- Dere er viktigere enn dere tror

Kåre Svang har ansvaret for de sakene hvor det er mistanke om at de aller minste barna er utsatt for grov vold.

Han er etterforskningsleder og fagspesialist på alvorlig vold mot barn, og jobber ved taktisk etterforskningsavdeling i Kripos.

Kan ikke fortelle

De mest alvorlige sakene – der hvor barn legges inn på sykehus, får varige mèn eller dør – skal meldes inn til Kripos, uansett hvor i landet de oppstår.

Alderen på barna han har etterforskningsansvar for, er fra nyfødt til tre år. Men de fleste sakene som oppdages gjelder barn fra bare noen uker gamle og opptil ett år, forteller han.

- De fleste av disse kan ikke snakke, barna har ingen måte å fortelle utenforstående om hva som foregår.

Magefølelsen viktig

For øyeblikket har Svang fire saker på sitt bord. Voldssakene som kommer inn er fra hele landet, og fra alle samfunnslag.

Når han går i gang med etterforskningen, kommer helsesøstre tidlig opp på avhørslista.

- Ofte må de komme til både ett og to avhør. Hva står det om barnet i journalen? Har helsesøster sett noe?

- Ved mistanke om vold mot barnet kan magefølelsen helsesøster sitter igjen med etter å ha snakket med foreldre, være viktigere enn det som står i journalen, sier han.

Gjennom avhør kan det komme frem nye detaljer eller observasjoner. Stemmer forklaringene fra foreldrene med det helsesøster observerte? Ble det sagt noe spesielt?

Skal prioriteres

Kripos bistår hvert år i rundt 20 saker - enten ved såkalt konsultativ eller stedlig bistand. De fleste av disse gjelder barn i aldersgruppen 0 til 1 år. I tillegg kommer saker hvor Kripos kun bistår med tilrettelagte avhør av barn over 3 år.

Riksadvokaten har gjentatte ganger gitt instrukser til politi og påtalemyndigheten om at saker som gjelder alvorlig vold mot barn skal etterforskes med særlig grundighet. De skal også gis prioritet umiddelbart når meldingen kommer. 

Politidistriktene står fritt til å etterforske sakene selv, men i de fleste tilfeller ber de om enten konsultativ eller stedlig bistand fra Kripos, opplyser Svang. Enkelte av de store politidistriktene har noe kunnskap om etterforskning av disse sakene, mens de mindre distriktene mangler dette.

– Kan bidra til å løse saker

Tidligere i høst var Svang invitert for å snakke med noen av dem han regner som sine nærmeste allierte i oppklaringen av voldssaker mot små barn: Helsesøstrene. Foran rundt 700 av landets helsesøstre som var samlet til faglig påfyll på Lillehammer, forklarte han hvordan han jobbet, og hva han trenger hjelp til:

- Vi forsøker under etterforskningen å rekonstruere flest mulig dager i barnets liv. Det første vi gjør i retten, er å presentere en tidslinje.

Han sammenligner:

- Tenk så mye historikk en voksen person har.

- Hva har vi å jobbe med når vi mistenker vold mot en baby på noen uker? Vi har innmari lite, sier Svang.

Derfor legger han og kollegaene i Kripos mye arbeid i å lage tidslinjen. Det er en gjenganger i mange av sakene, sier han: Foreldrene har ofte hatt lite sosial omgang med andre. Historikken fra tredjeperson på barn mellom null og ett år, er det i mange saker bare helsesøstre som har.

- De er derfor i en særklasse viktige for oss som etterforsker vold mot de minste barna. Helsesøstre er med på å løse sakene, sier han.

- Den historikken helsesøstre bidrar med, blir livet til barnet, den tidslinjen vi til slutt kan presentere for retten.

Observasjoner på sykehus

Selv om Svang trekker frem helsesøstre spesielt, ser han også at flere yrkesgrupper på sykehus eller legevakt har en viktig posisjon i å avdekke og melde fra om voldsmistanke.

- Sykepleiere er gjerne de som har kontakt med foreldrene på sykehuset og som har det meste av kommunikasjonen. Hva forklarer foreldrene at har skjedd med barnet? I de sakene hvor det er en mistanke om vold, så må alle detaljer nedtegnes.

Også barneleger, radiologer og andre som jobber i mottak og barneklinikk må ha voldstanken i hodet, mener han.

Når noe ikke stemmer

Når historien foreldrene forteller ikke stemmer med omfang eller alder på skadene, bør varsellampen slås på, sier Svang. Han forteller om en av sakene han har jobbet med:

Denne gutten var fire måneder gammel, og hadde allerede hatt ribbensbrudd, skallebrudd og lårbensbrudd. Her trodde ikke engang politiet i det aktuelle politidistriktet at far eller mor kunne ha påført barnet skade, sier han. Foreldrene, og spesielt far, hadde forklaringer på forskjellige uhell som hadde skjedd.

- Vi gjennomførte rekonstruksjoner av de påståtte uhellene som far hadde gitt. Det viste seg at ingen av hans forklaringer var relevante for barnets skader, slik at en kunne se bort fra disse. Undersøkelser på sykehuset hadde allerede vist at skadene hadde oppstått ved fire forskjellige anledninger, forteller han. 

Deretter lagde han og kollegene en tidslinje: Hvem hadde vært sammen med barnet på de forskjellige tidspunktene?

- Når vi sammenstilte alle opplysningene med forklaringene fra foreldrene, kunne vi til slutt si: Det kan ikke ha skjedd slik dere forklarer. Etterforskningen viste også at mor kunne utelukkes i fothold til å ha vært tilstede når barnet ble tilført skadene, sier han.

Saken ble prøvd for retten. Det endte med at far fikk 3 år og 8 måneders fengsel.

– Kle av barnet selv

- Spør litt, vær litt nysgjerrige på sår, rift, gamle skader, sier han.

- Alle barn som kommer til konsultasjon og som har et merke som ikke skal være der – skal det alltid være en forklaring på. Noter i journalen hva forklaringen er.

- Hvor er det blåmerker sjelden oppstår? Innsiden av lår, områder rundt halsen, bak på rygg, mage, sete, underliv, øre, nese, ramser han opp.

Svang oppfordrer helsepersonell, og spesielt helsesøstre som rutinemessig ser de minste barna, til å gripe sjansen:

- Helsesøstre har en unik mulighet. De skal måle, veie og ta hodeomkrets. Men de kan også kle barnet nakent. Den muligheten bør de benytte seg av: Kle av selv, ikke la foreldrene gjøre det. Kjenn på barnet – ta med dere tanken.

Et blåmerke trenger ikke bety vold:

- De aller fleste gangene har foreldrene en helt grei forklaring på hva som har skjedd, sier Svang.

- Uhell skjer og kommer til å skje. Som oftes vet foreldrene hva som er årsaken. Slik sett er det ennå mer underlig i de tilfellene foreldre ikke har noen forklaring eller vegrer seg mot å fortelle noe til helsepersonell. Kanskje forsøker de å unngå kommunikasjon?

Store skader – ingen mistanke

Svang forteller om en annen sak han fikk på sitt bord. Dette var et barn på ti uker:

- Barnet hadde vært innom leger og helsesøstre tolv ganger i løpet av sitt korte liv. Jeg og mine kolleger snakket med alle helsepersonell som hadde vært i kontakt med dette barnet i løpet av de ti ukene. Ingen av dem mistenkte at barnet kunne være utsatt for vold. Så ble barnet sendt til røntgen. Det hadde kravebensbrudd på høyre og venstre side, mange ribbensbrudd forskjellige steder, brudd på overarm og underarm, forteller han.

Trolig har skadene på barnet oppstått ved to eller tre anledninger. Saken ble først innstilt på henleggelse på bevisets stilling, men Riksadvokaten har bedt om ytterligere etterforskning før endelig avgjørelse tas. Saken er ikke avgjort.

- Barnet har det bra i dag. Men jeg må bare gjenta det: Vi må ha med oss tanken på at ting ikke trenger å være naturlig. Tenk tanken på at barn kan være utsatt for vold eller generell mishandling.

Plikt til å si ifra

Han minner om opplysningsplikten som er forankret i helsepersonelloven:

- Helsepersonell har plikt til å varsle nødetater ved reell mistanke om at et barn blir utsatt for vold eller mishandling. Det er ikke en plikt man kan gå og tygge på i ukesvis.

Man må gjerne varsle sjef eller leder, men hver enkelt har en selvstendig meldeplikt. Det er det enkelte helsepersonells ansvar å påse at leder melder videre.

Når det gjelder meldeplikt til barnevernet, er det også selvstendig plikt. Her er det lavere terskel: Her heter det at helsepersonell som har grunn til å tro at barnet blir utsatt for vold eller mishandling har meldeplikt til barnevernet. Det gir flere innslagspunkter enn om det er reell mistanke, understreker Svang.

Les også: Vil forenkle lovverket

Dette ber Kripos-etterforskeren helsepersonell være obs på:

• Barn som kommer inn med skader og merker på steder er unaturlig. Det er mange steder på kroppen det er vanskelig å oppnå merker (Se faktaboks nederst/på høyre side)
• Forklaringer som ikke stemmer overens med det man ser. Vær spørrende.
• Foreldre som undrar seg kontroller eller annen oppfølging – og som er vanskelig å kommunisere med.
• Barn som ofte kommer inn med ulike typer skader.
• Barn under 4 måneder som har blåmerker.
• Ha i tankene at vold og mishandling av barn er mer utbredt enn man tror.