Progresjonskrav i sykepleierutdanningen er en barriere for fremtidens helsevesen

I en tid hvor Norge mangler over 3000 sykepleiere, burde utdanningsinstitusjonene vurdere mer fleksible løsninger for å sikre at motiverte studenter fullfører utdanningen og kommer ut i arbeidslivet. Det handler om mer enn enkeltstudenters skjebne. Det handler om samfunnets evne til å utdanne og beholde fagfolk i et samfunnskritisk yrke.

Nasjonale krav er tydelige – og begrensede til slutten

Dette innebærer at alle emner, inkludert bacheloroppgaven, må være bestått før man kan søke om autorisasjon.

Det er også et nasjonalt krav at alle emner må være bestått før bacheloroppgaven kan leveres til vurdering. Det er logisk – sluttarbeidet skal bygge på helheten. Men kravet gjelder altså først ved avslutningen av studieløpet og ikke ved overgangen fra ett år til et annet.

Institusjonene lager egne barrierer – ulikt og lite fleksibelt

Utdanningsinstitusjonene står fritt til å etablere egne progresjonskrav tidligere i utdanningsløpet. Det har ført til at enkelte høyskoler og universiteter har laget regler som i praksis er strengere enn det de nasjonale retningslinjene tilsier.

Eksempler:

• VID vitenskapelige høyskole krever at praktisk prøve i emnet BASP1010 er bestått for å fortsette i studiet.
• Nord universitet har spesifikke progresjonskrav knyttet til bestemte emner og praksisperioder.
• USN (der jeg studerer) skriver i sin forskrift at studenten «som hovedregel» skal følge fastsatt progresjon, men denne formuleringen åpner for skjønn og unntak i særskilte tilfeller. Likevel virker det i praksis som at det ikke gis noen reell individuell vurdering.

Resultatet er at studenter som av ulike grunner, ofte midlertidige og dokumenterte, ikke består ett emne, risikerer å bli stående på stedet hvil – til tross for at de fortsatt har flere semestre igjen og ikke nærmer seg autorisasjon. Det er verken pedagogisk bærekraftig eller samfunnsøkonomisk klokt.

Pasientsikkerhet som argument – men hva med bemanningen?

Pasientsikkerhet brukes ofte som argument for strenge progresjonskrav. Det er viktig, men det må settes i balanse med realitetene.

Ifølge Statistisk sentralbyrå mangler Norge over 3000 sykepleiere allerede i dag. Prognoser viser at dette tallet vil øke til over 46 000 innen 2040. Vi står altså i en bemanningskrise og må tenke nytt om hvordan vi utdanner og følger opp studentene.

Det er neppe slik at pasientsikkerheten svekkes ved å la en student som ikke har bestått ett teoretisk fag, men som har praksis og øvrige emner på plass, gå videre midlertidig – under veiledning. Det gir derimot mulighet til at flere faktisk kommer i mål og inn i yrket.

Det er heller ikke slik at en student vil stå med noe selvstendig ansvar, eller ikke være under konstant veiledning i praksis på helseinstitusjonene.

Forskning støtter behovet for fleksibilitet

Forskning peker også på at utdanningsinstitusjoner må utvikle modeller som er tilpasset studentenes ulike livssituasjoner. En rapport fra Universitetet i Oslo viser til behovet for mer studentfokuserte og tilretteleggende utdanningsløp i sykepleie. Dette handler ikke om å senke nivået, men om å sikre gjennomføring hos kvalifiserte kandidater.

Ikke sluttstrek – men startstrek

For å møte fremtidens behov for sykepleiere må vi revurdere hvordan progresjonskrav praktiseres. Å gi rom for fleksibilitet og individuell vurdering handler ikke om å svekke kravene, men om å støtte flere frem til mål.

Det som ofte mangler, er ikke evne eller vilje, men hjelp og tilrettelegging for å komme forbi terskelen som skiller utdanningens første del fra yrkets egentlige begynnelse. For vi er ikke ferdig utdannet når vi mottar vitnemålet. Det er da det egentlige læringsløpet begynner.

Sykepleie er et yrke preget av kontinuerlig utvikling, refleksjon og læring i praksis. Da må vi også sørge for at flere får muligheten til å komme dit – til startstreken for livslang læring.