fbpx Hvor skal grensen gå? Hopp til hovedinnhold

Unge og dataspill: Hvor skal grensen gå?

bildet viser en ungdom som spiller dataspill
FLYT: Guttene Øivind Flaaten intervjuet beskrev en ekstrem følelse av flyt når de spilte. Lojalitet til de andre spillerne kunne også være en grunn til at de ikke ville legge seg. Illutrasjonsfoto: Colourbox

Nøtterøy: Man kan ikke «save» i et onlinespill. Nøtterøys helsesøstre ber foreldre sette seg inn i spillene før grensesetting diskuteres.

På Nøtterøy har 13 helsesøstre og en psykolog samlet seg rundt bordet på helsestasjonen for å lære mer om dataspill. Lærerne har kontaktet dem og fortalt at prestasjonene på skolen går ned hos dem som spiller fire til fem timer per dag, og dem er det en del av blant guttene. 


På LAN-party
– De «laner» i kjellerstuene til hverandre, sier en av helsesøstrene, og tenker på et LAN som i «local area network». Det vil si et datanettverk som er geografisk begrenset, for eksempel innen en bolig.

Et «LAN-party» er når mange samles for å spille på samme nettverk.

Psykiatrisk sykepleier Øivind Flaaten snakker. Han har skrevet masteroppgave om ungdommers opplevelser med overdreven bruk av online-rollespillet World of Warcraft, også kjent som WoW.


Gambling og gaming
Flaaten har tidligere hjulpet personer som spiller så mye at det blir et problem, da han arbeidet ved Sykehuset i Vestfold. Nå jobber han i en prosjektstilling i Nøtterøy kommune tilknyttet Tjeneste for psykisk helse og rus. 

– Det er ikke noe som heter data­spill­avhengighet innen de internasjonale diagnosekriteriene, sier Flaaten.

Selv foretrekker han å kalle det «overdreven bruk». Det er sannsynligvis ulike belønningsmekanismer som settes i gang i hjernen ved gambling (pengespill) og gaming (dataspill), men det er også funnet likhetspunkter som frigjøring av dopamin og problemer med belønningssystemet. Derfor er det ulike meninger om man kan benytte samme type behandling på de to gruppene.
 
 

Psykiske vansker

 – Det er særlig mødre, og spesielt alenemødre, som er bekymret og kontakter hjelpeapparatet. Vi vet ikke akkurat hvorfor. Kanskje det handler om fraværende fedre, en mor-sønnkonflikt eller verdikonflikt, eller andre forhold som er uutforsket, sier Flaaten.

Som oftest kommer bekymringer fra på­rørende fram når den overdrevne spilleatferden har vart over lang tid. Dette blir forsterket av manglende aksept og forståelse for spillene, manglende eller feil grensesetting eller andre underliggende problemer i familien.

– Det er bare 1–2 prosent av dem som spiller som har så store problemer at de behøver hjelp, og da er det ofte psykiske vansker som ligger til grunn, slik som sosial angst, sosial tilbaketrekning eller depresjon, sier Flaaten.

En kartlegging fra Universitetet i Bergen har vist at 10 prosent i aldersgruppen 16–25 år er problemspillere. De har mistet kontrollen, tenker på dataspill hele dagen eller bruker dataspill for å unngå å tenke på andre ting. De har en bruk som går ut over søvn, skoleprestasjoner og ødelegger virkelighetens sosiale liv med familie og venner. 

Utfordringen er å skille ut de som har problemer blant alle de som spiller. Ofte tar ikke foreldre kontakt før ungdommen er godt inne i et problematisk spillemønster, noe som kan ta tre til fire år.  

Foto: Minecraft.net


Emosjonsregulering
Flaaten gjorde fokusgruppeintervjuer i to omganger i 2008 og 2009 med totalt ti unge gutter som spilte over 2,5 timer eller mer per dag. I tillegg intervjuet han fem som arbeidet for Hjelpelinjen.no, pluss barnevernspedagog og gestaltterapeut Hélène Fellmann, som jobber med familier hvor foreldrene opplever at barna spiller for mye dataspill.

I et foredrag på dataspillkonferansen i 2012 hevdet hun at vi i dag regulerer mye mer følelser enn tidligere ved hjelp av teknologi. 

Spørsmålet er hva en emosjonsregulering via en håndbevegelse eller et tastetrykk gjør med oss. Foreldrene som kontakter Fellmann påstår at barnet deres er blitt mer voldelig etter at de begynte å spille dataspill, men spill- og voldsforskere sier at man ikke blir mer voldelig av dataspilling. 

– Aggresjon og vold er to ulike akser. Vi trenger aggresjon. Der er kraften vår. Derfor må vi i behandlingsapparatet kunne møte foreldrene med å si, «ja, spillingen fører til mer aggresjon, men det er ikke noe sykt eller farlig med det, og det går an å gjøre noe med det», sa Fellmann på dataspillkonferansen.


En større pakke
På Nøtterøy har de fleste helsesøstrene fått bekymrete henvendelser fra lærere når elevenes dataspilling går ut over skolepresta­sjoner. Noen få har hørt det samme fra ­foreldrene. Uansett hvem som melder, innkaller helsesøstrene da til samtale. For det meste handler det om gutter, og om å bli enige om hvilke­ regler man vil ha i en familie.

– Da er det som oftest som del av en større pakke der ungdommen er trøtt, sliten, uopplagt, har søvnproblemer, dårlig konsentrasjonsevne og liten interesse for skolen, sier helsesøstrene.

Flaaten anbefaler helsesøstrene å verdsette at det er mye bra her, og møte ungdommene med respekt og nysgjerrighet. 

– Noen spill krever 4–5 timer enkelte dager. Da kan man ikke ha 1-times grenser. Og noen av medspillerne bor kanskje i Australia med andre tidssoner slik at man kanskje kan få spille noen nattetimer innimellom, mener Flaaten.

– Men man kan ikke anerkjenne det når de ikke vil bli med på et viktig familiebesøk eller ikke vil spise middag med resten av familien, protesterer en av helsesøstrene rundt bordet. 

– Uansett må databruken innordne seg familien og de reglene som de voksne setter, slik at foreldreautoriteten ikke faller bort. En åpen dialog er forutsetningen for å få dette til. Kanskje kan helsesøstre spørre ungdommene om hva som vil skje hvis du ikke spiller akkurat da, foreslår Flaaten. 

Hans erfaring er at dette, som mye annet i livet, er en fase som for de aller fleste går over.

– Det dabber av for mange. Og de fleste ser problemet retrospektivt, men ikke mens det er der, sier han.
 
 

Felles grenser

Det er kanskje her helsesøstre kan gjøre en forskjell. På Nøtterøy er de allerede godt i gang med å snakke om skjerm­utfordringene både ved to- og fireårskontrollen. Og dataspill er tema med foreldrene under andreklassesamtalen og i åttende klasse. Ved foreldreveiledningskurset «De urolige årene» er dette også et tema.

– Vi må jobbe tettere for å hjelpe foreldre å håndtere grenser. Åttendeklassesamtalen er særlig viktig fordi vi da har med «nyfødte ten­åringsforeldre» å gjøre. For eksempel anbefaler vi at de går sammen om å sette felles grenser, ­sier Marit Handeland, en av helsesøstrene.

– Hva savner dere rundt dette temaet?

– Jeg skulle ønske foreldrene turte å ta kontakt. Det kan nesten virke som om det er litt ­tabu, ­sier Kristin Stensholt, som er helsesøster ved ungdomsskolen.

– Jeg savner en kort oversikt over hva de ulike­ spillene handler om i store trekk. En slags data­spillenes ABC, som kan gjøre det lettere for meg å sette meg inn i dette, sier helsesøster Ida ­Bjørnstad.