Helt på bånn
Tidlig i fjor fikk jeg en telefon fra mitt hjemsted. Det var min bror. Jeg hadde ikke hørt fra ham på en god stund, så jeg skjønte at det var noe viktig.
Tidlig i fjor fikk jeg en telefon fra mitt hjemsted. Det var min bror. Jeg hadde ikke hørt fra ham på en god stund, så jeg skjønte at det var noe viktig.
Da Ettervernspoliklinikken ble startet, måtte personalet håndtere utageringer nesten hver uke. Nå kan de knapt huske sist de trykket på alarmknappen.
KS er ikke snau. Hvis sykepleiere absolutt skal ha heltidsjobber, må de finne seg i å jobbe annenhver helg! heter det nå. Men KS sin argumentasjon henger ikke på greip.
Hver vinter når gradestokken kryper under femten blå, trapper og parkeringsplasser er dekket av blåis og alle landets parkerte biler må graves og skapes fram fra snø og is, går mine tanker til hjemmesykepleien.
Jeg ser på klokka.
Har du husket å fortelle om den dagen da du fant på noe sprell med en kollega og fikk frem smilet hos pasientene, spør student Elise Fiske, som mener det å være sykepleier på mange måter er hva du selv gjør det til.
– Som tidligere økonom, har jeg et sterkt og varmt forhold til tall. Som sykepleier, kan tall bety så mangt. Derfor har jeg et ambivalent forhold til tall i denne sammenhengen, skriver innleggsforfatteren.
– Det blir litt som å spille på luftgitar. Strekke ut armene og vræle litt mens du vrir deg dit du egentlig skal, sa han. På vei ned i flysetet ved siden av meg med kurs mot europeisk uke i Brüssel.
«Hæ?», sier jeg. «Dere må jo ha sykepleier på vakt!»
Det som normalt er en empatisk sykepleier, gjør natten til en ganske primitiv organisme.