Den dagen jeg sto med søsternåla i hånda, er en av de største dagene i mitt liv. Å hjelpe mennesker gjennom sykdom og kritiske situasjoner i livet har gitt meg den største glede.

Er det «utagerende adferd» hos personer med demens som er problemet, eller er det måten norske sykehjem drives på? Vi vil påstå det siste.

Som helsepersonell ser vi ofte kun det syke. Vi mister helt enkelt det friske av syne, skriver Barbara C. Wendelbo.

I etterkant av hjemmebesøk har jeg ofte spurt meg selv: Hjalp jeg pasientene nå, eller var det de som hjalp meg?

Sykepleiere beskriver at de knapt nok klarer dekke de fysiske behovene til beboerne og at både toalettbesøk, medisinutdeling, måltider og stell er noe de ofte må overlate til neste skift.

Tvang – utover det at pasienter blir tvangsinnlagt – er sjeldent og utføres ikke for moro skyld, men fordi det er nødvendig.

Da jeg valgte dette yrket, var det for å kunne gi helsehjelp, forebygge sykdom og gi omsorg. Dette målet er i ferd med å bli mer fjernt. Jeg ser klarere hvorfor sykepleiere ikke orker å bli i yrket. 

Pasienter uttrykker ofte uro for hva som venter i livets sluttfase. Helsepersonell kan gjennom god kommunikasjon og tilstedeværelse skape trygghet og håp.