fbpx Snakk ut! Hopp til hovedinnhold

Snakk ut!

Uten frimodige ytringer stopper Norge.

Jeg tror ikke jeg tar mye feil hvis jeg sier at helsepersonell flest kan gå grundig lei av negative presseoppslag. De spør seg hvorfor journalister alltid fokuserer på det som er galt når det samtidig skjer så mye bra i helsetjenesten. Folk som er slitne av pressens krigsoverskrifter, peker helt legitimt på at det negative fokuset gjør det enda vanskeligere å rekruttere sykepleiere og leger til de sektorene som nettopp har størst behov for å få tilført kompetanse.

Kritikken treffer av og til også herværende tidsskrift. Den er forståelig.

Ingen liker å jobbe i en bransje som stadig får gjennomgå. Derfor kan noen bli fristet til å mene at sykepleiere og leger helst bør «snakke opp» yrket sitt. Eller arbeidsplassen sin. At positive og blide fagfolk vil skape positive vibber utad, mens eventuell kritikk gjør seg bedre internt.

Det høres kanskje klokt ut, men etter min mening er det helt på jordet.

Nylig kom det fram at halvparten av sykepleierne i mellomlederposisjoner som deltok i en undersøkelse for Norsk Redaktørforening (NR), svarte at de hadde vegret seg for å delta i den offentlige debatten. Årsak: De følte at å delta i debatten stred mot kravet til lojalitet til arbeidsgiver. Bare 1 av 12 mellomledere svarte at de lar ytringsfriheten veie tyngst når de er uenige med sine arbeidsgivere. De andre syntes lojaliteten veide tyngre.

Silje Naustvik, NSFs fylkesleder i Oslo, bekreftet denne tendensen da hun ble spurt om å kommentere undersøkelsen i fagbladet Journalisten.

– Vi bruker mye tid på å overbevise folk om at de både har lov og at det er bra at de deltar i offentlig debatt, sa Naustvik. – Sjukepleiere er opptatt av å ha lojaliteten hos pasienten. Det kan være vanskelig å overbevise dem om at det lojale noen ganger er å si fra.

Sykepleiernes eget fagforbund sliter altså med å få folk til å stå fram med kritikk mot det bestående. Mitt inntrykk er at det ikke er slik at leger og sykepleiere enten er fornøyde eller misfornøyde. Som oftest er de begge deler på en gang. De kan være både glade i arbeidsplassen og stolte av yrket sitt, og samtidig føle at «systemet» ikke er på lag med dem når de skal utøve sitt fag til beste for pasienten. Når de føler begge deler, velger mange å holde tett med misnøyen. Det er det mest behagelige.

Det er også andre årsaker til at ansatte kvier seg for å gå ut med sin frustrasjon. Redaktørforeningen mener at framveksten av kommunikasjonsavdelingene truer den frie meningsbrytningen. For mediene er det blitt stadig vanskeligere å få snakke direkte med ansatte, og ansatte blir møtt med stadig flere interne regler for hvordan de skal opptre utad. Spontane utbrudd hører dermed til blant sjeldenhetene. Det meste er regissert.

Spesielt alvorlig blir det når helsepersonell etter hvert mister en bevissthet om at det faktisk er fullt mulig å ytre seg uten å bryte noen regel av betydning. Ytringsfriheten er nemlig grunnlovsfestet og gjelder dermed også ansatte i helseforetak og kommuner. Som NR-leder Arne Jensen så treffende sier: – Man må skille mellom sykehusets mediestrategi, som bedriften fritt kan utforme, og den enkeltes ytringsfrihet. Den er forankret et annet sted.

Arbeidsgiverne har en lei tendens til å gjøre dette viktige skillet utydelig. I denne utgaven forsikrer for eksempel OUS-direktør Bjørn Erikstein at han forstår dem som varsler «når de føler at ressursene på sykehuset er for knappe». Men i samme slengen formaner han dem som følger denne oppskriften: «Det er ingen fordel å snakke ned arbeidsplassen sin».

Slike uttalelser av arbeidsgivere er ukloke og farlige. De bidrar til å så kimer av frykt for hva som kan skje hvis man sier noe på en måte som arbeidsgiver ikke liker. Arbeidsgiverorganisasjonen Spekter har lagt listen enda lavere. I arbeidsrettssaken mot Sykepleierforbundet i februar hadde Spekters advokater saumfart tillitsvalgtes likes og heiarop på sosiale medier og kopiert dem inn i sine dokumenter. De ble brukt som bevismateriale for at forbundet manet til ulovlige aksjoner mot helgejobbingen på Ahus.

La oss for guds skyld håpe at retten slår ned på slike forsøk på å senke takhøyden for det offentlige ordskiftet. Men det spørs om skaden allerede har skjedd. I sin ytterste konsekvens kan slike forsøk bidra til at ansatte i helsetjenesten selv setter bremsene på når de skal formulere sine tanker i formelle og uformelle fora. Uansett hvor overarbeidet og sint man er, ønsker de færreste sykepleiere å bli assosiert med noe som kan brukes i en rettssal etterpå. Da vil grasrotdebatten dø hen.

Men selv om arbeidsgiverne gjerne vil få oss til å tro noe annet, må vi ikke glemme at ytringsfriheten faktisk er en forutsetning for at den moderne staten i det hele tatt kan fungere. Filosofen Baruch Spinoza slo allerede på 1600-tallet fast at i et samfunn basert på et fornuftig styresett «kan ethvert menneske tenke hva det vil, og si hva det tenker». Ytringsfriheten er en nødvendig forutsetning for at vi skal kunne delta i og ha innflytelse over beslutningsprosessene i samfunnet. Det igjen er en forutsetning for at de beslutningene som fattes, har legitimitet. Ytringsfrihet gjør at vi i neste omgang kan leve med beslutninger vi ikke konkret er enige i. Slik kan det fornuftige samfunnet styres uten for store konflikter. Frimodige ytringer truer ikke den offentlige orden, men er tvert om nødvendig for å sikre denne orden.

«Statens mål er frihet», konkluderer Spinoza.

Kjekt å huske på når du er ansatt i helsetjenesten.

 

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse