Hva er viktig for pasienten?

For å få et nyansert bilde, spør vi konkret om hvordan det står til med for eksempel fordøyelse, søvn, smerte eller pust. Noen ganger benytter vi ferdige kategorier for kartlegging av symptomer og deres intensitet eller omfang. Det er utarbeidet flere spørreskjemaer for registrering av pasienterfaringer, omtalt som helserelatert livskvalitet. De har gitt grunnlag for omfattende forskning som er svært relevant for klinisk sykepleie. Svar på spørsmål om hvordan pasienten har det legges til grunn for kliniske vurderinger. Utfordringen er naturlig nok det vi ikke spør om. Ved å spørre pasienten om hva som er viktig, blir agendaen pasientens egen, og vi får informasjon om to viktige ting. For det første får vi svar på forhold pasienten anser som viktige som vi ikke har spurt om. For det andre får vi pasientens anbefaling om hva som bør prioriteres. På den måten tar vi pasientens rett til medvirkning på alvor. Men er det ikke slik at svarene på våre spørsmål om hvordan pasientene har det og hva som er viktig for dem vil gi oss samme informasjon? Jo, forskning har vist at det ofte vil være slik, men ikke alltid. Det er kanskje i de tilfellene der svarene gir komplementær informasjon at vi bør spørre om hva som er viktig. En bekymring dukker opp: har vi tid til å stille dette spørsmålet, og ikke minst, har vi tid til å følge det opp? I forbindelse med en sammenlignende statusundersøkelse mellom noen diakonale sykehus i USA, var det ett som falt særdeles dårlig ut. Spørsmålet var hvordan man kunne snu på det uheldige resultatet. Ved sykehuset fant man ut at hver gang man skulle gå ut av et pasientrom, så skulle man snu seg i døren og spørre: Er det noe mer jeg kan gjøre for deg? Mange var bekymret for hva dette skulle medføre av tilleggsoppgaver, men forslaget ble satt ut i livet. Sykehuset steg lynraskt på statusundersøkelsen, og uten nevneverdig belastning for de ansatte. Vi trenger å få vite hva som er viktig for pasienten både i klinikk og i forskning. Det er vanskelig å vite hvor ofte denne informasjonen innhentes i klinisk praksis. Men hvis omfanget av vitenskapelig anerkjente måter å innhente denne informasjonen på gruppenivå speiler anvendelsen i praksis, ser resultatet sørgelig ut. Hva som er viktig for pasienten utfordrer både klinikere og forskere. Grip muligheten!