– Man trenger kjærlighet for å komme ut av rusen

Prosjekt rusomsorg
HEIAGJENG: Alle heier på de rusavhengige, fra ulike ståsted: Foran fra venstre Marianne Pierron, Sindre R. Strand og Kaja H. Behrens. Bak fra venstre Ivar, Guro B. Brekke, Frøydis Bjørnevaagen og Ruth M. Donovan og Karianne Gjerald.

Rene sprøyter er ikke nok. Rusavhengige trenger også håp og kjærlighet for å bedre helsen, mener denne gjengen.

Gratis utlevering av rene sprøytespisser og askorbinsyre er nyttig. Men noe mer må til enn rent brukerutstyr. Noe som kan motivere rusavhengige. Det er de enige om, gjengen som har benket seg på en restaurant i Bergen. Og det har de samarbeidet om å få gjort noe med.

Tre av dem er tidligere rusavhengige. Fire har vært sykepleierstudenter – inntil i dag, da de fikk vitnemål som sykepleiere. Og så er det sykepleier Ruth Marie Donovan, som er bindeleddet mellom dem.

Donovan er høyskolelektor og har erfaring som pårørende. Hun underviser i helsefremmende og forebyggende arbeid på Høgskulen på Vestlandet, blant annet om rus.

Hun er også leder for brukerkonferansen RØST, som skal være i Bergen 30. august. (Les mer lenger nede i saken.) 

Ruth Marie Donovan (t.v.) og Marianne Pierron
ORDVALG: Ruth Marie Donovan (t.v.) er høyskolelektor, og Marianne Pierron har erfaring som rusavhengig. Begge har troen på at vennlige ord kan hjelpe dem som strever med rus..

Hva trenger de som lever på gaten?

Trygghetspakken heter prosjektet studentene har jobbet med.

– Vi ønsket å finne ut hvordan vi kunne gi noe mer humant i pakken med rent brukerutstyr. Var det et innovativt helsefremmende element vi kunne legge i tillegg til rene sprøyter, kondomer og brosjyre om hvordan injisere riktig? forteller Donovan.

Hun spurte tidligere rusavhengige: «Hva kan fremme helsen for dem som lever på gaten i ytterste nød?»

«Vi vil ha håp og kjærlighet», var svaret hun fikk.

– Så gikk jeg til studentene: Hvordan kan det konkretiseres?

Fram på bordet legger hun resultatet: Visittkort og plakater med tekst henvendt til rusavhengige. Her er det både oppmuntrende ord og konkrete tips om lavterskeltilbud:

  • Du er unik, ingen kan erstatte akkurat deg.
  • Visste du at Kirkens Bymisjon har matservering?
  • Om du føler deg alene, skal du vite at du alltid er velkommen til Sammensenteret
  • Drømmer du om et liv uten rus? MO Storetveiten 5 er klar for å hjelpe deg på veien!
  • Trenger du noen å prate med? Ring eller chat med oss på rustelefonen, helt anonymt.

Vennlige ord

– Marianne, hvis du hadde fått slike ord da du var avhengig, hva ville du tenkt da, spør Donovan spent.

– Jeg ser vennligheten i ordene. Det med utstyret er mer moraliserende. Dette er omsorg, sier Marianne Pierron.

– Er ikke rent utstyr omsorg?

– Jo, man slipper jo brukte nåler. Men dette handler om noe annet. Om å være nær. Alle ønsker å bli sett. Det er da du får lyst å gjøre noe med restflammen, sier Pierron.

Hun har vært rusavhengig i 22 år, gått på metadon i 15 og vært nykter i ni år.

– Den siste gnisten … Hvilke ord vi bruker er viktig, sier Donovan.

– Vet dere hva Sindre betyr, sier Sindre Remme Strand.

Han svarer selv, med et stort glis:

– Å gnistre!

Etter 12 år som avhengig ble Strand rusfri for to og et halvt å siden. Han går nå på legemiddelassistert behandling (LAR) og er aktiv i brukerorganisasjonen proLAR.

– Nå vil jeg trappe ned LAR, det er mitt prosjekt, sier han.

Han var en av dem ingen forventet skulle bli rusfri, mener han selv. 

Sindre Remme Strand
RUSFRI: – Ingen tenkte jeg skulle klare det, sier Sindre Remme Strand. Sammen med lillebroren ble han rusfri.

Ville føle det under huden

Den ferske sykepleieren Karianne H. Gjerald forklarer hvorfor hun ville fordype seg i rusomsorgen som student:

– Vi lærte lite om det ellers i utdanningen, men alle sykepleiere vil møte folk som er avhengige av ulike substanser. Jeg ville føle under huden hvordan det er å være rusavhengig, sier hun, for anledningen kledd i bunad.

Hun og de tre likesinnete kommer rett fra avslutningsseremonien på sykepleiestudiet.

– Det er viktig å ha rett kunnskap og rett holdning, sier Frøydis Bjørnevaagen.

– Hovedpoenget er å møte brukerne med respekt der de er, uansett hvor, sier Kaja Halvorsen Behrens.

Hun synes det burde være obligatorisk å ha praksis fra rusfeltet.

– På bekostning av hva?

– For eksempel kan to av de åtte psykiatri-ukene være i rusomsorgen, mener Behrens.

Nyutdannete sykepleiere
VIL FORSTÅ: Som studenter har de fordypet seg i rusomsorg. Denne dagen i juni har de fått vitnemål som sykepleiere. Fra venstre: Frøydis Bjørnevaagen, Karianne Gjerald, Kaja Halvorsen Behrens og Guro Borgen Brekke.

Kjøper heller kaffe enn rent utstyr

Studentene fant ut at ikke alle brukerne har tilgang til gratis brukerutstyr. Derfor bryter de heller opp boksen med brukte sprøytespisser og filer på dem for å sette et skudd.

Studentene regnet ut at det er store økonomiske fordeler med å hindre hepatitt C-smitte ved å øke tilgangen på rene sprøyter, kontra å behandle smittete.

– Vi har prøvd å gå distansen brukerne går på en dag, med hundre kroner i lommen. Ville du ha brukt pengene på rent utstyr? Nei, de få kronene ville heller gått til en kopp kaffe, snus eller røyk, sier Gjerald.

– Den innsikten får du ikke hvis du bare sitter på høyskolen, innskyter Donovan.

Studentene har hatt kontakt med flere instanser i Bergen for å realisere trygghetspakken. Rusakutten mente at brukerne deres er så syke at de ikke vil ha nytte av den. Men mottaks- og oppfølgingssentrene (MO-sentre) har vist sin interesse.

Brukernes røst

I august skal RØST, brukerkonferansen i rusfeltet, arrangeres i Bergen for andre gang. Der skal også studentene legge fram sitt arbeid.

– Man kan ikke utvikle en tjeneste uten at brukerne er med, sier Donovan, som er leder for konferansen.

LES om Donovan som bruker familiens rushistorie i jobben.

– Det har vi prøvd å si i mange år, sier Sindre Remme Strand.

– Men det er lenge siden brukermedvirkning ble et begrep?

– Det har vært kosmetisk, sier Donovan.

– Det har ikke vært likeverdig. Det brukerne sa ble ikke lagt vekt på, sier Pierron.

Alle rundt bordet vil stigmatisering til livs. Tv-bilder som viser sprøyterom og folk i kne, er med på å forsterke skamfølelsen blant dem som ruser seg.

– Vi er mange som har reist oss, sier Pierron, som altfor ofte har fått slengt etter seg: «Du, din narkomane!»

– Det står narkoman i journalen min også. Det forsvinner ikke, selv om jeg har vært nykter i mange år, sier hun.

Ivar Odin påpeker at det først bedret seg da det ble akseptert å se avhengighet som en sykdom.

– Helsepersonell kan være venn

Sindre Strand er blitt erfaringskonsulent etter å ha fullført MB-studiet. MB står for medarbeider med brukererfaring.

Også Ivar (som ikke vil ha etternavnet på trykk) har søkt om plass på studiet.

– Jeg har lang erfaring med uvettig bruk av rusmidler, sier han.

Det blir latter og applaus fra de andre.

– Fra første til siste smak, føyer han til.

– Jeg tok et oppgjør for sju år siden, og har vært rusfri i fem. Bruker ingen medisin. Hovedproblemet var alkohol, forteller Ivar, som drømmer om å bli vernepleier.

– Helsepersonell må tørre å se mennesket bak aggresjonen. Med en gang noen leser journalen din, blir du dømt. Det er min erfaring, sier Pierron.

– Jeg skrev oppgave kalt «Den gode samtalen». Mange savner en venn, sier Strand.

Han mener helsearbeidere godt kan være rusavhengiges venn, selv om de er profesjonelle.

– Men det må være et friskt forhold, ikke basert på utnytting. Likeverdig, påpeker han.

– Det er ikke farlig å være nær og privat, mener Pierron.

– Noen situasjoner kan være vanskelig for helsepersonell å håndtere i rusomsorgen?

– Har man jobbet lenge i feltet, så kan man føle seg oppgitt. Man prøver å hjelpe, men det går bare nedover. Jeg fikk nettopp vite at en jeg kjenner er blitt tunnelbruker, sier Ivar.

Han sikter til den omstridte fotgjengertunnelen ved Strax-huset, der rusavhengige oppholder seg.

Sindre Remme Strand og Ivar Odin Nepstad
ISOLASJON: Mange rusavhengige har sosial angst, påpeker Sindre Remme Strand (t.v.) og Ivar.

– Ble dønn avhengig

– Hvorfor blir ikke alle avhengig?

– Jeg var dønn avhengig etter å ha åpnet den første ølflasken. De som har et dårlig liv, kan hektes på kort tid. De blir lettere avhengig enn dem som lever med kjærlighet, familie, barn, der alt er greit, sier Ivar.

– Mange tror at rusavhengige alltid skal ha, skal ha. Men når du går på stoff, har du et annet behov for smertestillende enn andre folk, sier Pierron, som selv har blitt nektet smertelindring på sykehus.

– Rusavhengige forventer ofte å bli dårlig møtt. Men selv om du er litt rusa, så husker du en skarp kommentar. Men du vil også huske et smil, sier Ivar.

Rusavhengige har ofte sosial angst:

– Mange har ikke kontakt med noen. Terskelen for å ta kontakt er høy, sier Ivar.

– Isolasjon kan være et større problem enn rusingen, påpeker Strand.

Studentenes visittkort tror de likevel kan hjelpe:

– Ikke første gangen brukerne ser dem. Men kanskje vil de etter 20 eller 50 ganger kontakte et av byens tilbud, sier Pierron.

– Mange brukere vet ikke om tilbudene som fins, at de kan være med på en tur, for eksempel. Og at det ikke kreves at du er nykter. Ikke alle har Facebook eller google, de fleste har bare kontantkort på telefonen, sier Donovan.

– Når du har kommet langt nok i misbruket, har du mistet evnen til å mestre livet. Det dreier seg om å skaffe nok rusmidler. Mat og rene klær blir luksus, sier Ivar.

De går for livet

#gårforlivet er et tilbud Donovan har tatt initiativ til.

– 25 var med på firefjellsturen i mai, og alle kom i mål, sier hun.

På facebooksiden er det full aktivitet. Det postes bilder og meldinger i hopetall.

– Vi var med på maratonstafett i april. Utrolig givende. Den lagfølelsen. Jeg var helt oppi skyene etterpå, forteller Ivar.

Han viser videoen av ham etter han kom i mål. Den er lagt ut på Facebook.

– Jeg fikk et nytt smil. Tror jeg har sett filmen 20 ganger.

Også noen av studentene deltok.

I morgen skal de ut og gå igjen – Bergen fjordtur som er 26 kilometer.

– Vi går sammen. Alle kan være med, om man kan rusle, labbe, vogge eller løpe, sier Donovan.

Veien ut av rusen

– Hvordan kom dere ut av rusen?

– Jeg bodde i Danmark, men var i Bergen for å trappe ned metadonbruken. Da møtte jeg min nåværende mann. Etterpå hentet han meg og min datter i Danmark, sier Marianne Pierron.

– Kjærligheten altså?

– Ja, kjærligheten. Det var i 2008.

– Jeg var rett og slett lei, forteller Sindre Remme Strand.

– Da jeg kom med i LAR, bestemte jeg at det var den muligheten jeg hadde. Jeg var sammen med en jente som ville fortsette å deale, så det måtte jeg ta tak i. Jeg og lillebror holdt sammen, vi gjorde det i lag. Vi bodde hos mor og brukte styrken og kjærligheten hos hverandre.

Ivar seilte på sjøen i 25 år og bodde lenge i Thailand.

– I 2010 var jeg ute for en trafikkulykke og var åtte måneder på sykehus. Så reiste jeg til Norge og fikk hjelp. Da tok jeg livet seriøst. Man må psykisk og fysisk til bunnen. Alle har en bunn, men hvor den er, er totalt forskjellig fra person til person. For meg var bunnen nådd da.

– Enig, alle må nå bunnen, sier Pierron.

Strand nikker:

– Enig.

Les også: