Gråsoner i skolen rammer barn med helsebehov

Helsebehov som må dekkes hos barn og unge i skole- og SFO-tid, kan være synlige eller nær usynlige for dem rundt. Det gjelder behov for at epileptiske anfall overvåkes, eller regulering av ustabilt blodsukker, barn med trakeostomi, oksygenbehov, sentralt venekateter og intravenøs ernæring som krever korrekte prosedyrer. Og det kan gjelde stomier for tarm og blære, medisinering, inhalasjoner, lungefysio og spesifikk traume- og reguleringsstøtte som skal gis som forlengelse av behandling i barne- og ungdomspsykiatrien.

Helsehjelpen kan være i en tidsbegrenset periode, medisiner gitt på klokkeslett, eller behov som er kontinuerlig til stede hele døgnet. Kravet til kompetanse hos den som yter helsehjelpen, kan variere med oppgavenes innhold og situasjon. Skolehelsetjenesten kan være ansvarlig, men omfanget av hjelpen eleven trenger, kan være så stort at det trengs egne stillinger i annen organisering.

Lovverk kolliderer når skolen tar ansvar for helsehjelp

Når barn med store helsebehov er friske nok til å motta opplæring, kan det organiseres i regi av skolen som opplæring hjemme eller digitalt. Eller at barnet, om det har friskt nok, møter fysisk på skolen hele eller deler av dagen. Da møtes to ulike lovverk i en og samme hverdag. Elever med helsevedtak i skole og SFO. Hva betyr det egentlig i praksis, og hvilke utfordringer erfares med utførelse av helsevedtak i skoletiden?

Løvemammaenes hjelpetjeneste har vært et treårig prosjekt driftet av Løvemammaene. Organisasjonen er diagnoseuavhengig, og blant de over 8000 medlemmene er det mange barn og unge med alvorlige og sammensatte tilstander. 120 familier med barn som er så syke at de har forventet forkortet levetid, følges i barnepalliasjonsprosjektet Bære Sammen. 

Hjelpetjenesten og Bære Sammen har fra 2022 til 2025 bistått over 2000 familier med rettshjelp i helse- og omsorgstjenestelovverket og opplæringslovverket. For barn med helsevedtak i skoletid og SFO, og elever som burde hatt det, er vår erfaring at sakene både er sammensatte, problematiske og ressurskrevende. Det er med andre ord ikke gitt at kommunen finner gode løsninger som fungerer i praksis, selv om det også gjøres.

BPA sikrer helhetlig oppfølging i skoletiden

Vårt inntrykk er at løsningen med å benytte brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i skoletiden fungerer best, særlig om barnet mottar helsehjelp som BPA de øvrige timene i døgnet. Da sikres et helhetlig opplegg rundt barnet uten for mange instanser som skal koordineres. BPA er ingen rettighet i skolen, men lovverket har heller ingen hinder for at det kan gjøres.

Noen familier ønsker imidlertid at kommunen finner andre organiseringsformer, eller har søkt om BPA i skoletid og fått avslag. Løsninger kan være at eleven følges av faste stasjonære team med helsepersonell, eller som eget vedtak om miljøterapeutisk oppfølging i skole- og SFO-tid. 

Ny opplæringslov gir rett til personlig assistanse i henhold til § 11-4, og det er skoler som hjemler helsevedtaket i slike enkeltvedtak. Utdanningsdirektoratet har uttalt at grensen for hva som kan inkluderes i personlig assistanse etter § 11–4 går ved det som omfatter medisinering eller forlengelse av behandlingstiltak. Det kan ikke være en del av personlig assistanse § 11–4 som skal sette eleven i stand til å motta og ha utbytte av opplæringen.

Kommunens ansvar utfordres av utydelig regelverk

Utdanningsdirektoratet stadfester videre om kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester at «Kommunen skal gi eit forsvarleg, heilskapleg og koordinert tilbod. Kommunen har ansvar for utbygging, utforming og organisering av eit forsvarleg tenestetilbod i samsvar med dei behova den enkelte har». 

Forsvarlig, helhetlig og koordinert er de sentrale stikkordene. Men forsvarlighet betyr noe helt annet i helse- og omsorgstjenesteloven enn i opplæringsloven. Helhetlig burde ha betydning ut fra hva som er barnets beste. Det handler også om hvem som har ansvaret for hva og at samhandling ivaretas.

På systemnivå er det et spørsmål om hvem som betaler og hvem som vurderer om forsvarlighet ivaretas. Er det helse eller oppvekst? Hvor mange rektorer betaler for ressurser i personalet som egentlig yter ren helsehjelp? Hvorfor er ikke kommunen her koordinert med økonomiske finansieringsrammer som muliggjør skolen å være skole og helse til å ta ansvar for elevenes behov for forsvarlige helse- og omsorgstjenester?

Manglende klagerett skaper gråsone for sårbare elever

På individnivå har eleven ingen klagerett etter helse- og omsorgstjenesteloven, dersom det er avvik og mangler i ytelsen av helsehjelp om vedtaket er hjemlet som § 11–4 i opplæringsloven. En ressurs hjemlet som personlig assistanse jf. § 11-4, følger ikke barnet over ulike arenaer. Er barnet syk og hjemme, følger ikke assistenten eller helsehjelpen dit. Det skjer heller ikke om eleven bytter skole. BPA følger derimot barnet.

Resultatet blir en gråsone av mangel på samhandling, og løsninger som ikke fungerer i praksis. Det går ut over både helsa og opplæringen til særskilt sårbare barn og unge. Det lager uendelige møterekker for allerede slitne foreldre. Det gir ansatte i skolen ansvar som de ikke nødvendigvis har kompetanse til, og der veiledning glimter med sitt fravær. 

Det fører også til at kompetent helsepersonell må ta til takke med lavere lønn fordi stillingen ikke hjemles i helsesektor, men skole og SFO. Det er en løsning ingen parter kommer styrket ut av.

Helsevedtak i skole og SFO trenger en presis tolkningsuttalelse fra både Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet. Det som eksisterer, er uklart, og levner mye usikkerhet. Sikkerhetsnettet har hull som må tydeliggjøres slik at vedtak og løsninger blir nettopp forsvarlig, helhetlig og koordinert.