Bildet viser Noah.

Noahs åpenbaring

Nyheter 0 kommentarer

Det som gjør Noah mest glad, er å få være han.

 

Da jeg var liten, nektet jeg mamma å bruke pikenavnet mitt, sier 19 år gamle Noah. 
– Jeg hatet å gå i kjole på skolen, og kledde meg så man ikke kunne se om jeg var gutt eller jente. 
Han smiler litt, og tar en slurk cola.
 – Men så begynte de andre barna å plage meg. «Er du gutt eller jente», spurte de. Så jeg lot håret gro og tilpasset meg forventningene til en jente.
– Men når jeg så meg i speilet, kjente jeg ­gråten i halsen.

Noah har alltid følt at noe har skurret. Som liten tenkte han ikke på at det handlet om kjønnsidentitet, det var mer en klar oppfatning av hva han ville og ikke ville. Men han tenkte at han var alene om å ha det sånn. Derfor holdt han det hemmelig.

I 7. klasse fikk ­Noah ME. Da hadde han hår til skuldrene.
– Men det var ikke meg, sier han, og tror diagnosen hadde sammenheng med det han gikk og bar på.
– Jeg var så sliten.
Sykdommen varte i flere år. Til slutt innså han at det ikke gikk lenger.
Da hadde han begynte på videregående. Det var sommerferie, og han gjorde et søk på datamaskinen. «Girls who feel like a boy». Der inne fant han en verden av informasjon og likesinnete.­ Det var som en brikke falt på plass. «Dette er jo meg», tenkte han.
– Med en gang jeg innså det, ble jeg bedre av ME’en.

Noah er ikke alene med sin historie. Litt lenger øst i Oslo, like ved den kommunale legevakten, sitter sykepleier Anders Røyneberg hos Sex og samfunn, senter for ung seksualitet, og sier at det å jobbe med unge transpersoner føles som det mest verdifulle han gjør.
Om transpersoner er riktig å si, kan diskuteres. Noen er ikke bekvemme med ordet trans. Noen er født som jenter, men føler seg som gutter, eller motsatt. Noen føler de er en blanding. Noen opplever å være født i feil kropp, andre ikke. Noen vil ikke definere hva de er. Felles er at de opplever at biologisk kjønn ikke stemmer overens med det de opplever seg som. Og da kan de få et tilbud her.
Sex og samfunn har erfart at «trans» er et godt begrep for å nå bredt ut.

Bildet viser Anders Røyneberg.
GIR RÅD: Også helsepersonell tar kontakt med Anders Røyneberg med spørsmål om kjønnsidentitet.

De siste tre årene har Røyneberg og kollega Trude Slettvold Lien hatt samtale­gruppe for unge transpersoner. 
– Her tar vi opp alle spørsmål knyttet til kjønnsidentitet, sier Røyneberg.
– Vi ser at behovet er stort.
Også Noah har vært her.

– Etter å ha søkt på nettet, leste jeg om Rikshospitalet, dit man må for å få utført kjønnskorrigerende behandling, sier han.
– Jeg visste at det var dit jeg måtte, men ikke hvordan jeg skulle komme dit. 
Så han sendte en e-post til Sex og samfunn.
– Jeg fikk svar fra en sykepleier. «Vær så snill å ringe meg», skrev hun.
Det var kjempeskummelt. 
– Jeg likte ikke stemmen min, forklarer han.
– Den tilhørte en jente, ikke meg.
Men han slo nummeret og fikk vite om samtalegruppene.

Før første møte var han usikker på hvordan han skulle oppføre seg, hvilke pronomen han skulle bruke på de andre.
– Jeg var veldig hårsår selv og ville ikke såre ­andre, sier han og smiler litt.
Da han kom dit, var atmosfæren rolig og ­preget av nerver.
– Så begynte vi å snakke, og det var så utrolig deilig, sier Noah.
– Det var andre som hadde det som meg. Og vi snakket om viktige ting, som om jeg skal bruke herretoalett eller dametoalett når jeg er ute.
Da han gikk derfra, var det med støere skritt.

Noah er ikke glad i begrepet «født i feil kropp».
– Den er min, og jeg kan ikke bytte den ut, påpeker han.
– Jeg får heller ikke noe bedre forhold til kroppen av å definere den som feil. Hele prosessen jeg har vært og er i, handler jo om at jeg skal la meg selv være glad i meg. 
Trans er heller ikke noe han identifiserer seg med.
– Jeg er en person, sier han og trekker lett på skuldrene.
– Hva man er, er ikke så viktig.

Bildet viser Noah som står foran en husvegg.
OSLOGUTT: Noah går på skole i Oslo sentrum.


Anders Røyneberg forteller at han har god erfaring med å blande unge med ulike utfordringer knyttet til kjønnsidentitet og i ulik alder. 
– Det som er riktig for én, er ikke nødvendigvis riktig for en annen. Men jeg ser at mange ting går igjen, som hvordan man ivaretar en kropp man ikke liker, seksualitet og relasjoner og hvordan takle det å ikke oppleve aksept.

For det er et trist faktum at transpersoner er utsatt for psykiske lidelser og selvmord. Forskningsrapporten Hälsan och hälsans bestämningsfaktorer bland transpersoner fra 2015 viser at en av tre har vurdert å ta sitt eget liv i løpet av det siste året, og fem av ti har blitt behandlet på en krenkende måte.
Rapporten er svensk, men ifølge Hanne Grasmo i LHBT-senteret i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er det ikke noe spesielt som skulle tilsi at situasjonen er annerledes i Norge.

Ifølge den svenske forskningen, har en av fire hatt dårlige møter med helsevesenet på grunn av sin kjønnsidentitet. Det overrasker ikke Anders Røyneberg.
– Nesten alle som kommer hit har vært hos helsesøster eller psykolog og blitt avvist med at dette er noe som går over, sier han.
– Nå kan ikke det generaliseres, fordi de som får god hjelp kanskje ikke har behov for å komme hit, presiserer han.
Røyneberg vil ikke være med på å male et elendighetsbilde.
– Mange transpersoner har det bra. Men det er for mange som ikke får hjelpen de trenger.


Røyneberg sier han er særlig overrasket over psykologtjenesten.
– Jeg har eksempel på en som måtte gå tre-fire­ år til psykolog for å få henvisning videre. Men hvis en ungdom søker hjelp på grunn av kjønnsidentitet, er det ikke noe som går over, det er et reelt problem.
Han erfarer at det er lite, eller ingenting, om spørsmål rundt kjønn i helseutdanningene. Han syns derfor ikke det er så rart om helsepersonell er usikre.
– Å være usikker er ikke så farlig så lenge man er åpen, mener han.
– De unge sier selv man skal være åpen og spørre hva man kan gjøre for dem.

Noah grøsser lett når han forteller om sitt ­møte med fastlegen.
Han måtte til henne for å få henvisning til psykolog, noe som er nødvendig for å komme videre til Rikshospitalet og kjønnskorrigerende behandling.
– Hun så rart på meg. «Er du sikker på dette», spurte hun. «Det er dumt av deg». Og så trakk hun frem alle de bra tingene med å være jente. Som å pynte seg, kle seg pent og føde barn.
Noah satt der og skalv, men fikk til slutt henvisning. Der sto det: Pasienten, (pikenavnet), kom hit på grunn av at hun tror hun oppfattes som en gutt. Jeg synes hun virker usikker, derfor hen­viser jeg henne til deg.
– Bestemoren min, som er katolikk og skulle bli nonne da hun var ung, taklet dette bedre enn ­legen, sier han tørt.

På Sex og samfunn hadde han fått råd om å gå til psykologen Asle Offerdal, som kan mye om kjønnsproblematikk.
– Jeg gikk inn til ham med grått ansikt, sier Noah.
– Og hoppet ut.
«Deg skal vi få til Rikshospitalet fort», hadde ­Offerdal sagt. «Jeg har vært med deg en halv ­time og ser hvem du er.»

Når Noah snakker, har han ikke lenger jentestemme. For nøyaktig tre uker siden kom resepten på testosteron i posten. 
Stemmen har lagt seg et par oktaver ned, og på trening løfter han tyngre enn før. Han smiler når han snakker om det. Kjenner på følelsen han hadde på vei hjem fra apoteket. Hvordan han svevde. 
Han sier måten han er blitt møtt på er en solskinnshistorie.
– Jeg har blitt mobbet, men nå har jeg mange venner og ikke noe usnakket med noen. 
Han sier 90 prosent av familien tar det bra. «Nå er du faktisk glad», sier de. «Vi ser gnisten i øynene». 
– Jeg har opplevd å få kjærlighet.

Bildet viser Noah som står på fortauet i en Oslo-gate, ryggen på skoleelever ses i bakgrunnen.
SKOLEELEV: Noah går på Oslo by steinerskole, der ser lærerne elevene som individer.

Mener psykologer trenger mer kunnskap

I slutten av november opprettet Psykologforeningen­ et nettverk for å øke kompetansen­ om lesbiske, homofile, bifile­ og transpersoner. Hensikten­ er å bidra til mer likeverdige helsetjenester.

Anbjørg Ohnstad, psykolog og førsteamanuensis ved Høgskolen­ i Oslo og Akershus, er en av initiativtakerne. Hun er ikke overrasket over at mange unge transpersoner opplever å bli avvist i ­møte med psykolog.
– Psykologer skal gi individuell hjelp uansett, men det er frem­deles sånn at både psykologer og samfunnet rundt er preget av en sterk heteronormativitet, sier hun.
– Noen psykologer har særskilt interesse og kompetanse, men den jevne hop trenger mer kunnskap.

Ohnstad sier det blant psyko­loger nok er to ulike holdninger. 
– Noen mener transpersoner forveksler det sosiale med det biologiske. Altså at kjønnsnormene er så trange at når man ikke passer­ inn i dem, tror man at man også må endre biologien. Mens andre mener man i større grad skal høre på det pasienten sier.

Fagnettverket skal også drive normkritikk, det vil si å utfordre sosiale og språklige normer som bidrar til å kategorisere mennesker som normale eller avvikende, blant annet når det gjelder kjønnsidentitet, ifølge Psykologforeningen.