Skrevet av Elin Engh

Størst av alt

De hadde vært så sårbare hver for seg, men så sterke sammen. Nå var alt forandret. 

De var et umake par.

Ikke bare var det aldersforskjellen, de kunne godt ha vært far og sønn. De var også fra hver sin side av jordkloden og brakte med seg hver sin kultur med ­sine vaner og skikker. Men større enn forskjellene var kjærligheten.

∙∙∙

Den eldre var ikke lenger som før. Det hadde vært bekymring og uro, ­mange legebesøk, og nå var han innkalt til kontroll hos sykepleieren. Den yngre var med, nesten som en selvfølge, slik de hadde fulgt hverandre i mange år.

∙∙∙

De hadde truffet hverandre da den ­eldste var på ferie i den yngres hjemland. De hadde kommet i snakk og fant ut at de hadde så mye til felles, ulik­hetene til tross.

Forsiktig hadde de nærmet seg hverandre, også når det gjaldt personlige forhold. Og etter hvert som de åpnet seg for hverandre, hadde de kjent på en helt spesiell samhørighet.

∙∙∙

Den yngste levde i en kultur der det ble forventet at han skulle finne seg en ­kone, gifte seg og få barn. Men for ham hadde dette aldri vært noe ­alternativ, selv om han visste at han skuffet foreldrene.

I den eldre traff han en som svarte på hans lengsel om å bli elsket for den han var.

∙∙∙

Det hadde ikke vært enkelt for den ­eldre heller. Det var dette med ­forventningene; i det miljøet og i det ­samfunnslaget han var i, var ­homofili nærmest et ikke-tema. Han hadde ­aldri kunnet være ærlig om den han var. Men kjærligheten overskygget alt.

∙∙∙

Selvfølgelig hadde det kommet reaksjoner, men de hadde ­hverandre, og sammen var de sterke. Begreper som synd, skyld og skam kjente de ­begge så altfor godt, men nå skulle ikke dette ­hindre dem i å være sammen.

For kjærligheten gjør ikke noe usømmelig.

∙∙∙

Sammen hadde de flyttet til den ­eldres hjemland, og sammen hadde de hatt et godt liv.
Nå var alt forandret.

Det hadde begynt nesten umerkelig.­ Det var bare når de tenkte ­tilbake at enkelte episoder kunne være tegn på det som skulle komme. I ­starten var det bare småting, som at bil­nøklene var borte, avtaler ble glemt og ­beskjeder måtte gjentas. Etter hvert ble det mer åpenbart at noe var galt. Den eldre hadde alltid vært ­ordentlig kledd og nøye med utseende; nå var det ikke lenger så viktig. Han glemte­ å skifte klær og måtte ­minnes på å ­barbere seg.

De gode, dype samtalene var det slutt på.

Allikevel kom demensdiagnosen som et sjokk for dem begge. Nå var det ikke lenger bare kjærligheten som preget forholdet deres. Mer og mer kom også sorgen snikende inn og fortrengte det som hadde vært så bra.

∙∙∙

«Hvordan går det med dere?» ­spurte sykepleieren.

Ingen av dem klarte å svare. Den ­eldre hadde ikke lenger ordene, mens for den yngre kom sorgen og gråten kastende over ham igjen.

Hvordan skulle han klare å beskrive­ et liv som var i ferd med å gå i oppløsning? Ingen blodprøve, intet røntgenbilde, ingen målinger kunne ­tallfeste den sorgen.
Sykepleieren så på dem, tydelig ­berørt hun også. Hun ville så ­gjerne trøste, vise empati, la dem få gråte ut og snakke ut.

Men timeplanen var stram, og neste­ pasient satt allerede på ­gangen og ­ventet på å få komme inn.

∙∙∙

Hun betraktet disse to, dette umake­ paret som hadde vært så ­sårbare hver for seg, men så sterke sammen. Begge ante vel at noe var ugjenkallelig­ forbi.

Kjærligheten hadde vært så stor, og derfor ble sorgen tilsvarende stor.

«Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.»

Det var det som var håpet, det var det eneste de hadde igjen.

(Sitatene om kjærlighet er fra Bibelen, Kor. 13)