Bruker familiens rushistorie i jobben

I familien hennes på fem slet faren, broren og søsteren med rus og psykiske problemer.

Ruth Marie Donovan er høyskolelektor og har erfaring som pårørende. Hun underviser i helsefremmende og forebyggende arbeid på Høgskulen på Vestlandet, blant annet om rus. Hun leder også brukerkonferansen RØST, som skal være i Bergen 30. august. 

Donovan ser rusomsorgen fra brukernes side:

– I helsevesenet har vi lett for å glemme det perspektivet. Ofte tenker vi: «Dette trenger brukerne.» I stedet for å spørre dem: «Hva trenger dere?» Hva kan motivere til endring? Vi må også forstå barrierene.

Noen rusbrukere deltar ikke på tilbud fordi det koster for mye eller de har sosial angst.

– Eller de syns det er flaut å si at de ikke har joggesko, eller mangler T-skjorte og shorts.

Ville ikke glemme søsteren

Da søsteren var rusavhengig, fikk Donovan høre at hun måtte glemme henne. «La henne leve sitt liv, du må leve ditt,» sa en sykepleier til henne.

– Ville jeg hørt det samme hvis søsteren min hadde kreft? Jeg følte det var så lite valgmuligheter i rus- og psykiatrifeltet. Noen pårørende trenger nok å skjerme seg, men jeg ville være støtte på min måte. Det var beintøft. I ettertid er jeg glad jeg stolte på min overbevisning.

I dag er søsteren rusfri på fjerde året og har fast jobb i Bergen kommune.

– Når pårørende blir bedt om å holde seg unna den syke – hva er faggrunnlaget? Tar de det fra lufta? Jeg valgte kjærligheten. Det er ikke et faglig ord. Men jeg har aldri hørt at noen har dødd av for mye kjærlighet. Det trenger ikke være svulstig å bruke slike ord.

– Det er jo svulstig …?

– Det spørs hvordan du sier det, om det er helsefremmende. Jeg vil ha flere personlige feelgood-historier. Tenk hvor mange sykepleiere det er, og som kan jobbe på asfalten. Det er viktig å verne om sårbare pasientgrupper, sier Donovan.

Tilgir sin far

Faren hennes døde av en overdose i 1978. Han var 36 år, hun var sju.

– Det har preget livet mitt. Da jeg ble voksen, oppsøkte jeg rusmiljøet for å forstå. Hvorfor kom han til det punktet at han forsvant inn i rusen? Det har tatt meg mange år å bli åpen om belastningene i familien. Nå er jeg trygg.

Da Donovan klarte å forstå faren, var det lettere å tilgi ham.

– Når jeg forteller det, får jeg mange reaksjoner. Mange rusavhengige er jo pappaer sjøl. Når de hører at jeg tilgir faren min, begynner noen å grine. «Kanskje vil mine barn en gang tilgi meg», tenker de. Og kanskje kan tanken på barna motivere dem ut av rusen, også.

Les om Donovans rusprosjekt med sykepleierstudentene: – Man trenger kjærlighet for å komme ut av rusen 

Donovan leder konferansen RØST, som arrangeres i Bergen 30. august.