Forskning kan forebygge fall

Kvantitativ og kvalitativ metode gir oss gode kunnskaper om når og hvor helsepersonell kan sette i gang tiltak som kan forebygger fall. I arbeidet mitt med pasienter med demens ved Forsettunet sykehjem er min erfaring at fallulykker ofte får store konsekvenser. Smerter og redusert mobilitet er noen av disse konsekvensene. Sykehusinnleggelse medfører ofte delirium for denne pasientgruppen. Flere av pasientene som får kompliserte bruddskader kan også bli rullestolbrukere i etterkant. Et av tegnene på demensdiagnose er dårligere gangfunksjon. Høy alder er også en risiko fordi man får nedsatt muskelstyrke, endret balansepunkt, dårligere syn og lengre reaksjonstid som gir ustø gange. Medikamenter og sykdommer kan også være medvirkende årsaker til at man faller. Vi som jobber med personer med demens må være ekstra oppmerksomme på mulige årsaksfaktorer til fall, og at denne gruppen er ekstra utsatt. Ifølge undersøkelsen har 66 prosent av fallene skjedd i egne rom eller leiligheter. At så høy prosent faller på egne rom kan skyldes at personalet er lite til stede på rommene deres. De klarer derfor ikke observere når pasienten for eksempel går uten rullator eller uten sko. Det er viktig at vi gjør det vi kan for å forebygge fall. God belysning, å unngå løse tepper, ryer og dørstokker som de kan snuble i, kan være viktige tiltak. Håndtak, gelender, og møbler pasientene kan støtte seg på kan være til god hjelp hvis de for eksempel glemmer å bruke rullator. I studien skjedde 26 prosent av fallene om natten. Sengegrind er et ganske utbredt tiltak for å forebygge fall fra seng. Mange av pasientene samtykker til dette tiltaket, fordi det også skaper trygghet når de skal sove. For dem som ikke husker at denne hindringen betyr at de ikke skal gå ut av sengen, kan fallhøyden bli stor, og det kan få fatale følger. Elektronisk overvåking blir også tatt i bruk for å forebygge fall om natten. Jeg skulle ønske at vi kunne jobbet mer aktivt også med generelle tiltak for å kunne forebygge fall. Aktuelle tiltak ville være å stimulere pasientene til å mosjonere og til å bruke muskulaturen mer aktivt. Slike tiltak blir ofte nedprioritert, fordi bemanningsressursene ikke strekker til og vi må prioritere slik at pasientene får dekket sine grunnleggende behov. Tradisjonelt syntes jeg at vi sykepleiere er mest opptatt av å behandle, og mindre opptatt av å forebygge helseskader. Kanskje vi, i likhet med tilgang på spesialressurser som for eksempel kreftsykepleier og demensteam, skulle ha et forebyggende team? Som mastergradsstudent i helsefremmende arbeid er jeg opptatt av forebygging, fordi det styrker livskvaliteten og selvstendigheten til pasientene. Samtidig har det også stor innvirkning på pleiernes belastning i sykehjemmene.