Å jobbe som sykepleier er å stå nær menneskers liv og død, lidelse og håp

En mørk skikkelse løper forbi på broen rett utenfor vinduet mitt. Jeg rekker ikke å skimte annet enn konturene av et menneske før han forsvinner. Broen der ute har blitt et taust vitne. Et sted hvor fortapte sjeler altfor ofte velger å tre ut av tilværelsen.

De avslutter livet med den samme utsikten jeg betrakter hver morgen, i stillheten før dagen våkner. Utsikten som får meg til å gløtte opp fra drømmenes lune vandring, og som minner meg om hvor skjør grensen er mellom livets rike følelser. Noen av oss vandrer gjennom livet mens vi flykter fra følelsene. Vi snur oss lengselsfullt rundt hvert gatehjørne og lurer på om vi endelig er fri. Og utenfor står broen fremdeles stille og urokkelig. For meg har den blitt et bindeledd mellom to verdener – den vi ser og den vi bærer i oss.

Vi må verne om oss selv

Jeg har alltid følt en dragning mot det mørke i andre. Jeg farer inn i menneskers lidelser, sorger og følelser gjennom jobben min som sykepleier. Kanskje har jeg noen ganger, uhemmet og ukritisk, latt meg vandre for langt. Erfaringer fra livet har formet meg til å tro at smerten blir lettere å bære dersom den deles. Så jeg lytter og lar andres sorg finne et hvilested i meg – et pusterom der noen kan holde rom for det som gjør vondt.

Men min sjel er ikke uendelig, selv om det i jobben min ofte kan føles slik. Å møte mørket i andre uten å miste seg selv er en prøvelse. Man vil så gjerne strekke til, romme ethvert menneske i all deres kompleksitet. For hvert menneske vi møter, bærer med seg sine egne tanker, følelser og levde liv. Og det kan tidvis være krevende å minne seg selv på hvor viktig det er å kunne si: «Jeg ser deg, men jeg må også se meg selv.»

Å jobbe som sykepleier er å stå nær menneskers liv og død, lidelse og håp. Men i møte med andres mørke, må vi ikke glemme å verne om vårt eget lys.

Det handler ikke om å gi alt

Det finnes en stille verdighet i å ta et skritt tilbake fra pasientene, uten å vende seg bort. Man må våge å stanse opp, vende oppmerksomheten innover – ikke av egoisme, men av nødvendighet.

Det har tatt meg lang tid å forstå at det å verne om mitt eget indre liv ikke er en flukt fra omsorg eller empati. Det er en forutsetning for å være et fyrtårn i andres storm. Så jeg går turer. Jeg møter kjærligheten i øynene til barna mine, i armkroken til partneren min. Jeg ler med venner og tar meg tid til å la blikket hvile mot horisonten mens solen maler himmelen i kveldsfarger. Det er i slike øyeblikk jeg husker hvem jeg er når jeg ikke bærer noen. Kanskje ligger styrken nettopp der – i evnen til å vende tilbake til seg selv når uniformen legges bort. Til det stille rommet hvor egenomsorg får puste. Der man ikke behøver å være noe for noen, men bare være for seg selv.

Etter elleve måneder som nyutdannet sykepleier har jeg noen tanker til deg som snart trer inn i dette yrket:

God omsorg handler ikke om å gi alt du har, men om å vite når du må vende tilbake til deg selv. Der i det stille rommet av egen omsorg, kan du finne kraften til å bære andre – igjen og igjen.