Når de lærde ikke følger reglene

Hender som holder - og hilser - på hverandre. Hendene er fulle av bakterier.
VIKTIGE REDSKAP: Sykepleiere bruker hendene mest av alt. Det mest infeksjonsforebyggende tiltaket vi kan ha, er å sørge for at hendene våre en rene og ikke sprer bakterier, skriver artikkelforfatteren.

Som sykepleierstudent er det umulig å ikke få med seg feil som blir gjort av erfarne sykepleiere. Mitt innlegg handler om grunnleggende hygiene hos helsepersonell, skriver Malén Stensgård Høyland.

Grunnen til at jeg valgte å skrive om dette, er i hovedsak at min egen reaksjon til enkeltes hygieniske prinsipper har overrasket meg mer enn forventet. Jeg har kjent på det å være skuffet og det å være irritert på jobb. Og jeg har vært både skuffet og irritert på samme tid. Har jeg rett til å kjenne på disse følelsene?

Før jeg går ut av garderoben på min første praksisdag, ser jeg meg selv i speilet. Jeg er vanvittig spent. Jeg ser enda grundigere i speilet. Det handler ikke om forfengelighet. Det handler om hygiene. Har jeg husket å ta av meg alt? Er klokken min – som jeg er vant til å ha på meg – der? Hva med piercingen i øret? Smykket mitt? Jeg dobbelt- og trippelsjekker alt. Alt er av! Jeg har lest side opp og side ned om riktige hygieniske prinsipper, og jeg vet at ALT må vekk.

Klokke, ring og neglelakk

På en av de aller første vaktene i min praksisjobb i hjemmesykepleien skulle en medstudent og jeg på hjemmebesøk til en bruker. Vi hadde med oss to studentveiledere. Brukeren hadde, blant annet, liggesår.

Medstudenten og jeg observerte våre veiledere under besøket. Ivrige etter å lære, fulgte vi nøye med på hva som ble gjort under sårstellet. Men jeg mistet konsentrasjonen, fordi jeg la merke til en smartklokke, en ring og neglelakk på hendene som utførte sårstellet. Jeg klarte ikke fokusere på annet enn nettopp det. I ettertid har jeg blitt oppmerksom på andre kolleger på jobb som også har på seg ringer, bruker store øredobber eller at de ikke har på seg full uniform.

I læringsmålene står det at man skal kunne utøve kunnskapsbasert praksis i andres hjem og boformer. Det står også at man skal kunne utføre sykepleie for å ivareta pasientens grunnleggende behov. Stordalen skriver at det ikke nytter med geniale og flotte prosedyrer om man ikke har rene hender som utgangspunkt (1). God hygiene er vårt enkleste infeksjonsforebyggende tiltak, ifølge Stordalen.

Det er tross alt hendene vi sykepleiere bruker mest av alt. De er våre aller viktigste redskaper. I helsepersonelloven står det at helsepersonell er pålagt å yte forsvarlig helsehjelp, noe som forplikter oss til å følge anerkjente normer og retningslinjer for å forhindre smitte (2).

Hygiene i et nytt perspektiv

For å være helt ærlig innså jeg først ikke hvorfor det er så utrolig viktig med hygiene. Man kan lese seg opp på gode hygieniske rutiner så mye man bare vil. Man vet at klokker, ringer, øredobber og andre smykker er et oppholdssted for tusenvis av bakterier. Men det å være vitne til at andre sykepleiere slurver med hygiene – og i dette tilfellet se klokker og ringer oppi et sår hos en så sårbar person – setter det hele i et helt nytt perspektiv. Jeg forstår hvorfor det er så viktig å ha en god hygiene når man omgås pasienter.

Man skal ha kunnskap for å skille rent fra urent. Antiseptikk, god håndhygiene og desinfeksjon er helt nødvendig. Fra dag én i sykepleierstudiet lærer vi om trekantprinsippet. Ved sårstell vil man, for eksempel, bevege seg fra rent til urent. Steril tupfer tas med pinsett. Og man renser fra det reneste området i såret til det mindre rene. Kun ett tørk med tupfer, så tar man en ny. Deretter går tupferen i søpla. Dette gode prinsippet overskygges av at et annet viktig prinsipp brytes når man har på seg klokker eller liknende. Bakteriene blir med overalt.

Vi har et ansvar

Har jeg da rett til å kjenne på irritasjon og skuffelse, basert på det jeg har sett og observert? Svaret er «ja». For å kunne utøve god sykepleie, må man ha en forståelse for hvilke smittemønster som inntreffer. Vi er pliktige til å følge de retningslinjene vi er underlagt slik at vi kan forhindre smitte.

Jeg klarte ikke si ifra til vedkommende i mitt tilfelle – der og da. Jeg følte meg for ny, uerfaren og for ukomfortabel til å gjøre nettopp det. Men jeg ble enig med meg selv om at jeg skulle gi beskjed dagen etterpå. Og det gjorde jeg.

Referanser

1. Stordalen J. Praktiske sykepleierferdigheter. 2. utg. Oslo: Fagbokforlaget; 2010. s. 22–37.
2. Lov 2. juli 199 nr. 64 om helsepersonell (helsepersonelloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64 (nedlastet 04.01.2019).

Les også: