempel er det viktig at renhold opplever et personlig ansvar og ser hvor livsviktig jobben deres er.

Må oppleves som selvsagt

– Det er et veldig detaljert arbeid som må til for å lykkes, sier Mette Sætervold, renholdskoordinator i fagseksjonen.

– Alle må følge opp og det må oppleves som selvsagt.

Sætervold påpeker at uansett hvor mange hygienerutiner ledelsen lager, så hjelper det fint lite om ikke alle oppfatter dem som logiske og overkommelige.

– Mange steder har nok en hygieneansvarlig, og da har man liksom «satt fokus på det». Men det holder ikke dersom noen tenker at andre har ansvar for dette med hygiene. Alle må bidra og kjenne et personlig ansvar.

Rolseth sier seg enig.

– Dette gjelder som sagt ikke bare oss som jobber på avdelingen til daglig, men alle som er innom.

Hun understreker også betydningen av å si fra om man ser noe.

– Det tror jeg alle ansatte her har i ryggmargen: Ser man noen, uansett hvem det er, med giftering eller smartklokka på, gir man instinktivt beskjed.

Reagerer på holdninger

Laila Øie, også hun seksjonsleder på Nyfødt intensiv, forteller at hun blir overrasket over hvilke holdninger som av og til kommer til syne når sykepleiere diskuterer håndhygiene.

For eksempel har hun stusset over hvordan enkelte mener det ikke er så farlig å beholde ringen på, så lenge man benytter engangshansker.

– Hansker kan ha mikrohull og er aldri en fullgod erstatning for god håndhygiene. Jeg klarer ikke i min villeste fantasi å skjønne hvordan helsepersonell kan argumentere for at de må å ha på seg ring på jobb. Jeg skulle likt å høre argumentene deres.

– Det er kjent at ringer øker forekomsten av bakterier. Som en her kommenterte: «Om ekteskapet henger i den ringen, er det kanskje ikke så mye å spare på.»

Øie har jobbet på Nyfødt intensiv i over 20 år, og kan ikke huske at hun har måttet be en ansatt ta av ring eller armbåndsur.

– Det har vært en rotfestet kultur siden jeg begynte her i 1996.

– Det handler nok til dels om at vi har veldig sårbare pasienter. Ikke bare har de lite eller intet immunforsvar. De har også tynn hud og kort avstand mellom for eksempel bleie og ansikt. Infeksjoner som er ufarlige for andre pasientgrupper, kan fort bli katastrofale her.

Varierende praksis

Håndhygiene og smittevern står sterkt på mange avdelinger og institusjoner, men det kan være store variasjoner i praksis.

Selv om Nasjonal veileder for håndhygiene tydelig slår fast at klinisk helsepersonell ikke bør «benytte armbånd, armbåndsur eller andre håndsmykker», viser flere undersøkelser at en stor andel gjør det.

I en dansk undersøkelse fra 2015 gikk det frem at en av tre sykehusansatte ikke vasket hendene med såpe etter toalettbesøk.

Jevnlige runder

Nyfødt intensiv ved St. Olavs har flere ganger fått skryt utenfra for sine hygiene- og smittevernrutiner.

Da episoden herfra i NRKs dokuserie « Helene sjekker inn » ble sendt, kom det skryt fra andre sykehus. Folk som jobbet med smittevern, hadde latt seg imponere over rutinene de så og det totale fraværet av håndsmykker.

Øie er likevel svært opptatt av at de aldri kan hvile på laurbærene.

– Det at vi har et visst rykte, betyr ikke at vi er gode nok. Det er fort gjort å komme i en situasjon der vi tror vi er flinke og senker garden, advarer hun.

– Derfor har vi jevnlig runder om håndhygiene. Vi gjennomgår blant annet regler for når man skal bruke såpe og når man skal sprite, hvordan og hvor lenge man skal vaske, og så videre.

Avdelingen har også to smittevernkontakter tilgjengelig som bistår med utforming av informasjon og daglige spørsmål. Den ene av disse er dessuten utdannet håndhygieneobservatør.

Pårørende følger opp

Alle pårørende gjennomgår opplæring i håndhygiene på avdelingen, og opplæringen dokumenteres i pasientjournalen.

At mor og far tar av seg ringer og ur, er en selvfølge her. De blir også bedt om å klippe negler korte og får opplæring i håndvask og desinfiserende spriting. Det samme gjelder søsken.

– Vi trenger ikke insistere. Alle gjør det frivillig og automatisk når de vet hvorfor, sier Øie.

På en nyfødtintensivavdeling er pårørende mer aktive og kroppsnære omsorgspersoner enn mange andre steder.

– Det er derfor viktig at foreldrene får god informasjon og kunnskap om håndhygiene fra oss, forklarer seksjonsleder Rolseth.

Krever tid og mot

Snart er Janne Karin Stølhaug Refseth ferdig med videreutdanningen og skal ut i jobb som intensivsykepleier.

Hva tenker hun om at hun da kanskje havner på en avdeling der det er mindre selvsagt å ta av seg ringer, der det er lang mellom spritdispensere og ting ikke er like tilrettelagt?

– Jeg lærte mye de ukene jeg var på St. Olavs, og det henger i, sier Refseth.

– Jeg håper erfaringene derfra er noe jeg tar med meg videre. Jeg tror derimot ikke at dette handler om den enkeltes kunnskap eller holdninger, men om å få rutiner til å bli noe selvsagt og naturlig. Det krever tid, mot og at alle er med.