Min mest verdifulle erfaring som medisinstudent: Pleieassistent i Norge

Det er store kulturelle forskjeller mellom helsevesenet i Norge og Sverige. Et ganske talende eksempel er ALS-pasienter. I Sverige dør de fleste som regel av kvelning. Sykdommen bryter gradvis ned pustemusklene, helt til det ikke går an å puste mer – ofte skjer det i søvne. I Sverige har vi ikke ressursene. I Norge, derimot, koples ALS-pasientene til hjemmerespiratorer og kan i teorien leve til de dør en naturlig, aldersrelatert død.

Selvsagt finnes det også andre forklaringer enn de økonomiske. Ikke alle ønsker å bli en pleiepakke – koplet til respirator med fremmede hjemmetjeneste-arbeidere som surrer rundt hele døgnet. 

Kommuniserte gjennom en bokstavtavle

Da jeg var medisinstudent, jobbet jeg i Norge som pleieassistent, blant annet hos to middelaldrende «gutter». 

Jeg velger bevisst å bruke ordet «gutter», for når jeg tenker på alt vi gikk gjennom, kan jeg ikke kalle dem noe annet enn gutta mine. 

Begge hadde ALS og lå tilkoplet respirator i hjemmene sine. De kunne bare bevege øynene. Den ene gutten kunne i tillegg røre litt på det ene beinet. De trengte med andre ord hjelp til absolutt alt. 

For å kommunisere brukte vi en bokstavtavle. Guttene så på én bokstav om gangen for å stave ord, bokstav for bokstav. Jeg skal være helt ærlig: Det tok meg en god stund å lære å bruke tavlen. En stund føltes det som guttene hatet meg fordi jeg ikke forsto. Men så ble jeg flinkere. Jeg begynte å skjønne hva guttene ville si. Vi hadde samtaler om livet – og om døden. 

Det beste guttene visste var å bruke «stemmen» på sin måte: 

– Når skal du pusse tennene mine? 

– I dag vil jeg ha den grå genseren. 

– Si til datteren min at hun må være hjemme før klokka 22. 

Jeg fikk en ny forståelse av helsevesenet

En av guttene insisterte på at jeg skulle låne hytta hans i Nord-Norge og ta med kjæresten min dit. «Der skal dere ha det fint», stavet han entusiastisk på tavlen. Den andre gutten ville gi meg lusekofta kona hans hadde strikket til ham til jul. «Jeg har uansett ikke bruk for den», forklarte han. 

Guttene elsket å se på TV. Sport, drama og nyheter. Jeg begynte å innse at de faktisk levde et rikt liv.

Det verste guttene visste, var når det kom ny pleier som ennå ikke kunne bruke bokstavtavlen. 

Å jobbe i Norge som pleieassistent er noe av det mest verdifulle jeg har gjort som medisinstudent. Jeg lærte å vaske, mate, pusse tenner, kle på og bytte bleier, håndtere hostemaskin og PEG-sonde – erfaringer som er gull verdt for en framtidig lege. Da jeg kom hjem til Sverige igjen, hadde jeg en helt ny forståelse av helsevesenet. 

Nå har det gått 15 år siden jeg ble venn med de to ALS-syke guttene i Norge. 

I dag er jeg daglig leder i et selskap som rekrutterer helsepersonell til Norge. I fjor skulle vi leie en leilighet til en av våre svenske sykepleiervikarer i en av Norges største byer. Da jeg snakket med utleieren på telefon, skjønte jeg plutselig at huset lå rett ved der en av ALS-pasientene bodde for 15 år siden. «Han kan vel ikke fortsatt være i live etter pandemien», tenkte jeg for meg selv.

– Hun som skal bo der er svensk sykepleier, fortalte jeg utleieren. 

– Så flott. Da vil hun kanskje bo rett ved siden av jobben, svarte hun. 

– Det er mye helsepersonell fra kommunen hos naboen vår. Så fint at dere svensker kommer og hjelper oss nordmenn, sa hun.