Er barnet trans? Eller bare deprimert?

Moren har sendt et innlegg til Sykepleien der hun kritiserer oppfølgingen barnet har fått. Hun mener veiledningen ikke har vært nøytral.

Hun velger å omtale barnet som «hen».

– Vi har ikke sett noen tegn på at vårt barn er «født i feil kropp». Vi har aldri tenkt på det i oppveksten. Men nå er vi blitt instruert til ikke å stille kritiske spørsmål til barnet vårt.

Mor er anonym for å beskytte barnet, men vil gjerne ha en debatt om temaet.

Les innlegget nederst i saken.

– Krever at vi skal godta

Trans er en betegnelse for dem som føler at kjønnet de ble tildelt ved fødsel ikke er riktig for dem.

– Når barnet vårt sier det er trans, er konklusjonen i alle instanser at det handler om kjønnsidentitet. Jeg opplever at det nærmest er en politisk bevegelse som krever at vi skal godta at de som sier de er transpersoner, er det, uten videre. Men barnet mitt har slitt med angst og depresjon, sier moren til Sykepleien.

Hun mener det kan være sannsynlig at det er andre grunner til at hennes barn har funnet ut at medfødt kjønn ikke passer. Likevel opplever hun at barnet får bekreftelse på at løsningen er kjønnsskifte, blant annet i barne- og ungdomspsykiatrien.

Barnet føler seg ikke akseptert

– Hva sier barnet selv?

– Hen føler hen ikke får støtte av de nærmeste og ikke er akseptert av oss. Men vi foreldre sier: «Vi ikke kan ta avgjørelsen på dine vegne, du må være voksen først, og da kan du ta avgjørelsen selv.»

Det er flere år til barnet blir myndig.

– Opplever du at å være trans er en motesak?

– Mange hevder det. Vi har vært masse på nett og sett at der er mange foreldreorganisasjoner som er kritisk til at en politisk bevegelse presser gjennom dette synet på kjønn.

– Presser gjennom hva da?

– Loven om juridisk kjønn ble for eksempel til etter press fra interesseorganisasjoner. Det er en skummel vei å gå, mener moren.

Risiko for selvmord

– Det sies at ungdommer som er trans har det så ille at de truer med selvmord. Derfor må de få skifte kjønn. Men det er like stor risiko for selvmord etter et kjønnsskifte. Statistikken viser det. Mange angrer. Det vil ikke vi skal skje med vårt barn.

Hun har hørt at jenter som vil bli gutter får utdelt brystbindere gratis på nettet.

– Det kan jo være farlig, man får ikke puste ordentlig. Og det hindrer den naturlige veksten, påpeker hun.

– Vi ble anbefalt å gå på Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo, men vi gjorde det heldigvis ikke. Der skriver de ut kjønnshormoner, har vi hørt, selv om de unge eventuelt har mentale forstyrrelser, som angst og depresjon.

LES hvordan Helsestasjon for kjønn og seksualitet jobber: Ja, vi gir kjønnshormoner til ungdom

Etterlyser nøytral informasjon

Moren føler seg rådvill og etterlyser informasjon fra nøytrale instanser.

– Transpersoner er ikke nøytrale rådgivere?

– Nei, overhodet ikke. De driver aktivisme.

– Går det greit hjemme?

– Så lenge vi lever normalt og er i aktivitet. Mange vokser det av seg.

– Ønsker riktig behandling

– Hva hvis barnet ditt holder fast ved å ville endre kjønn? Vil du akseptere det?

– Vi vil alltids være ved hens side. Men som voksen kan hen ta avgjørelsen selv. Da er det ikke på våre skuldre. Nå har vi ansvaret, siden hen er under 16 år. Det blir noe annet. Vi er like glad i personen uansett. Vi ønsker riktig behandling til rett barn.

Hun etterlyser medisinske bevis for at barn kan være født i feil kropp, og at den gjeldende, kjønnsbekreftende behandling er effektiv og fri for risiko.

– Hittil har vi ikke blitt presentert slike bevis. Barnet har heller ikke fått utredning eller hjelp eller behandling for andre medisinske problemer, men rushes inn mot medisinsk transisjon, sier moren.

Hun påpeker at familiens opplevelse av dette, deles av mange bekymrete foreldre verden over. Hun viser til at det er blitt etablert et nytt støtteforum på nett.

Her er innlegget fra mor (bekymret forelder):

Spørsmål til medisinsk ekspertise om behandling av kjønnsdysfori (transseksualisme)

Som foreldre til en ungdom med kjønnsdysfori har vi etter møter med Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS) og gjennom å lese ulike avisartikler opparbeidet oss en alvorlig og dyptgripende usikkerhet omkring vårt barns helse og den (manglende) behandling som tilbys.

Til tross for at dette barnet ikke viste tegn til å være trans i oppveksten, har BUP utelukkende valgt å jobbe ut ifra teorien om at barnet er «født i feil kropp». «Behandlingen» BUP tilbød besto av en rekke samtaler mellom psykolog og barn, hvor vi, som foreldre ikke var til stede. Psykologen holdt på sin taushetsplikt, og vi vet derfor lite om hva som var tema på samtalene.

BUP ville henvise til Rikshospitalet, og i mellomtiden ble vi oppfordret til å få hjelp fra Helsestasjon for ungdom på Grünerløkka, og å benytte oss av HBRS for støtte og hjelp.

Det vi står igjen med av «profesjonell kompetanse» rundt vårt barn, er altså Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo og støttesenteret HBRS, som driftes av og for transpersoner. Førstnevnte har i VG gått ut med at transpersoner ikke er psykisk syke. Siden ventetiden på Rikshospitalet er lang, setter de i gang hormonbehandling allerede på helsestasjonen. Støttesenteret HBRS ytrer at kjønnsskifteprosessen må gå raskest mulig, da de mener det er en stor belastning å oppleve «feil» pubertet. Rikshospitalets tilbud er høyst diskutabelt, konflikter og kompetanseusikkerhet er synlig gjennom avisene og i fagmiljøet, og er derfor ikke å anse som et alternativ. Vi blir fortalt, og leser i mediene, at barn har større risiko for å ta sitt liv dersom de ikke får støtte på ideen «født i feil kropp».

Ingen av de «profesjonelle» viser tegn til å stoppe opp og se etter underliggende årsaker til kjønnsdysfori. Ingen sier noe om at dette kan være en fase, at det er vanlig å føle ubehag med egen kropp i puberteten, og at det kan være lurt å vente litt. Ingen legger vekt på eller stiller spørsmål ved at dette er en økende trend blant unge jenter og at sosiale medier spiller en viktig rolle. Hvorfor gjør de ikke det?

Gjennom en rekke nettsteder, både i utlandet og i Norge, er det reist tvil omkring «født i feil kropp»- konseptet. Flere transpersoner står frem på YouTube og forteller at de angrer, at de ikke fikk riktig utredning, at de egentlig rømte fra egen situasjon. De har blitt langtidspasienter og fått ødelagt sine liv. I Norge fortsetter organisasjoner som støtter «født i feil kropp»-ideen, å kjempe for at alle skal få kjønnsbekreftende, livslang medisinsk behandling.

Vi mener den rådende holdning til behandling av kjønnsdysfori er en høyst risikabel ferd inn i et medisinsk blindspor, som kan få fatale følger. I vårt barns tilfelle betyr dette at hen ikke får utredning og behandling for sine opprinnelige lidelser, men risikerer å bli livslang pasient og med irreversible endringer av kroppen gjennom kirurgisk fjerning av friske organer og omfattende og inngripende avhengighet av kjønnshormoner. Er helsepersonell nå ute av stand til å behandle underliggende årsaker til kjønnsdysfori? Er det sånn at man ved å si at man er «født i feil kropp» har forklaringen på hvorfor man er deprimert, eller har angst og fobi? At alle lidelsene kommer av at man ikke får være sitt egentlige jeg?

Er vi kommet så langt i å beskytte en minoritet, at vi utelukker behovet for riktig og forsvarlig behandling for en rekke traumer, som seksuelle overgrep, kroppspress og mobbing – eller tilstander som asperger, autisme og/eller ulike typer avhengighet? Medfører dette at individer med kjønnsdysfori og deres foreldre blir frarådet å søke hjelp for depresjoner, fobier og tilpasningsvansker?

Nå er det opp til den enkelte å bestemme sitt juridiske kjønn, fra fylte 16 år. Når barnet blir 16, har det da krav på å få kjønnskorrigerende behandling uten foreldres samtykke?

Og hva vil da skje med barnet den dagen hen innser at kjønnsbytte ikke hjalp? At det var feil? At alle de som fortalte hen at hen måtte bytte kropp ikke snakket sant? Er ikke det et voldsomt svik overfor et ungt menneske?

Vi mistenker at fagfeltets konsensus om identitetsbekreftelse og behandling bygger på aktivisme heller enn på forskningsbasert evidens. For å kunne ta forsvarlige avgjørelser på vegne av vårt barn, trenger vi klare svar fra den medisinske ekspertisen.

Bekymret forelder