Forebygger alvorlige isolasjonsskader i fengsel

– Hei, kan jeg komme inn? spør sykepleier Randi Kari Bergheim og kikker inn til en ung mann som ligger godt under dyna.

Han sitter på full isolasjon og har brev- og besøksforbud. Rommet i A-blokka ved Oslo fengsel er noen få kvadratmeter stort og inneholder seng, stol, bord, toalett i et hjørne. Et vindu med gitter gir utsikt mot himmelen, som i dag er blå. Døra mot verden er massiv – og låst. En liten luke i døra kan låses opp og igjen, fra utsiden.

På denne cella skal han sitte på for ham ubestemt tid. For noen holder det med noen dager. Andre kan bli sittende i ukevis, og i noen tilfeller måneder. Det er opp til domstolene å bestemme om det er fare for bevisforspillelse eller ikke.

– Innsatte på isolasjon forteller om klaustrofobi, de hører lyder, og mange sliter med sterk angst. Vi ser at det er en fryktelig belastning å sitte isolert fra andre mennesker over tid. Mange sliter med en stor tapsliste og ensomhet. De blir isolert fra familie og kanskje egne barn, sier sykepleier Randi Kari Bergheim.

Fått kritikk

FNs torturkommisjon har flere ganger kommet med påpekninger rundt soningsforholdene ved norske fengsler. Siste besøk i Oslo fengsel var i 2011. Da kritiserte de blant annet fengselet for ikke å aktivisere innsatte som sitter på full isolasjon nok. Ifølge fengselsledelsen har de i praksis hatt mer opplegg rundt fangene på full isolasjon enn det torturkommisjonen fikk inntrykk av, fordi de før 2011 ikke har hatt rutiner for å dokumentere alt som blir gjort. Derfor så det ut til at flere innsatte enn i virkeligheten hadde 23 timer på cella og 1 time med lufting, som er utgangspunktet for full isolasjon.

Etter at torturkommisjonen var på besøk, er det likevel gjort endringer. Sykepleiere fra helseavdelingen besøker nå innsatte som sitter på full isolasjon hver dag.

I tillegg har fengselet seks aktivitetsledere som skal gjøre ting sammen med innsatte på full isolasjon. Også personer som sitter i varetekt opplever mange timer i isolasjon hver dag. For mange er det et sjokk å bli tatt, og de vet ikke noe om hva som skjer videre med dem. De fleste selvmord skjer i denne første perioden. (Se faktaboks).

Google translate

Inne på avdeling A setter Randi Kari Bergheim seg ned på stolen og spør mannen i senga om han har sovet. Han nikker bekreftende.

– Sover du mye, spør hun.

Han svarer etter noe nøling ja. Etter hvert som Bergheim forsøker seg på noen flere spørsmål for å få et inntrykk av tilstanden, kommer det fram at han forstår svært lite norsk.

Besøket varer noen minutter, og etter at døren er forsvarlig låst igjen, forteller hun at dette er en vanlig situasjon: Rundt 60 prosent av de innsatte snakker et annet språk enn norsk.

– Vi bruker Google translate og i noen tilfeller tolk, forteller hun.

– Hvordan vurderer du helsetilstanden når dere ikke snakker samme språk?

– Hos ham vi nettopp besøkte, så jeg etter tegn: Han smilte og så etter forholdene opplagt ut. Han ga uttrykk for at han hadde det bra. Jeg bruker det kliniske blikket som sykepleier aktivt.

Klaustrofobi og angst

– Etter at jeg har sett til ham, hører jeg ofte med betjentene om de har samme oppfatning. Det som er dårlige tegn, er hvis den innsatte isolerer seg selv, ikke vil snakke, ikke vil ut på lufting, får søvnproblemer og så videre.

– Av og til ber vi om at innsatte som sitter isolert blir fulgt ned til helseavdelingen, bare for at de skal komme seg ut av cella. Det hjelper bare å se noe annet.

– Det er veldig ille

Videre på runden møter hun Robert, som står utenfor cella og røyker – det er fremdeles lov i norske fengsler. Han har tidligere sittet på full isolasjon. Nå har han ikke slike restriksjoner lenger, men det blir likevel mange timer inne på cella. Han er ikke i tvil om at det er svært helseskadelig å sitte isolert:

– Man får automatisk mange negative tanker, og tanken på selvmord tror jeg de fleste er innom, sier han.

– Hvis man var ruset når man ble tatt, må man i tillegg ta støyten ved avrusning. Man tenker på hva man har gjort, og man vet kanskje ikke hva man har blitt tatt for. Man tenker på barn, familie, hva man har gjort med livet sitt, forteller han.

– Etter hvert kjennes det ut som celleveggene kommer mot en. Man får piping i ørene. Når det en sjelden gang kommer noen inn, svikter stemmen. Det er veldig ille, forteller han, og legger til at han er glad for å kunne kontakte sykepleierne. Han skulle imidlertid ønske at det var bedre tid til oppfølging av hver enkelt.

– Sykepleierne er travle, sier han.

To selvmord på kort tid

De siste ukene har det vært to selvmord i Oslo fengsel. Den ene satt i varetekt, den andre satt på soning. Begge blir gransket både internt og eksternt. Utrykningsgruppa ved Statens helsetilsyn vurderer nå hva som skjedde i begge tilfellene. Er rutinene for å avdekke suicidale innsatte fulgt? Og er disse rutinene gode nok?

Randi Kari Bergheim skrev hovedoppgave om nettopp selvmord i fengsel da hun tok videreutdanning som psykiatrisk sykepleier for fem år siden. Hun var ikke på vakt da de innsatte tok livet av seg, og ønsker ikke å mene noe om disse konkrete sakene.

– Generelt er det utrolig viktig at vi spør pasienten direkte om selvmordstanker. Men det en kjensgjerning at det av og til skjer uten forvarsel og at ingen har hatt noen mistanke. Jeg tok videreutdanning i psykisk helsearbeid nettopp fordi vi sykepleiere i fengsel så ofte står overfor psykiske lidelser.

Forrige gang en innsatt tok sitt eget liv ved Oslo fengsel var i 2011 – ved et sammentreff den samme dagen som torturkommisjonen var på besøk.

– Psykisk syke blir kasteballer

I korridoren på 1. avdeling veksler Kari Bergheim noen ord med førstebetjent Dag Roar Kaldahl. I denne etasjen sitter de sykeste innsatte, både fysisk og psykisk syke.

– I perioder er det innsatte som er inn og ut av psykoser her. De burde egentlig vært på en høysikkerhetsinstitusjon for psykisk syke. Men der er det vanskelig å få plass, så mange blir sittende her, eller de blir kasteballer mellom oss og psykiatrien, sier Kaldahl.

Det kan til tider gå hardt for seg på avdelingene:

Fengselsbetjentene har anledning til å bruke belteseng, sikkerhetscelle, skjold, kølle, gass og hånd- og fotjern på innsatte. Håndjern er mest brukt ved utagering.

– Skjold og kølle brukes der innsatte ikke er medgjørlige, men de fleste gir seg før det er nødvendig. De fleste roer seg etter en samtale. Dersom innsatte forskanser seg med våpen eller er fysisk i stand til å skade innsatte eller ansatte, kan gass brukes for å få kontroll.

– Mange er mye låst inne på cella. De siste årene har det vært en stor økning av utenlandske innsatte, og språkproblemer og misforståelser utløser frustrasjon. Det hender ofte at innsatte utagerer, knuser inventar eller setter fyr på cella. Vold og trusler mot innsatte er en økende trend. Slag, spark, spytting og trusler mot ansatte og familien rundt er vanlig.

– Dette er en tung etasje, det er ingen tvil om det, sier han.

Pasienter/innsatte

Sammen går sykepleieren og betjenten ned i kjelleren. De samarbeider, men har klart definerte og forskjellige oppgaver: Sikkerhet og helse. Begge synes det er en stor lettelse at dette skillet er så tydelig, og mener at samarbeidet er godt.

– Alle som sitter på sikkerhetscelle i kjelleren får tilsyn av sykepleier på hver vakt. Dette er for å ivareta pasientens fysiske og psykiske helse, sier hun.

Hun ønsker ikke å romantisere fengselsjobben: Det er tøffe tak, og tøffe avgjørelser og vurderinger tas kontinuerlig. Straffen er å sitte i fengsel. Helsetilbudet skal være det samme for befolkningen ellers. Derfor snakker Randi Kari Bergheim om pasienter, mens Dag Roar Kaldahl snakker om innsatte.

Roper fra innsiden

I en av cellene i kjelleren sitter det en innsatt som har vært utagerende. Han er flyttet ned fra første etasje. Utageringen har ikke gitt seg, han har smurt avføring på veggene og roper fra innsiden.

– Jeg tar alltid med meg studenter og nyansatte ned hit. Dette er en del av vår arbeidshverdag, sier Randi Kari Bergheim og utdyper:

– Det er selvsagt mye vanlig sykepleiearbeid i et fengsel, med medisinutdeling og planlagte møter, sier hun.

– Men det er også en virkelighet at sykepleievurderinger må gjøres gjennom denne luka her, sier hun og peker på en liten dør innsmurt av avføring.

Betjentene er alltid med for å beskytte sykepleieren. Sikkerheten står i høysetet. Sykepleieren har for eksempel ikke lov til å låse opp dørene.

– Vi står ofte overfor alvorlig syke pasienter. En stor del av jobben er å vurdere den psykiske tilstanden, sier hun.

– Den verste isolasjonen er den som blir bestemt av domstolene, i store alvorlige saker, mener Dag Roar Kaldahl.

– Noen sitter lenge, opp til tre måneder, og det er ikke til å legge skjul på at noen ikke takler dette særlig godt.

– Det blir ikke satt av så mye tid til å aktivisere de som sitter på full isolasjon. Å skulle aktivisere bare en person som ikke får ha kontakt med andre innsatte krever ressurser, sier Kaldahl.

– Hvordan ser dere at noen blir skadet av isolasjon?

– Vi kan merke det på søvnforstyrrelse, angst, dagene oppleves fryktelig lange. I verste fall resulterer det i psykoser. Både fysisk og psykisk tilstand blir sterkt forringet når man sitter på full isolasjon, sier Kaldahl.

Han får følge av sykepleier Randi Kari Bergheim:

– Ut fra et sykepleieperspektiv, er det min personlige mening at isolasjon brukes for mye. Det kan være helsemessig nedbrytende. Isolasjonsskader er det mye av, sier hun.

FENGSELSFAKTA:

Full isolasjon betyr at en person ikke får ha kontakt med andre innsatte – mange har også gradert eller fullt brev- og besøksforbud, samt medieforbud.

Varetekt brukes når en person er siktet eller mistenkt for til dels alvorlig krim og venter på rettssak eller eventuell løslatelse. Også her er det mange som i praksis sitter isolert på cella store deler av døgnet.

FENGSELSFORSKNING:

* En studentoppgave fra sykepleierstudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus stilte spørsmålet: «Kan sykepleiere i fengselshelsetjenesten forebygge alvorlige negative helsemessige konsekvenser av å sitte i isolasjon?». Åtte studenter har intervjuet sykepleiere i Oslo fengsel. En av konklusjonene i denne oppgaven, er at det er viktig å gi den innsatte håp.

 

* En longitudinell svensk studie «Psykisk hälsa hos häktade med restriktioner» peker på at isolasjon i fengsel utgjør en signifikant risiko for psykisk uhelse. Også Sverige har fått kritikk fra torturkommisjonen på dette området.

* Tall fra fengselsforsker Yngve Hammerlins undersøkelser viser at faren for selvmord er størst under varetektsfengsling og lukket soning. En studie publisert i 2010 viser at 66 prosent av de døde var varetektsfengslet, de aller fleste satt isolert og med brev- og besøksforbud. Hele 42 prosent tok livet sitt i løpet av de to første ukene av fengslingen.

* Sosiolog Marte Rua har gjort en studie om isolasjon og helse, ut fra fengselslegens perspektiv. Hun ga tidligere i år ut en bok om temaet: «Hva gjør fengselsleger?»