Individuell plan kan fungere godt når den brukes riktig

Artikkelen i Sykepleien 11.04.25 om trebarnsmoren som opplever individuell plan (IP) som merarbeid, peker på reelle utfordringer. Men IP i seg selv er ikke problemet. Tvert imot. Det har vært ett av våre viktigste verktøy. 

Som både mamma til flere barn med hjelpebehov og fagperson med en mastergrad i samordning av helse- og velferdstjenester, kjenner jeg meg delvis igjen i frustrasjonen som beskrives i innlegget om IP. Samtidig kjenner jeg meg også ikke igjen, fordi jeg har sett hvor godt det faktisk kan fungere når planen brukes riktig. 

For oss har IP vært mer enn bare et dokument. Det har vært et samlingspunkt. Et verktøy som hjelper oss med å få alle rundt barna til å trekke i samme retning. I ansvarsgruppemøter har IP hjulpet oss med å løfte frem det som er viktigst for barnet, tydeliggjøre mål og avklare roller. 

Det handler ikke om å loggføre hver minste avtale, men om å skape felles forståelse om retning og forutsigbarhet i hverdagen. En IP skal danne grunnlaget for planlegging og gjennomføring av tjenestene og gi en helhetlig oversikt. 

Noen må ta styringa

Når trebarnsmoren sier at hun «har nok å drive med i hverdagen om hun ikke skal sitte og oppdatere IP hele tiden», tenker jeg at nettopp dette er kjernen av problemet. Det er ikke foreldrenes jobb å holde en IP oppdatert. Vi skal selvfølgelig medvirke, men det er koordinatorens ansvar å sikre fremdrift i arbeidet med IP, og det forutsetter at koordinatorrollen faktisk fylles av noen som har tid og kompetanse til å følge det opp. 

Det kompliserer saken når en familie har flere barn med koordineringsbehov, og trebarnsmoren og jeg er derfor helt enige i at rollen som koordinator ikke kan legges i tillegg til allerede eksisterende og overbelastede stillinger. 

God samordning skjer når noen ivaretar helheten, staker ut retningen man skal i og målene man har, prioriterer mål opp mot hverandre og vurderer ressursbruken på tvers av instansene. Å drifte en ansvarsgruppe er jo på mange måter som å drifte et team eller en liten bedrift. Det er ulike ansatte med ulike fagområder og ulike perspektiv. Noen må ta styringa, ellers så jobber alle i hver sin retning og med det de føler for der og da. 

Løsningen er ikke å fraråde IP

Et godt teamarbeid kjennetegnes ved at man har klare mål, at alle kjenner til hvilke regler og rutiner som gjelder og at hvert teammedlem har nok kunnskap og kompetanse for å utføre jobben de er satt til. God ledelse av teamet sørger for forberedelser, jevnlige møtepunkter og tilstrekkelig tid til å informere, kommunisere og evaluere.

Det kommer frem av Sykepleiens artikkel at koordinatorer der ute velger å anbefale foreldre å ikke bruke IP som det gode verktøyet det er ment som. Det er ikke rart at tallene på bruken av IP peker nedover når de som er satt til å forvalte oppgaven forteller til foreldre at de ikke vil gjøre det. Dette bekymrer meg alvorlig, for da er vi virkelig på vei i feil retning. 

Hvis de som skal bruke IP og følge den opp, ikke har fått god nok opplæring, tid eller forankring i rollen, er det ikke rart at verktøyet oppleves som en byrde. Men løsningen er ikke å fraråde bruk av IP. Løsningen er å styrke rammeverket rundt koordinatorrollen slik at IP faktisk får den funksjonen den er ment å ha. Og hvor er forresten toppolitikerne våre når det gjelder dette? 

Det største hinderet ligger i de digitale systemene

Koordinatoren til mitt barn leder ansvarsgruppemøtene med stødig hånd og tar oss alltid gjennom den individuelle planen, med de overordnede målene som skal gjelde fremover. Under hvert mål er det beskrevet hvilke tiltak som er nødvendige for å komme oss dit. 

Hvert tiltak er igjen fordelt til en ansvarlig person som sitter rundt bordet. Alle rundt bordet får mulighet til å dele sine erfaringer, og de stiller spørsmål og kommer med innspill som viser at de forstår hvilke utfordringer vi som foreldre står i. Før vi går fra hverandre blir vi enige om neste møtetidspunkt. Og vipps så blir IP-en på magisk vis forvandlet til både innkalling, agenda, referat og ny innkalling igjen. Det er raskt og effektivt jobbet. 

Men det vi er enige om, er at det største hinderet ligger i de digitale systemene. Det skaper et gap mellom hva IP kan være og hva den faktisk blir i praksis. Derfor synes jeg det er urovekkende når en så stor og viktig organisasjon som Løvemammaene går ut og gir inntrykk av at individuell plan ikke er et verktøy for familier som oss. Mange foreldre står midt i kaoset og trenger hjelp til å navigere, og da er det synd om vi svekker tilliten til et av de få verktøyene som faktisk kan bidra til samordning og god oversikt. 

Så nei – jeg mener ikke at individuell plan er feil verktøy. Jeg mener det må brukes med riktig forståelse og at vi må gi koordinatorer og foreldre bedre systemer, rammer og støtte.