Vil ha raskere hjelp til unge transseksuelle

Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) har opplevd en eksplosiv økning av henvendelser om unge under 18 år de tre siste årene.

Stadig flere unge vil ha behandling med kjønnshormoner. Foreldre med transseksuelle barn er fortvilet, ifølge NRK. De mener tilbudet til barna deres er for dårlig.

Ingun Wik, spesialist i sexologisk rådgivning, bekrefter at stadig flere ønsker hjelp.

Wik er avdelingsleder og helsesøster på Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS), som er et kommunalt tilbud i Oslo.

Hun er kritisk til flere sider av NBTS sitt tilbud, som er på Rikshospitalet.

– Feil at de må vurderes i psykiatrien

– Mange som opplever at de fikk feil kjønn ved fødsel, får ikke kjønnskorrigerende behandling som de ønsker, sier Wik.

– Å komme til på Rikshospitalet for utredning tar veldig lang tid. Først må de vurderes i psykiatrien uavhengig av om de har behov for det eller ikke. Deretter må de gjennom en ny psykiatrisk behandling når de kommer til NBTS.

Wik mener det er feil, unødvendig og uforsvarlig at de unge må kartlegges flere ganger.

– Det går for lang tid før de får hjelp. Helsesøstre og foreldre ser at de unge får det verre mens de venter, sier hun.

Les her hva overlege Anne Wæhre ved NBTS svarer

Blir nedringt, også av helsesøstre

98 barn og unge var til samtaler på Wiks helsestasjon i 2017. De under 13–14 år har foreldre med på samtalene.

– Til sammen hadde vi 600 samtaler i fjor, forteller hun.

På HKS er kjønnshormoner og pubertetsblokkere en del av hjelpen de gir. Om lag 30 fikk hormonbehandling på helsestasjonen i 2017, noen i samarbeid med fastleger. Henvendelser til dem kommer på telefon, e-post og tekstmeldinger.

– Vi merker større pågang.

– Hvordan da?

– Vi blir nedringt av foreldre og ungdom, og fra hjelpeapparatet. Spesielt fra helsesøstre og psykologer.

– Hvorfor en økning, tror du?

– Det handler om bevisstgjøring, og at flere vet at det er hjelp å få.

– Hva lurer de på?

– Om de kan få hjelp andre steder enn på Rikshospitalet. Og de vil snakke om kjønn og seksuell identitet. Mange ringer utenfra, men dessverre må vi prioritere dem fra Oslo.

Transseksualisme er ikke lenger en psykiatrisk diagnose

Ingun Wik mener Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) har fått monopol på å hjelpe denne gruppen på feil grunnlag.

En nasjonal behandlingstjeneste dreier seg om tilbud om utredning og behandling av en liten gruppe pasienter som har behov for høyspesialisert kompetanse, ifølge retningslinjene.

– Men grunnlaget for en slik tjeneste er ikke lenger til stede. Gruppen er ikke lenger liten, og den behandlingen som flesteparten ønsker, er ikke høyspesialisert.

Altså bør andre enn NBTS på Rikshospitalet behandle disse ungdommene, mener hun. 

Wik viser til at slik homofili ble avdiagnostisert på 1970-tallet, blir nå transseksualisme tatt ut av den psykiatriske diagnosemanualen.

I det internasjonale diagnosesystemet ICD-10 hører transseksualisme (F.64.0) til under psykiske lidelser. Men i mai kommer den nye versjonen ICD-11, der diagnosen flyttes til et nytt kapittel knyttet til seksuell helse.

– Derfor mener vi det ikke er grunnlag for å utrede og følge opp i psykiatrien. Slik utredning fører til en sykeliggjøring av gruppen og innebærer sløsing med knappe ressurser, sier Wik.

– Må ha rom for tvil og anger

– Er uenigheten mellom dere og NBTS politisk eller faglig?

– Begge deler. Det handler om hvem som skal beslutte. Er det psykiaterne på Rikshospitalet eller den som bor i kroppen?

Det eksisterer to paradigmer, påpeker hun: portvokter-modellen på Rikshospitalet og de som mener beslutningene må tas på informert samtykke.

– Vi som har lang erfaring innen sexologi, mener det siste. Vår oppgave er å oppnå en god relasjon til de unge, der det er rom for tvil, anger og ambivalens. Møtes de av portvakter, tør de ikke snakke om tvil, i frykt for å bli nektet behandling. Da kan det oppstå problemer etterpå.

– Viktigst å stoppe puberteten

Wik viser til at det viktigste for mange unge som opplever kjønnsinkongruens, er å få stoppet puberteten og starte med hormonbehandling.

– De må ikke på Rikshospitalet eller i psykiatrien for å få det til.

Hun mener at også fastlegene kan behandle de unge med kjønnshormoner i samarbeid med transkompetente team som HKS.

– Hvor lett er det å gå til fastlegen, da?

– Det kommer an på fastlegen. Men hormoner har fastleger gitt i mange år til andre pasientgrupper og på andre indikasjoner. Flere og flere fastleger forteller til oss at de ønsker å komme mer på banen, men de mangler kunnskap. Nå må de som får hjelp utenom Rikshospitalet, betale behandlingen selv. Det fører til ulik tilgang på helsetjenester.

Se hva fastlegeleder Petter Brelin mener: − Uklokt av fastleger å gi kjønnshormoner til unge uten videre

Får mørkere stemme og større klitoris

Ingun Wik understreker:

– Er det behov for underlivskirurgi, er det selvfølgelig en oppgave for spesialisthelsetjenesten, altså NBTS på Rikshospitalet.

Behandling med pubertetsblokkere er reversibel.

– Men hva med behandling med kjønnshormoner?

– Dersom en som er tildelt guttekjønn og som opplever seg som jente, får østrogen, våkner hun ikke plutselig opp som Barbie. Man tenker ofte det er så dramatisk. Angrer vedkommende seg, har ikke kroppen endret seg så voldsomt, sier Wik.

Andre veien er det litt annerledes:

– En som får tilført testosteron, vil få mørkere stemme, økt behåring og større klitoris. Dette vil ikke kunne reverseres. Nedsatt fertilitet, og eventuell nedfrysing av sæd og eggstokkvev, er også tema vi snakker om.

Hvordan kan helsesøstre snakke om kjønnsidentitet?

– Hvordan skal vanlige helsøstre møte barn og unge som lurer på hvilket kjønn de tilhører?

– Ta dem på alvor. Lytt. Kjønnsidentitetsutviklingen starter allerede fra to–tre-årsalderen og blir mer og mer styrket etter hvert som barnet blir eldre. Dette er en frisk utvikling, understreker Wik.

– Helsesøstre har en unik mulighet til å fange opp underliggende vansker som kan være knyttet til kjønn, sier hun.

Wik påpeker at ifølge helsesøstrenes retningslinjer skal dette temaet tas opp allerede fra toårsalderen.

– For å fremme en naturlig kjønnsidentitetsutvikling bør helsesøstre utforske forskjellen mellom opplevd kjønn og forventninger om kjønnsroller.

Hennes råd er: Snakk om kjønnsmangfold. Møt den enkeltes ønsker. Finn ut om det kan handle om en kjønnsinkongruens eller andre ting.

– Må henvise raskt når nødvendig

Wik understreker at barn ikke skal behandles.

– Men vedvarer kjønnsinkongruensen inn i puberteten, blir det viktig å hjelpe dem som opplever dette som vanskelig.

Likevel – noen har tilleggsutfordringer:

– Da må vi være raske med å henvise videre i hjelpeapparatet. Den enkelte har rett til spesialisthelsetjeneste når dette er nødvendig. Tett samarbeid mellom de ulike instansene er nøkkelen for å kunne gi riktig behandling på riktig nivå i helsetjenesten, sier Wik.

Uenighet om hvem som skal hjelpe

I 2015 kom rapporten Rett til rett kjønn, utgitt av Helsedirektoratet. Ingun Wik var med i ekspertgruppen som leverte rapporten.

Flertallet mente at «det er behov for en betydelig desentralisering av helsetjenestetilbudet til personer som opplever kjønnsdysfori for å ivareta de gruppene som ikke har noe tilbud om helsehjelp i dag».

Mindretallet mente at flertallets anbefaling kan få alvorlige konsekvenser for en videre drift av NBTS.

– Kun to av 18 mente dette. En av de to representerte NBTS, som fremdeles sitter på monopolet.

– Ressurssterke blir mest ivaretatt

– Rikshospitalet hjelper vel mange, tross alt?

– Ja, absolutt. Mange opplever god hjelp. De mest ressurssterke med få tilleggsutfordringer kommer tidligere i gang. De med ekstrabelastninger og nedsatt funksjonsevne blir ikke ivaretatt på samme måte, mener hun.

– Siden nåløyet er trangt, og prosessen unødvendig lang, opplever jeg at mange får feil hjelp på feil sted. Dette skaper uhelse fremfor å forebygge den, mener Ingun Wik.