Psykisk syke bak murene

Psykisk syke i fengsel mangler akutthjelp, de legges på isolat og mange begår selvmord.
Les også om:
Arbeidsgruppen Justisdepartementet har satt ned.
Og:
Innsatte i fengsel er statistisk sett sykere enn andre borgere, og har samme rett på helsetjenester som de utenfor.
Men flere fengsler sliter med underbemanning og møter stengte dører i spesialhelsetjenesten. Ved Ila har innsatte blitt satt på isolatcelle i dager og uker - i påvente av akuttplass i psykiatrien.
Besøk på Ila
- Dette er den ytterste konsekvens, sier sykepleier Freddy Støvind og kikker inn en sprekk til det nakne, kvadratiske rommet i kjelleren på avdeling G på Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt.
Freddy Støvind er psykiatrisk sykepleier og har jobbet på Ila i fem og et halvt år. En vanlig arbeidsdag for ham innebærer ikke veldig ofte at han må stå slik og snakke med pasienten gjennom en tre centimeter bred åpning i veggen.
Men det hender. Og det hender også at noen av dem som sitter der inne er psykisk syke og skulle vært et helt annet sted. Ingen har oversikt over hvor mange innsatte som per i dag har så store psykiske problemer at de ikke burde sitte i fengsel. Justisdepartementet jobber i disse dager med å få disse tallene på bordet. Fengselsdirektøren på Ila har tidligere gått ut og sagt fra at det bare i hans fengsel sitter mellom 6 og 9 fanger som egentlig er for syke til å sone der.
- Her inne må vi drive sykepleie på fengslets premisser. Sikkerheten kommer først, sier sykepleier Freddy Støvind.
Fengselsfakta | ||||
››Det finnes i alt 49 fengsler i Norge.
››3349 personer satt daglig i fengsel i 2007. ››63 prosent av fengselsplassene i Norge er i fengsel med høyt sikkerhetsnivå. 20 prosent av plassene er i to- eller firemannsrom. ››I et fengsel med høyt sikkerhetsnivå får man ringe i tjue minutter per uke, og ha besøk en time per uke. Soningsformer: ››fengsel med høyt sikkerhetsnivå
Ila er et fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Det betyr doble, høye gjerder med piggtråd. Det betyr at to ytterporter slår tungt i før man kommer til selve fengselsbygget. Det betyr at alle dører er låst - hele tiden. Bak dørene, inne på de seks kvadratmeter store cellene, sitter noen av landets farligste menn. Gjennomsnittssoningstid for innsatte her er ni år. Tar man statistikken nærmere i øyesyn, er det ikke bare de farligste, de som har begått drap, overgrep eller smuglet narkotika, som sitter her. Tallene forteller også at de er blant de sykeste, fattigste og lavest utdannede. For mange startet tilløpet til fengselstilværelsen allerede i barndommen. Statistisk sett har innsatte - og det gjelder ikke bare for Ila, men for fengsler i hele landet - en opphopning av både sosiale og helsemessige problemer: * 30 prosent av de innsatte har vært barnevernsklienter * 30 prosent har opplevd å ha nær familie i fengsel * 40 prosent har ungdomsskolen som lengste fullførte utdanning * 40 prosent lever under fattigdomsgrensen * 60 prosent er rusmisbrukere * 50 prosent har kroniske sykdommer - De sammensatte problemene gjør at vi som sykepleiere er helt avhengig av å jobbe tverrfaglig, sier Hilde Rosenlund. Hun er psykiatrisk sykepleier og leder av helseavdelingen ved Ila. I staben har hun fem sykepleiere, som alle har videreutdanning i psykisk helsearbeid. 18 av landets største fengsler har en egen helseavdeling - de mindre fengslene har det ikke. Sykepleierne utgjør grunnstammen i helseavdelingene, i 2007 var det rundt 80 årsverk i landets fengsler. - Slik vi oppfatter det, kan det se ut som at de som sitter i fengsel er en sårbar gruppe som har større behov for helsetjenester enn resten av befolkningen. Ifølge loven skal de ha samme tilgang på helsetjenester som de som er utenfor. - Har de det? - Innenfor noen områder vil jeg si at innsatte får like gode helsetjenester. Men når det gjelder psykisk sykdom, kan det være vanskelig å få riktig behandling ved akutte tilfeller. Fengselsdirektøren ved Ila har ved tidligere
anledninger varslet fra om uholdbare forhold for syke innsatte.
Helseavdelingen har rapportert inn til Helsedirektoratet at de har
måttet isolere psykisk syke i uker i påvente av akuttplass i
spesialisthelsetjenesten. De har varslet, uten at det har skjedd
merkbare endringer.
Bjørn Isaksen har ofte vært et akutt tilfelle. Han
er innsatt, dømt til forvaring for voldshandlinger. I perioder blir
han utagerende, voldelig, hører stemmer. Han er regnet som en av de
farlige. Og syke. Nå kommer han luntende innover korridoren i
toppetasjen - som tilhører helseavdelingen. Ved siden av ham går en
ung kvinne med lys hestehale og perler i ørene. Betjent, ifølge
ansatte. Blåskjorte, ifølge innsatte. Han har bedt om en samtale med sykepleier Freddy
Støvind. De to har tidligere hatt jevnlige samtaler over lang tid,
men så har det vært stopp ganske lenge. I mellomtiden har han gått
til psykiater. - Setter du på vann? spør Bjørn Isaksen og setter
seg inne på samtalerommet. Betjenten venter på gangen utenfor. Over
plastkrus med pulverkaffe kommer det: Han vil slutte hos
psykiateren, og gjenoppta samtalene med sykepleieren. - Kan du si litt om hva som har skjedd? spør Freddy
Støvind. - Det har vært så ustabilt, psykiateren har hatt
ferier og kurs, så det har blitt for lang tid mellom hver samtale.
Og timene har blitt kortet av. 50 minutter har blitt til 25-30
minutter. Det blir for lite, sier Bjørn Isaksen.
Flere innsatte ved Ila får antipsykotiske
medisiner. Da kan de sitte i fengsel. Blir de psykotiske, skal de
ha behandling i spesialisthelsetjenesten. Bjørn Isaksen kjempet i fjor høst for å bli
overført til Regional sikkerhetsavdeling på Dikemark. Han fikk
beskjed om at han var så syk at han skulle sone der. Men de hadde
ikke plass, og ukene gikk, mens Bjørn ble dårligere og dårligere. I
den perioden var han ut og inn av isolasjon. Etter ett års
ventetid, fikk han plass i desember 2008. Etter to og en halv måned
var han tilbake på Ila. Han mener at han er for syk til å sitte i fengsel,
og at han trenger behandling utover samtale annenhver uke.
Problemet er at Regional sikkerhetsavdeling har få plasser, og må
prioritere knallhardt. - Det mangler et tilbud til slike som Bjørn
Isaksen. Han er for syk til å sitte i fengsel, men ikke syk nok til
å få plass på Regional sikkerhetsavdeling, medgir Freddy
Støvind. Betjentene, men ikke sykepleierne, har, ifølge
straffelovens paragraf 38, anledning til å bruke tvangsmidler for å
få kontroll på en situasjon. Blir en innsatt utagerende, kan han i
ytterste konsekvens bli satt på isolat eller lagt i belter. Bjørn
Isaksen har sittet på isolat mange ganger.
Bruk av isolat og belteseng i fengsel, er ikke
behandling, og er ikke regulert etter psykisk helsevernloven, slik
som i psykiatriske institusjoner. I fengselet er det betjentene som
vurderer hvem som må roes, og på hvilken måte. Helsepersonell
kommer inn i situasjonen i ettertid. Amnesty International har flere ganger gått ut og
kritisert Norge for å bryte menneskerettighetene når det gjelder
behandlingen av psykisk syke i fengsel. I en rapport til FNs
menneskerettighetsråd uttales blant annet: «Å plassere mentalt syke personer i fengsel og
isolasjon, uten adgang til nødvendig behandling av spesialister og
relevante institusjoner i helsevesenet, er brudd på FNs standard
minimumsregler for behandling av fanger. Det er også brudd på
nasjonal lov. Allikevel skjer det stadig i norske fengsler. ...
Direktøren for Ila fengsel har offentlig kritisert forholdene for
psykisk syke i fengslene og mener at mellom seks og åtte fanger ved
Ila trenger psykiatrisk behandling. Trolig er antallet på
landsbasis mye høyere».
Rita Bråten, nestleder i Norsk Fengsels- og
friomsorgsforbund, liker ikke situasjonen: - Det er et stort problem at det sitter psykisk
syke i kriminalomsorgen som ikke burde sitte der. De små fengslene
har ikke helseavdelinger, og helseavdelingene i de større fengslene
har ikke personell som er spesialutdannet innen psykiatri. - Jeg vet at særlig Oslo fengsel sliter med
problemer med psykisk syke innsatte. Mange er for syke for fengsel,
men ikke syke nok til akuttinnleggelse. Ila er også et klassisk
eksempel, innsatte får opphold på Dikemark for å bli
tvangsmedisinert, for det kan de ikke gjøre inne i fengsel, så
kjøres de tilbake til Ila, før de blir så dårlige at de igjen må
overføres til Dikemark. Også Trondheim fengsel sliter med innsatte
som blir kasteball mellom kriminalomsorgen og psykiatrien, sier
hun.
- Vi har hatt en innsatt som ble liggende åtte døgn
i sikkerhetsseng fordi vi ikke hadde et annet tilbud, forteller
Hilde Rosenlund. Om kort tid skal helseavdelingen, Rådet for psykisk
helse og representanter fra spesialisthelsetjenesten ha et møte for
å se hva som kan gjøres med situasjonen. - Disse pasientene trenger noen ganger et
behandlingstilbud som har høyere sikkerhetsnivå enn en vanlig
akuttpsykiatrisk avdeling. Ila klaget Regional sikkerhetsavdeling ved Dikemark
inn for Helsetilsynet for halvannet år siden, etter at tre innsatte
ble vurdert som alvorlig sinnslidende og psykotiske av
fengselslegen, uten at de fikk plass.
- Vi kan blant annet tilby støttesamtaler, og mange
spør etter det. Samtidig er vi bevisst på at vi ikke skal gå ut
over vårt faglige kompetanseområde. Vi tilbyr ikke terapi. Det er
viktig å ha klare rammer for hva vi kan tilby og hva som er legens
oppgave eller hva som er spesialisthelsetjenestens oppgave, sier
Rosenlund. - Vi kan mye om reaksjoner på kriser. Det er ikke slik at alle
som er i fengsel har en psykisk sykdom, men veldig mange har en
krisereaksjon. Gjennom utdanningen kan vi noe om begge deler. Vi
forsøker å forklare andrelinjetjenesten at vi kun kan tilby
helsehjelp på linje med hjemmesykepleie inne i fengselet, sier hun.
Hvor mange av landets innsatte som er gråsonetilfeller som Bjørn
Isaksen, er det ingen som vet.Per i dag finnes det ingen oversikt
over hvor mange i norske fengsler som har behov for psykiatrisk
behandling. Det er heller ingen oversikt over hvilke psykiatriske
diagnoser de har. Tall fra USA og Storbritannia viser imidlertid at
innsatte har to til fire ganger oftere psykotiske lidelser og
alvorlig depresjon, og ti ganger så ofte antisosiale
personlighetstrekk enn befolkningen ellers. Neste år starter derfor en norsk studie som for første gang i
historien skal kartlegge den psykiske helsetilstanden hos norske
fanger. Forarbeidene til kartleggingen viser til at utenlandske
studier viser at innsatte med psykiske lidelser som regel har flere
psykiatriske diagnoser, og at de begår flere lovbrudd og av mer
voldelig karakter.
Den norske studien skal gå over tre år, og screene
800 innsatte fra hele landet for blant annet
personlighetsforstyrrelser, ADHD, kognitive evner og avvik - og
suicidal atferd. For selv om det ikke finnes noen større
systematisk kartlegging av norske innsattes mentale helse, taler
selvmordsstatistikken et tydelig språk: Selvmordsraten i fengslene er hele fire ganger høyere enn i
befolkningen ellers. En studie viser at de fleste selvmordene
skjedde i løpet av de tre første månedene i fengsel, 28 prosent tok
livet av seg den første uken, og 12 prosent i løpet av de to første
dagene. Hengning på cella er vanligst, men også kutting, kvelning,
insulinavbrudd og ildspåsettelse er metoder som har vært brukt. Straffebestemmelsene om forvaring ble gjort
gjeldende fra 1. januar 2002, og erstattet det som tidligere ble
kalt sikring. Lovbrytere som er utilregnelige skal ikke lenger
idømmes en reaksjon som innebærer plassering i fengsel.
Straffedømte som er tilregnelige, men i fare for å begå nye
alvorlige straffbare handlinger, kan på visse vilkår idømmes
forvaring i fengsel. Problemet er at mange forvaringsdømte har
psykiske lidelser, noen alvorlige Yngve Hammerlin regnes for å være Norges fremste
forsker på selvmord i fengslene. Denne måneden kommer han med
forskningsrapporten og boka «Selvmord og selvmordsnærhet i fengsel
- selvmordsforebyggende arbeid i fengsel.» Tall fra 1990 til og med 2007, viser at det ble
begått 59 selvmord i norske fengsler i denne perioden. Tre av disse
var kvinner. Antallet selvmord i norske fengsler har økt hvert tiår
siden 60-tallet, men det har også antallet innsatte gjort. Hammerlin poengterer at selvmordsproblematikken
ikke bare må reduseres ved å telle antall døde, men ses i forhold
til selvmordsforsøk og selvskader. - Ethvert selvmord er et selvmord for mye - vi må
ikke bare telle opp antall døde når vi studerer
selvmordsproblematikken. Vi må ta tak i de grunnleggende
problemstillingene, og se på hvilke livsvilkår innsatte har både i
og utenfor fengslet.
Selvmordsproblematikken i norske fengsler er
komplekst, sier Hammerlin. Hammerlin understreker at selvmord i
fengsel heller ikke bare må forstås som et helseproblem. - Selvmord i fengsel må også forstås og forklares
som et eksistensielt og sosialt spørsmål. Diverse
levekårsundersøkelser om fangebefolkningen viser dette. Det gjelder
også for dem som bryter livet i fengslene. De aller fleste sliter
med en stor sosial tapsliste og betydelige sosiale, helsemessige og
eksistensielle problemer før de kommer i fengsel. - Fengselsoppholdet - som i seg selv er en stor
påkjenning gjennom dets restriktive kontroll- og
sikkerhetsorientering - skaper også store problemer for mange
fanger. Dette gjelder ikke minst varetektsfengslingen. Tre av fire
som begår selvmord i fengsel sitter i varetekt. I tillegg har
enkelte begått svært belastende kriminelle handlinger som i seg
selv skaper betydelige problemer for den enkelte. Dette gjelder
ikke minst de som har begått drap eller drapsforsøk, sier han. - Det er gjort et omfattende arbeid med å kartlegge
og forstå problematikken selvmord i fengsler i Norge, sier
Hammerlin. Han har forsket på feltet siden tidlig på 80-tallet. - Hvordan er selvmordsstatistikken i norske
fengsler, sammenlignet med andre land? - Vi kan ikke uten videre og uten kritiske refleksjoner
sammenligne direkte med andre land, for fengselssystemene er så
forskjellige. Vi må ta tak i de problemene vi har her, for så å
studere det konkret sett i lys av norske forhold, sier Hammerlin.
Terje Jenssen smiler i sola. Han står ute på
verandaen i det lille, hvite huset som stiftelsen Wayback leier på
Rodeløkka i Oslo. Wayback, som jobber med å få fanger tilbake til
samfunnet igjen etter soning, er jobben til Terje Jenssen nå. Han
er ute på prøve, etter flere år i fengsel - de siste på Ullersmo.
Denne høsten kan han feire tre år som rusfri, etter to tiår som
heroinist. Som tung rusmisbruker i fengsel har han vært mye
syk. - Jeg var i veldig dårlig form i en periode. Jeg
var inn og ut hos fengselslegen, uten at det hjalp. Jeg ble
fortvilet og etter hvert deprimert. Til slutt sa jeg til en betjent
at jeg tenkte på å ta livet mitt. - Reaksjonen på det, var at jeg ble satt på isolat.
Jeg måtte kle av meg alle klærne, ett og ett, mens to betjenter sto
og så på. Så ble jeg låst inne. Jeg fikk straffen fordi de vurderte
at jeg var til fare for meg selv eller andre, men jeg ble ikke noe
friskere av å bli isolert. Det var et fortvilet rop om hjelp.
Betjentene tror alltid at man faker syk, at man egentlig bare
tenker på å rømme.
- Alle smerter og plager du har, oppleves mye mer
intenst når du sitter alene på et seks kvadratmeter stort rom - og
du føler deg veldig underlegen når du blir syk i fengselet, sier
han. I ettertid er Terje glad han overlevde, for han var
langt nede. - Men jeg kan ikke takke verken betjenter eller
helsepersonell i fengselet for det, sier han. Nå sitter han som
brukerrepresentant i flere utvalg og referansegrupper som jobber
for å forbedre innsatte og nylig løslattes levevilkår.
Møtet mellom Bjørn Isaksen og Freddy Støvind oppe
på samtalerommet er i ferd med å avsluttes. De diskuterer
medisinene Bjørn står på, og blir enige om at Freddy gir
fengselslegen beskjed om hva som har blitt sagt. Bjørn Isaksen er inne i en roligere periode nå, men
både han og Freddy Støvind vet at det kan komme situasjoner hvor
han blir voldelig igjen. - Da er det inn på isolat, sier Bjørn Isaksen. - Jeg burde vært på en institusjon i lengre tid.
Jeg har vært kasteball mellom institusjoner i 13 år, bare de siste
fire årene har jeg hatt 40 flyttinger. Det er en ekstra belastning,
sier han.
Det er mange dører som må låses opp og igjen for å
komme seg fra Ilas helseavdeling i øverste etasje, til avdeling G,
som ligger i kjelleren. Freddy Støvind er ikke bare glad for å vise frem
sikkerhetscellene og beltesengen som ligger innerst, nederst i
fengselet. - Så lenge jeg har jobbet her, kan jeg huske to
tilfeller hvor reimsenga har blitt brukt. Mitt inntrykk er at
betjentene kvier seg for å bruke den. At man tas ut fra
fellesskapet blir oftere brukt ved utagering, sier han. På veggen utenfor sikkerhetscellen på avdeling G,
henger et oppslag som forteller hvordan innsatte skal tas ut av
fellesskapet og inn på isolat: Den innsatte skal kles naken og sjekkes i hårbunn,
skjegg og armhuler før han får en pyjamas og blir innelåst. Hver
halve time skal den innsatte ha tilsyn. Videre står det at «når den
innsatte tilsees, skal en være sikker på at denne er i live og at
alt er i orden.» Mat serveres gjennom en egen luke ved gulvet.
Sikkerhetscellene er strippet for løse gjenstander, og toalettet er
et hull i gulvet, sengen er en tynn madrass. Et vindu oppunder
taket, en liten luke i døren, og en glipe i veggen, på hver sin
side av den tunge jerndøren. Glipen er stor nok til at hender kan
berøre hverandre fra hver sin side av veggen, men ikke stor nok til
at en hånd kan gripe noe på andre siden. Som sykepleier har ikke Freddy Støvind noe å gjøre
med selve gjennomføringen av straffetiltakene. I instruksen står
det at betjentene skal ringe helseavdelingen dersom de er usikker
på den innsattes helsetilstand. Freddy Støvind legger hendene over den smale
åpningen i veggen på sikkerhetscellen. - Det er klart, det er en spesiell side ved denne
jobben, at man av og til må drive sykepleie gjennom en tre
centimeter bred sprekk. Til forskjell fra psykiatrien, er ikke
fengselet en behandlingsinstitusjon. Men mange som sitter her, er
psykisk syke, sier han. Bevisstløs i gjerningsøyeblikket? Personer som er psykisk utviklingshemmet i stor
grad, eller som erklæres psykotiske eller bevisstløse i
gjerningsøyeblikket, kan ikke idømmes straff. De kan imidlertid
idømmes overføring til tvungent psykisk helsevern eller til tvungen
omsorg. Forvaring er en tidsubestemt straffereaksjon, og
idømmes når retten mener ordinær fengselsstraff ikke er
tilstrekkelig for å beskytte samfunnet, og når faren for
gjentakelse vurderes som stor. Idømmes for alvorlig kriminalitet
som alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse,
frihetsberøvelse, ildspåsettelse, grovt ran eller annen forbrytelse
som krenker andres liv, helse eller frihet. |
0 Kommentarer