Helsepersonell bærer tunge byrder. Men hvem passer på oss?

Nå har jeg arbeidet i helsevesenet siden jeg var 17 år. Først som hjelpepleierelev, deretter hjelpepleier før jeg utdannet meg til sykepleier og til slutt gikk medisinstudiet og endte opp som fastlege. Foruten en sommerjobb hvor jeg malte garasjer og en feriejobb i en lekebutikk, kjenner jeg ikke til noe annet arbeid enn det å jobbe med mennesker.

Jeg mener at helsevesenet er verdens beste arbeidsplass, men det må jo gjøre noe med oss. Helsepersonell er på mange måter en egen gjeng, og bare måten vi omtaler jobben på, er særegen. De fleste av oss sier ikke at vi «jobber som» noe. Vi sier at vi er det. «Jeg er sykepleier». «Jeg er lege». Vi identifiserer oss med yrket på en måte som går langt utover det å bare ha en jobb. Og kanskje er det ikke så rart, for vi står i situasjoner hver dag som krever at vi gir alt av oss selv. En dag på jobb for oss kan være den verste dagen i noen andres liv.

Hvor gode kollegastøtteordninger har vi?

Sykehusvegger har sannsynligvis hørt flere bønner enn kirkevegger, og vi er de som står midt i det. Jeg husker spesielt min tid på stansteamet hvor jeg kunne løpe på flere hjertestans i løpet av en vakt. Etter å ha gjort alt vi kunne for å redde et liv var det bare å løpe direkte tilbake til akuttmottaket og fortsette som om ingenting hadde skjedd. Noen ganger vanket det til og med en kvass kommentar fra pasienter eller pårørende som hadde ventet mens vi var opptatt med å håndtere en akutt situasjon. 

Hva gjør dette med oss? Hvordan påvirker det oss å skifte mellom liv og død på sekunder og så fortsette videre i arbeidsdagen?

Kan det virkelig forventes at vi skal dra hjem upåvirket og spise middag med familien som normalt? Hvor gode kollegastøtteordninger har vi egentlig? Får vi tid og rom til å debrife etter traumatiske hendelser?

Vi blir påvirket av jobben

I min tid som LIS1 (turnuslege) var det sjeldent, om noensinne, at vi tok en ordentlig debrif etter en hjertestans. Det var jo alltid flere pasienter som ventet i et fullt akuttmottak. Spørsmålet er: Hvor traumatisk må en hendelse være før vi setter oss ned og prater om den? Hvor mye må vi bære på alene før noen sier at det er greit å ta en pause?

Jeg husker spesielt en nattevakt som fersk lege. På én vakt var jeg på to hjertestans, erklærte fem pasienter døde og håndterte en rekke andre akuttinnleggelser. Ingen av tilfellene var i seg selv særlig unike eller ekstraordinært traumatiske, men til sammen ble det en natt fylt av tunge samtaler, mange spørsmål, konstante skift av fokus – og midt oppi alt dette, all den andre pasientbehandlingen som måtte gjøres. 

Det er naivt å tro at jobben ikke påvirker oss. Hadde det ikke vært for gode kollegaer, er jeg ikke sikker på at jeg hadde holdt ut i yrket. Den uformelle debrifen – den litt lengre kaffepausen, et tilfeldig klapp på skulderen, eller noen som sier «gå og ta deg fem minutter» har hatt enorm verdi.

Det er det lille som betyr mest

Vi kan bli bedre til å støtte hverandre. Spør vi hverandre ofte nok hvordan det går? Gir vi hverandre rom til å trekke pusten etter en tung situasjon? Passer vi på studentene, de nyutdannede, lærlingene? Det som for en erfaren sykepleier, ambulansearbeider eller lege kjennes som rutine, kan sette dype spor i noen som har sine første måneder eller år i helsevesenet. Vi har alle et ansvar for å ta vare på hverandre.

Jeg har opplevd så mye vondt, men også så utrolig mye fint og givende i denne jobben. Vi får se både det beste og det verste i mennesker, og jeg kunne ikke sett for meg å jobbe med noe annet. Men jeg er også helt sikker på at denne jobben setter sine spor. Vi blir et resultat av det vi fyller dagene våre med, på godt og vondt. 

Derfor er det viktig å stoppe opp av og til og reflektere over hva det gjør med oss. Og kanskje enda viktigere – det er aldri feil å spørre en kollega hvordan det går, eller gi noen en litt lengre pause etter en krevende situasjon. For noen ganger er det nettopp det lille som betyr mest.