Ruth Donovan kjemper for rusavhengige: – Det kunne like godt vært meg

Ruth Marie Donovan, høyskolelektor, Høgskulen på Vestlandet, leder av Røst-konferansen
LAVTERSKEL: Ruth Donovan fryktet fordømmelse til hun var over 40 år. Her er hun i Bakkegaten bo- og omsorgssenter, drevet av Frelsesarmeens rusomsorg. Her har gatesykepleien sin base. Veggkunsten er laget av Gaute Haugland.

For tredje gang skal sykepleielektor Ruth Donovan lede konferansen der rusavhengige selv er hovedpersonene.

Ruth Donovan er redd. Det er 2013, og hun skal på Dagsrevyen. Alle kommer til å få vite. Verden vil rase sammen, tenker hun. Helt sikkert.

Det er langt uti intervjuet at hun forteller hva som skjedde for fem år siden.

Men først, juni 2018: Mens regnet øser ned, møtes vi på en kafé i Bergen. Sykepleieren og høyskolelektoren Donovan kommer rett fra et møte med Bergen næringsråd.

Som vanlig har hun mange baller i luften. Snart – den 30. august – er det dagen for Røst, brukerkonferansen i rusfeltet. Den skal holdes for tredje år på rad. Donovan er prosjektleder og skal lede showet.

Hva skjer når man mister sin verdighet?

«Årets begivenhet i Bergen. Det blir en dag spekket med håp, kjærlighet og faglig påfyll», skriver hun på Røsts Facebook-side. I kjent entusiastisk stil.

– Røst, sier hun mykt over kaffekoppen.

Det er som om hun snakker om et kjært barn.

– Brukerne har alltid snakket om likeverdighet. De kommer med ordet verdighet i alle sammenhenger. Derfor er mottoet for årets konferanse «På verdigheten løs».

Hun går i gang med å beskrive «magiske hendelser» på konferansen i fjor.

Sykepleieforsker Oscar Tranvåg snakket om hva som skjer når man mister sin verdighet. Brukerne spisset ørene og nikket gjenkjennende.

Artisten Sigvart Dagsland måtte bare være med, han hadde jo en låt som het Røst. I musikkvideoen spilte Dagsland selv en hjemløs i Los Angeles.

– Jeg utfordret ham og spurte hvordan det var å gå i gatene i LA med slitte klær og livet i en bærepose. Han følte han kledde på seg en annen identitet. Det hadde gjort dypt inntrykk på ham, sier hun.

– Brutalt ærlig 

Så var det 60-åringen i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) som fortalte om sitt møte med helsevesenet.

– Som eldre i LAR har du en stemme som drukner. Men nå fikk han mikrofonen. Det var voldsomt. Brutalt ærlig av en mann som aldri ville blitt hørt andre steder. Det er jo vanligvis ledere som får være med på konferanser, det er de som blir hørt i rusfeltet, fastslår hun.

– Han viste hvordan menneskeforakt settes i system. Jeg lurte: Hvor får man denne forakten fra? Så tenkte jeg dypere: Mister de rusavhengige verdigheten i helsevesenet? Eller styrkes den?

Donovan fikk en idé, og fikk med seg forsker Tranvåg:

«Vil dere være med i et forskningsprosjekt om verdighet?» spurte hun fra scenen. Flere brukere og pårørende meldte seg.

– Endelig, sa de.

Nå skal Tranvåg og medforskerne fortelle om sitt prosjekt på Røst-konferansen.

Vil ha sykepleiere med guts

Ordet innovasjon er ofte i Donovans munn.

– Her må sykepleierne på banen. De må ha vilje til å gjøre, «to do».

Donovan ser det som sin oppgave å sørge for at studentene får handlingskompetanse. Siste nytt er gatesykepleie, som begynte med studentprosjekt i Frelsesarmeen. En bil og to segwayer er innkjøpt.

LES om da gatesykepleien kom til Bergen

– Tenk at det ble virkelighet. Og prosjektet «fra rusbruker til digitalbruker», det kan bli kjempeflott. Hvem er med der? Jo, både næringslivet og høyskolen. Man må åpne blikket, sier blondinen med store blå øyne innrammet av svart kajal.

– Det er bare for sykepleiere å hekte seg på. Det handler om holdninger. Og guts. Det er ikke så vanskelig. Alle er kreative. Men kreativiteten er som en muskel, den må trenes.

Mikser sykepleier- og ingeniørstudenter

Studentene må få prøvd seg på den virkelige verden, mener hun:

– De må få ut potensialet mens de utdanner seg. Sykepleier- og ingeniørstudenter kan for eksempel jobbe sammen på tvers. Det er når man setter sammen ulike forståelser, at innovasjon skjer.

– Du har visst tusen prosjekter på gang?

– Jo, mange sier det. Jeg er ikke forankret ett sted. Personligheten min er å være «all over the place».

Donovan bygger nettverk. Ser hun et mulig bytte, blir hun som en hund som får los: Hun slår til. Venter ikke.

Oscar Tranvåg sier dette:

– Ruths radar er oppe hele tiden. Hun er et oppkomme av kreativitet. Og hundre prosent ikke-moraliserende.

(Saken fortsetter under bildet.)

1974: Søsknene var tett i alder: Ruth Donovan til høyre. Søsteren til venstre er ett år eldre. Lillebroren var ett år yngre.

Rus og psykiatri i familien

Faren døde av en overdose da Ruth var sju år. Han var 36. Lillebroren døde da han var 35, etter å ha slitt med rus og psykiatri. Storesøsteren har vært rusavhengig i nesten 30 år.

– Hvordan var du som barn?

– Forsiktig. Jeg prøvde å knekke koder, trengte å forstå hvordan ting henger sammen. Da jeg som voksen fikk vite hvordan far døde, lurte jeg veldig på hvorfor det hadde skjedd.

Hun oppsøkte derfor brune barer i over et år.

– Jeg observerte, snakket med mennesker. Jeg tror jeg var sykepleierstudent da. Jeg skrev oppgave om rusavhengiges møte med helsepersonell. Jeg skrelte vekk fordommer.

Etter hvert har hun funnet ro ved å tilgi faren sin.

– Jo mer vi forstår, jo lettere er det å tilgi. Å forstå alt er å tilgi alt, sa den franske kvinneaktivisten Madame de Staël. Det er ikke dermed sagt at du skal tåle alt. Men det vi forstår, kan vi sette i en sammenheng og ha respekt for.

Ble sykepleier som sin mor

Da hun var 25, ble hun sykepleier med toppkarakterer. Hun var da alenemor med et barn.

– Hvorfor valgte du yrket?

– Som barn tasset jeg rundt i gangene på Mildeheimen, der mor var sykepleier. Jeg fikk nærhet til faget. Det tiltalte meg å skulle lære om kropp, anatomi og fysiologi.

Sin lønn får hun nå fra Høgskulen på Vestlandet.

– Utdanningen har godt av henne, mener Sissel Tollefsen, den nå pensjonerte instituttlederen, om hvorfor hun ansatte henne i 2012.

– Hun var ny og spennende i lærerstaben. Ser nye veier. Hun motiverer studentene til å ta praksis i rusfeltet, som har vært forsømt i utdanningen.

Begeistringen er gjensidig:

– For meg var Tollefsen en visjonær og et forbilde. Jeg digget henne. Hun lot meg være kreativ, ga rom for min person. Det er ikke alle som tåler personligheter som meg. Jeg er jo veldig på. Det kan være krevende for noen.

Malte gatekunst som ble overmalt

Det er helsefremmende arbeid hun underviser i.

– Jeg har sikkert veiledet i flere hundre prosjekter. Minst 70 har vært for fysioterapistudenter. I sykepleien handler det om alt fra eldre og ensomhet til hpv-vaksiner for rusavhengige kvinner.

Hun legger til:

– Jeg lykkes ikke med alt, men det er læring i absolutt alt.

Som da hun og studentene dro for å male gatekunst i tunnelen ved Strax-huset for rusavhengige. Kunsten ble overmalt innen det var gått et døgn av dem som oppholder seg der.

– Det var et stunt. Vi burde ikke gjort det sånn. For hva skjer med verdigheten når vi buser inn? Vi må være ærlige og si at her har vi noe å lære.

– Kunne like godt vært meg

Hun vokste opp i Bergen, men har bodd og studert i både Australia og England.

– I England utdannet jeg meg til aerobicinstruktør, og tok eksamen i åttende måned. Det ble en kanonbra fødsel.

(Saken fortsetter under bildet.)

Ruths barn
RUTHS BARN: Nathaniel, Miriam og Benjamin. Nå er de henholdsvis snart 16, 18 og 25 år.

Tre barn med tre menn har det blitt. Etternavnet (som ikke har noe med den kjente visesangeren å gjøre) har hun etter sin fraseparerte mann, far til den yngste.

– Jeg har beholdt alle mine svangerskap, hver smitt og smule, forklarer hun.

– Jeg har ikke gjort det enkelt i livet. Har aldri valgt lurt. Det har vært ganske trøblete.

Barna er 25, 18 og snart 16. Målet hennes har vært å lose dem trygt frem til de er 18.

– Det kan se vellykket ut utenpå. Sannheten er at jeg er alt annet enn det. Jeg har en bakgrunn som er i kontrast til det folk tror.

Forståelsen for rusavhengige har hun utviklet på hjemmebane:

– Tre av mine nærmeste havnet jo i alvorlig rus. Det kunne like godt vært meg. Men vi valgte ulike strategier. Det handler om overlevelse og å tåle trøkkene livet gir deg.

Møter seg selv

– Empatien har jeg fordi jeg møter meg selv. Men jeg ser noen små nyanser som kan forklare hvorfor jeg ikke endte der. Å si «ta deg sammen, jeg klarte det, da klarer du det òg» er bare tull.

– Hva er nyansene?

– Jeg er en tøffing. Syns det er vanskelig å være åpen. Både på grunn av stigmaet det medfører, og fordi jeg vil bli sett for det jeg er og gjør. Jeg vil unngå merkelapper.

Har utviklet psykologisk motstandskraft

Hun mener hun har utviklet en resiliens. Å tåle å stå i ting.

Resiliens betyr psykologisk motstandskraft, ifølge Store norske leksikon. Det vil si det som gjør at «man beholder en psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger. Å være resilient vil si at man er robust».

– Jeg har takknemlighet for livet. Jeg vil skape et samfunn der jeg blir ivaretatt. Er det ikke bra nok for meg, er det ikke bra nok for andre. Noen har blitt så krenket at det ikke er mer å krenke. Skal de gjenreise seg, må de bli krenkbare igjen.

En venn sa til henne: Når du bruker hele deg, også den sårbare delen, gjør ikke det deg mindre.

– Vi er alle sårbare. Viser du det, gir det troverdighet. Andre vil gjenkjenne det, og åpne seg. I starten var jeg livredd.

Kanskje det lureste hun har gjort

Det er nå historien om Dagsrevyen kommer. I flere år hadde hun passet på søsteren som var rusavhengig. Vært i konstant beredskap, ringte mange ganger i døgnet, sjekket om hun var i live. I 2013 var søsteren moden for rusavvenning. Det var sjette forsøk.

– Men vi fikk vite at det var 100 dagers ventetid.

Donovan ble fortvilet og provosert. Så hun tipset NRK om den lange ventetiden.

– Det ene tok det andre, forteller hun.

Historien endte på lokalnyhetene og Dagsrevyen. Da hadde Ruth ordnet rusavvenningsplass til søsteren.

– Jeg husker angsten over at alle skulle få vite. Barna mine kunne se det. Nå raser alt, tenkte jeg.

Slik gikk det ikke:

– Alt jeg møtte var anerkjennelse og respekt. Folk klemte meg. Kolleger også. Jeg ble stoppet på gaten: Jeg har en bror, jeg har en sønn …

Kanskje var dette det lureste hun har gjort, tror hun:

– Det var som en byrde ble tatt av skuldrene mine. Som å komme ut av et skap. Det fins mange skap, og ofte er de forbundet med skam. For meg var det knyttet til oppvekst og søsken. Journalistene hjalp meg ut av det.

– Du ser ikke at du låser deg selv inn i skapet. Du vet ikke alltid at du har vært der før du kommer ut og oppdager at verden utenfor er lys og fin. Tenk at jeg fryktet fordømmelse til jeg var over 40 år og.

– Fikk du lov til å være barn?

– Jeg er ikke bitter. Men jeg har ikke en minnebok med gode minner.

– Hva betyr det at du hadde søsken?

– Det var fantastisk viktig, de var min verden. Vi passet på hverandre.

(Saken fortsetter under bildet.)

 

1989: Ruth Donovan til høyre, søsteren til venstre. Broren døde i 2007.

– Mange tror at jeg gjør det for å være snill med andre

Hun er jo på sosiale medier fra morgen til kveld.

– Hvor mange meldinger sender du på en dag?

– Tør ikke tenke på det.

Hun snakker vekk spørsmålet. Viser til #gårforlivet, hennes egen idé, en aksjon som fremmer fysisk aktivitet innen psykisk helse og rusomsorg. På Facebook avtales felles turer for alle som vil. Donovan deltar ofte.

– Mange tror at jeg gjør det for å være snill med andre. Nei, det er like mye for meg selv. Jeg får masse. Det er mennesker som tar vare på meg. De kan skrive: «Sitter her og tenker på deg. Hjerte.» Det varmer.

LES OGSÅ: – Man trenger kjærlighet for å komme ut av rusen

Å passe på søsteren tok mye tid og krefter.

– Nå er jo det landet.

Søsteren er rusfri, har fast jobb, sykler med nummer på brystet.

– Jeg syns det er så gøy

– Syns noen du er for rask på labben?

– Ja, ja, selvfølgelig. Nå må du roe deg ned, sier de. Men jeg syns det er så gøy. Det er så mange ja-mennesker. Når jeg jobber med Røst, får jeg bare ja og ja og ja. Jeg føler hele Bergen roper ja, vi vil frem. Det er så mye positiv kraft.

– Vi må lete etter gullet. Alle har noe som funker. Vi må gjødsle det. Det gjør vi i Røst.

Nå skal vi videre og se på den nye gatesykepleiebilen. Vi tar en drosje i høljregnet. Ruth er kjapp med å plukke opp mobilen.

– Det var så bra det møtet i går, sier hun, ukjent til hvem.

Hun kjører på:

– Prosjektet kan bli veldig stort! Vi vil ha deg med! Vi må treffe deg as soon as possible. Ikkje dette gøy?

Les også: