Livet med demens, og på sykehjem, må også kunne bestå av farger, humor, rytme og musikk. Derfor bør vi fylle det med det vakreste som menneskeheten har skapt, nemlig kunst.

Jeg håper at de som er satt til å ta ansvarlige beslutninger midt i alle kamper og omkamper, blant flammende fakler og lokal- og opposisjonspolitikerappeller, ikke glemmer at det finnes folk som aldri roper. 

Flere av dem som underviser i sykepleie, er snart på vei av banen etter en lang og imponerende karriere. Det bør skremme oss at innbytterbenken er skranten. Vi har heller ikke noe reservelag som snart er klare for neste nivå. 

I midten av mai presenterte regjeringen endringer i fordelingen av inntekter mellom kommunene i Norge. Mer penger skal gå fra rike til fattige kommuner. Hva har det å si for helse- og omsorgstjenestene?

Er dette statsbudsjettet det aller beste Støre og co. har å by på? Det lurer jeg på etter at regjeringen har lagt frem sitt siste budsjett før stortingsvalget neste år. Dette statsbudsjettet skaper lite entusiasme. 

Det er viktig for vår trygghet at vi vet at hjelpeapparatet står klar når vi trenger det. Når nok er nok. Det er imidlertid mange i helsevesenet som klamrer seg til at ressursene må brukes på livshjelp og ikke dødshjelp. 

Oppmerksomheten rundt eget omdømme trumfer kravet om å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Dette har ført til en ukultur som legitimerer bruk av uhjemlet tvang og maktutøvelse ved dagens sykehjem.

Tanken på å gjøre noe for andre stimulerer åpenbart mitt egoistiske nervesystem. Rett før jeg sovner, slår det meg at ved å la julen handle om andre så kan det faktisk oppstå en vinn-vinn-situasjon. En seier både for andre og mitt ego. Det må jeg gjøre noe med. Men ikke før til neste år.