Plutselig forsto jeg partikkelfysikk!

Det skjedde på et foredrag med forsker Bjørn Samset. Han forklarte om sitt arbeid ved CERN-laboratoriet i Sveits. Den vanskelige måten å forklare det som skjer på CERN er at forskere skal gjenskape partikkelen Higgs-boson gjennom matematiske beregninger og protonkollisjoner i verdens største partikkelakselerator LHC. Men hvor forståelig er det? Den siste naturfagstimen jeg hadde var på Hokksund Gymnas på åttitallet, og det er lite å bygge på når en beveger seg inn i vanskelig fysikk. Men Bjørn Samset forklarte det hele med stort engasjement, legoklosser og fyrstikkesker. Det handler egentlig om å gjenskape the Big Bang – verdens begynnelse. Det har jeg da hørt om før. Samset gjorde det enkelt – med hverdagsord. Han var ikke ute etter å imponere oss, eller ta vare på alle faglige presisjoner. Han ville rett og slett at vi som var tilhørere skulle forstå. Det gjorde vi. Det var deilig å gå ut av rommet klokere og i alle fall litt fysikkyndig. Dette er forskningsformidling på sitt beste. Når forskeren strekker seg ut av sitt fagområde og over til lytteren og leseren for å dele kunnskap. Det sies mye om formidling av forskning. Ofte er det journalister og forskere som står på hver side av en grøft og forteller om hvor vanskelige de andre er. Journalister mener forskerne er sære, at de ikke vil stille opp, at de snakker for vanskelig og at de ikke har respekt for journalistens deadline eller arbeidsmetoder. Forskerne forteller om da de ble feilsitert, misforstått og tatt ut av sammenhengen. Og de kan gjerne mene at det vitenskapelige arbeidet rett og slett ikke lar seg formidle i popularisert form. Journalister har ikke respekt for forskningen, er et vanlig refreng. Det hele toppet seg i vår etter at Harald Eias programserie Hjernevask gikk på NRK. Forskerne har nå blitt skremt fra å snakke i det offentlige rom, mente mange innenfor akademia. Det ble spådd at vi ville se mye mindre forskningsformidling framover. Medieforsker Lars Nyre gikk aller lengst og mente at forskere burde holde seg langt unna media, og heller snakke på konferanser og skrive i vitenskapelige tidsskrift. Som redaktør i en nettavis om forskning burde jeg kanskje blitt bekymret for framtida og livsgrunnlaget vårt. Men, nei da, vi merket ingen forskjell. Forskere stilte opp som før. Men hvorfor mener så mange så mye om utviklingen og vilkårene for forskningsformidling? Alle generaliseringene og påstandene om forskeres forhold til mediene er både sanne og usanne, etter min mening. Det er stor forskjell på forskere – akkurat som det er forskjell på journalister. Forskere er som folk flest. Noen er sjenerte, synes det er ubehagelig å snakke i store forsamlinger eller til en mikrofon. De stammer, svetter og uttrykker seg klønete, er ikke flinke til å forklare. Noen av dem er arrogante, og vil at vi skal forstå deres fagsjargong, framfor å snakke vanlig norsk. Noen forskere er PR-kåte, og er villige til å uttale seg om hva som helst når som helst, uansett om de har forsket på emnet eller ikke. Jeg har også møtt livsfjerne forskere, som ikke skjønner at vanlige dødelige ikke kan alt om deres lille nisje i vitenskapens verden, som ikke forstår at ikke alle er superinteressert i s-lyden i en utdødd engelsk dialekt, eller de tjue moseartene på Tynset. Men så finnes det heldigvis mange andre – og det er de fleste. Forskere som på ulikt vis formidler av sin kunnskap i en eller flere kanaler. I forskning.no deler vi ikke journalisters klagesang over vanskelige forskere. Vi møter velvilje og snakkevillighet nesten hele tida. Det er klart at når du har sittet bøyd over bøker og tastatur, mikroskop og bakterieprøver i årevis, et sakte, møysommelig arbeid, så er det merkelig å skulle oppsummere hundrevis av notatsider og tette tidsskriftssider i noen få setninger. Overgangen fra den langsomme forskningen til den hurtige formidlingen kan bli brå. Men de aller, aller fleste blir jo så glade. Endelig er det noen som er interessert i det de driver med, som vil vite mer. Klart det er sjarmerende! Dessuten så kan ikke forskere egentlig nekte å snakke. Forskere har plikt til å formidle, og for mange er det nedfelt i arbeidsavtalene. Samfunnet gir dem penger til å forske på, og derfor må de gi noe tilbake – ikke bare til kollegaer og fagmiljøet, men også til allmennheten. Helsestoff er det mest populære på forskning.no. Artikler om ny forskning på kropp, sykdommer og behandlingsmåter blir aller mest lest hos oss – og sitert av andre medier. At så mange av oss liker å lese om helse, er gull verdt for sykepleievitenskapen og annen helseforskning. At tilhørerne er motiverte og interesserte, gir et fabelaktig utgangspunkt. Og det er mange flinke og erfarne formidlere i helsefagene. For det aller viktigste i forskningsformidlingen, er at det handler om trening. Man beveger ikke store folkemengder første gang man åpner munnen. Å kunne snakke om fag så folk forstår handler sjelden om personlighet eller nådegaver, men om øvelse, øvelse og øvelse – pluss en god dose respekt for tilhørerne og et ønske om å formidle.