Test studenter etter praksis!

Etter noen år som sykepleier i praksis på ulike avdelinger, mastergrad i sykepleievitenskap og videreutdanning i anestesi, søkte jeg i en alder av 31 en stilling som høyskolelektor. Jeg brenner for sykepleiefaget, og har også alltid hatt en drøm om en undervisningsstilling på sykepleierutdanningen, da studentkontakt tiltaler meg. Jeg fikk 100 prosent vikariat ved Diakonova fra og med 1. januar 2011.

I starten tenkte jeg hvordan det ville bli å jobbe i et miljø hvor de fleste er mye eldre enn meg. Ville jeg bli hørt, og ville de andre lærerne være negative til en så ung lektor som meg? Det er kjent blant sykepleiestudentene i Norge at mange av lærerne ikke er oppdaterte i praksis og kanskje foreleser om temaer som ikke er relevant i dagens helsevesen. Jeg var derfor redd jeg skulle møte kommentarer som «Slik har vi alltid gjort det, og dette skal vi fortsette med», eller «Du er så ung og uerfaren …».

Modne for forandringer
På Diakonova har jeg imidlertid aldri blitt møtt med slike utsagn. Heller tvert imot. De var virkelig glade for å få en sykepleierlærer rett fra praksis, og de følte selv de var modne for forandringer i undervisningen. De satte også pris på unge spirer i miljøet. Lærerne kom stadig innom kontoret mitt og spurte hvordan praksisen er i dag og hva vi eventuelt måtte endre på for at det skulle bli relevant for studentene. Jeg fikk for eksempel gjennomslag da jeg ønsket å innføre prosedyren «blodprøvetaking» på øvingsposten. Jeg tror Diakonova er den eneste høyskolen i Oslo med øvelse i denne prosedyren. Jeg har nemlig erfart at sykepleiere mer eller mindre har overtatt denne prosedyren av bioingeniørene på en del sykehus, og derfor er det viktig at sykepleierstudenter kan dette før de slippes ut i praksis. Dette har derfor vært en stor suksess både blant lærere og studenter.

Ung og streng
Som ung lektor og nesten på studentenes alder, fryktet jeg at jeg skulle bli oppfattet som en «kul venninne» uten særlig respekt. Heldigvis har ikke dette skjedd. Jeg har vært veldig bevisst på å skille mellom privatliv og jobb, og jeg har heller hørt kommentarer som at jeg er veldig streng. En student kom bort til meg og fortalte at hun hadde mareritt i forkant av praktisk prøve, fordi hun var redd hun skulle få meg som sensor på PVK-innleggelse. Hvilket hun fikk. Vi måtte nesten le litt sammen, og jeg ble jo litt overrasket over at jeg ble oppfattet som så streng. Det gikk heldigvis veldig bra med denne studenten og vedkommende besto med glans.

Når det er sagt, så er det viktig å være streng på en konstruktiv måte, og vi lærere må stille krav til studentene. Hvis ikke føler jeg at vi gjør studentene en bjørnetjeneste. Når de kommer ut i praksis som nyutdannente sykepleiere kreves høy kompetanse og handlekraft. Vi har jo med alvorlige syke mennesker å gjøre i våre yrker, og dette må vi ikke glemme. Dette er også viktig å gjøre studentene oppmerksom på ganske ofte, slik at de skjønner alvoret. Jeg gjentar meg selv ganske ofte når jeg sier at det er viktig å vite hva avvik fra normalen er når det gjelder vurderinger av pasientenes helsetilstand, og heller aldri i den forbindelse glemme å videreformidle avvikene til legen.

Kan ikke svare
Jeg ønsker videre å trekke frem erfaringer som lærerveileder i praksis. De har dessverre ikke bare vært positive. For eksempel får ikke alle studentene god og konstruktiv veiledning i praksis. Det stilles nemlig ikke krav til dem. De får diffuse tilbakemeldinger som «du var flink», «du er så god med pasientene». Dette sier alt og ingenting. Jeg gjennomfører en «miniquiz» på sluttvurderingen i praksis, med grunnleggende spørsmål som absolutt er forventet at studentene har svar på etter åtte uker kirurgisk praksis. Dessverre klarer bare noen få av studentene å svare utdypende på disse tre-fire spørsmålene. Dette synes jeg er oppsiktsvekkende. Det har vist seg at praksisveilederne ikke stiller faglige spørsmål til studentene. Noen av studentene jeg har vært i samtale med i etterkant tror det kommer av at sykepleierne rett og slett ikke oppdaterer kunnskapen, og derfor ikke tør stille spørsmål til studentene fordi de ikke helt vet svarene selv. Jeg vet at det ikke alltid er en enkel oppgave å følge studenter i praksis. Praksisveilederne skal både ha hovedansvar for pasientene og gi god veiledning til studentene. Når det ikke settes av tid til dette og veilederne ikke får ekstra lønn for å ha studenter, ser jeg at det er faktorer som hindrer god veiledning i praksis. Mange avdelinger har ikke mer enn noen uker fri fra studenter i året, og det blir også en belastning for praksisstedene. Likevel er det jo fremtidige kollegaer vi skal veilede, og de trenger god oppfølging allerede i utdanningen slik at de blir gode sykepleiere.

Under en sluttvurdering i praksis var det en praksisveileder som sa til meg; «Så bra du stiller slike spørsmål. Da lærer jeg også noe». Dette forbauset meg. Det gjaldt spørsmål om ting som forventes å kunne, for eksempel symptomer på blødning, tiltak ved for lavt blodtrykk, årsaker til for lavt blodtrykk, postoperative observasjoner og preoperative forberedelser. Dessverre får ikke manglende svar noen konsekvenser for praksis, da vi ikke har noen felles rutine på å stille slike spørsmål. Jeg har for øvrig vært i dialog med høyskolen om hvilke tiltak som må settes i verk for at studentene skal bli bedre i praksis. Jeg som var tett på praksis ved siden av stillingen på høyskolen, ser hva som bør kreves av studentene. Det hjelper jo ikke å kunne selve prosedyren. Studentene må også kunne intensjonen bak hver prosedyre og hele tiden tenke hvorfor sykepleietiltak gjøres.

Bør testes etter praksis
For å heve kompetansenivået i praksis for studentene, har jeg hatt en idé om at samtlige studenter skal gjennomgå en slags sertifiseringstest på sluttvurderingen, der de blir utprøvd i ulike prosedyrer i avdelingen. Spørsmålene til de ulike prosedyrene skal utarbeides i samarbeid mellom praksisveileder og lærerveileder. Dette er da en skreddersydd praksisoppgave for hver avdeling da alle avdelinger har ulike prosedyrer. På den måten kvalitetssikrer praksisveileder at dette er gjennomgått i praksis, både kunnskap bak prosedyren samt praktisk utførelse. Dette vil også bidra til et tettere samarbeid mellom praksis og høyskole, noe som har vært ønskelig mellom begge parter lenge. Man kan også se på testen som en forlengelse av praktisk prøve på øvingsposten. Stryker studenten på for eksempel 3 av 4 prosedyrer, må studenten ta hele praksisperioden om igjen. Dette er jo ikke en ønskesituasjon for noen, og på den måten blir studentene kanskje mer skjerpet i praksis og vil gjøre det bra når konsekvensene er så store hvis de stryker. Sertifiseringstester er jo også noe som nyansatte sykepleiere på en avdeling må gjennomgå. Da kan man like gjerne starte med det under utdanningen også.

Diakonova har lenge hatt et tett samarbeid med praksis, da vi lærere har følgedag med studentene en dag i første praksisperiode på sykehjem og en dag første praksisperiode på sykehus. Ideen i seg selv er god, men på en annen side så har jeg ikke fått særlig utbytte av det i praksis. Noen ganger følte jeg at praksis ser på meg som en ekstra sykepleier på jobb hvor det ikke forekommer noen dialog mellom meg og praksisveileder, hvilket var intensjonen. I andre tilfeller trodde noen praksisveiledere at jeg sådde tvil om deres veiledning, at jeg var der mest for å kontrollere. Selvsagt har jeg også positive erfaringer med å ha følgedag, men savnet litt mer pedagogisk opplegg for følgedager fra skolens side, bedre planlegging av hvilke pasienter studentene skulle ha når jeg hadde følgedag med dem samt sykepleiefaglig oppfølging av disse pasientene. Vi lærerveiledere har hatt forskjellig opplegg for studentene, avhengig av hvilken avdeling. Dette har også studentene kjent på, og ønsket et mer felles undervisningsprogram i praksis. Dette er nå under utarbeiding. Og jeg regner med at dette blir veldig positivt for alle parter. De avdelingene som startet med dette programmet, har hatt stort utbytte av det.

For stor vekt på etikk
Innlevering av ukeplaner, logger og refleksjonsnotater i praksis er kjent for de fleste sykepleiestudentene. Da jeg leste gjennom disse, og da spesielt refleksjonsnotatene, slo det meg hvor opptatt studentene var av etiske refleksjoner. Det ble skrevet side opp og side ned om dette. Ja, etikk er selvfølgelig veldig viktig når det kommer til syke mennesker, og vi skal være opptatt av det. Likevel mener jeg at etikk tar altfor stor plass i undervisningen til dagens sykepleierstudenter. Jeg tror en del av grunnen til at det skrives mye om dette i refleksjonsnotatene, er at temaet er høyt fokusert i undervisningen på skolene. Det er mulig jeg kaster stein i glasshus når jeg sier at etikken overskygger læring om konkrete handlinger som må settes i verk hos kritisk syke pasienter. Det nytter for eksempel ikke å holde i hånden og gi en klapp på skulderen når pasienten er respiratorisk besværet og blir tiltakende cyanotisk. Da kreves det rask handling og kunnskap om hvorfor akkurat disse tiltakene settes i verk.

Jeg leste flere logger som inneholdt punktet «Pasienten hadde fall i metning, ga 02». Da forbauset det meg hvorfor ikke studentene skrev et refleksjonsnotat om dette, som er så viktig å kunne noe om. Nei, flere av studentene valgte heller da å skrive enda et etisk refleksjonsnotat om en annen pasient, selv om de også hadde skrevet et etisk refleksjonsnotat uken før. Dette ga jeg tilbakemelding på, og forklarte viktigheten av å reflektere over andre hendelser enn kun etiske spørsmål. Dette hadde også betydning for meg som lærerveileder i praksis. Studentene mine burde kunne bevise for meg at de er handlekraftige i det medisinske også. I de periodene hvor jeg ikke hadde følgedag med studentene, fikk jeg bare inntrykk av studentene gjennom logg og refleksjoner, samt samtaler med praksisveiledere. Og da er det også enda viktigere å skrive gode refleksjonsnotater.

Når sant skal sies er jeg sikkert preget av mitt yrke som anestesisykepleier med mest vekt på det akuttmedisinske hver dag i praksis. Men jeg mener jeg klarer å skille min hverdag og rollen som lektor på grunnutdanningen. På sengeposter hvor det gis mye smertestillende opiater, administrering av epiduralkatetere og hvor det er fare for blødninger og lignende, er det viktig å være oppmerksom på dette også. Noen studenter syntes jeg var for streng med denne type innlevering, men jeg hadde da også gode argumenter for hvorfor jeg ønsket å ha det slik. Jeg håper og tror flesteparten av studentene hadde godt læringsutbytte av å skrive utfyllende refleksjoner.

For mye sykepleieteori
Under vikariatet mitt som lektor satt jeg også igjen med tanker angående rekkefølgen på forelesningstemaene. Jeg synes det er på høy tid at rekkefølgen forandres, slik at vi faktisk formidler hva sykepleie er tidlig i utdanningsfasen og presenterer en spennende hverdag som sykepleiere. At dette ikke skjer, tror jeg er en av årsakene til at mange sykepleierstudenter faller ut tidlig i utdanningen. Forelesningene i første semester starter i stor grad med å presentere ulike sykepleieteoretikere og hva disse står for. Jeg er for øvrig skeptisk til for mye oppmerksomhet rundt teoretikere. Om de fortsatt skal ha høy prioritet i sykepleierutdanningen, bør dette komme mye senere i utdanningen når studentene faktisk har skjønt hva sykepleie i dagens praksis er. Da kan de sette teoriene sammen med praksis, og jeg tror det vil bli mye lettere å forstå sykepleieteori.

Studentene velger dette yrket fordi de ønsker å jobbe med det praktiske. Noen er også ute etter en spennende og uforutsigbar hverdag. At sykepleie er et praktisk fag, kommer dessverre ikke alltid til syne under utdanningen. Da tenker jeg spesielt på de første semestrene. Vi som er ferdig utdannet snakker ikke om sykepleieteori når vi kommer ut i jobb. For de fleste går de fort i glemmeboken etter at de er ferdig på skolen. Når jeg sensurerer oppgaver hvor sykepleieteori er et krav som en del av det teoretiske rammeverket, så blir ofte teorien hengende som en blindtarm i oppgaven, da det ikke er så mange som skjønner hva de ulike teoriene dreier seg om. Jeg skjønner at det er viktig med teorier på utdanningen, men jeg tror noen av de sykepleieteoriene som det foreleses om i dag, er blitt for gamle. Da jeg gikk på masterstudiet i sykepleievitenskap, var det ingen krav til en sykepleieteori. Jeg tror jeg skrev to linjer om Orem i en 100 siders monografi.

 Jeg synes det er viktig å diskutere hvordan vi kan forbedre grunnutdanningen i sykepleie for å rekruttere gode fremtidige kollegaer. Jeg ser iallfall at utdanningen i dag har et forbedringspotensial.-