Skrevet av Lasse Johan Thue

Den siste tjenesten

Han døde på min vakt, og jeg tror det var jeg som teknisk sett forårsaket det.

I dunkelt høstlys lå den unge pasienten i sengen på sykehuset. ­Lyset på rommet var av, gardinene trukket fra, vinduet på gløtt og de ­pårørende satt tett rundt ham. Musikken spilte lavt fra en liten høyttaler, musikk de visste han likte.

Han hadde vært bevisstløs de siste to døgnene og lå nå for døden.
Jeg kjente ham godt, fra da kreftdiagnosen ble satt til nå, da han skulle dø altfor ung.

Han døde på min vakt, og jeg tror det var jeg som teknisk sett forårsaket det.

∙∙∙

Han var terminal, og han var seig. I flere døgn hadde han vært ukontaktbar med tung, surklete pust. Han var omgitt av mange pårørende, og det var fint at de alle var der, men de begynte å bli slitne. Flere ganger ­hadde de blitt kalt inn på rommet fordi vi trodde at nå var tiden inne, men han var sta.

I flere dager var det jeg og én annen kollega som vekslet på å være der dag og natt, bokstavelig talt. Begge har vi spesialistgodkjenning i ­klinisk allmenn­sykepleie (AKS) og var kompetente, erfarne og trygge i slike ­situasjoner, noe jeg er glad for i etterkant.

∙∙∙

Jeg har ved mange anledninger hatt det enorme privilegiet det er å være til stede når en pasient dør, og det er for meg noe av det største ved dette yrket. Jeg hadde erfaring med dette, og nå følte jeg meg trygg og rolig.

En tidlig ettermiddag på min vakt var tiden faktisk inne. Åndedrettet ble veldig langsomt, surklete og uregelmessig. Flere ganger var puste­stoppene­ på nesten ett minutt. Pasienten hadde tidligere vært litt urolig og smerte­preget, så intravenøse beroligende og smertestillende var klargjort og regelmessig administrert.

Jeg samlet de pårørende, nok en gang, for å følge ham over målstreken.

∙∙∙

Det er noe veldig levende og sterkt ved å se noen dø på slikt tragisk, men ­naturlig vis. En døende kropp som forgjeves forsøker å puste med ­muskler som ikke orker mer. Et døende menneske som gaper mens luften står stille­, før omsider alt står stille og livet er over. Det er ­gripende å se et overlevelses­instinkt som i kort tid overlever selve livet.

Det var dette jeg trodde vi så nå, men så endret det seg brått.

∙∙∙

I stedet for at gispene avtok i styrke og intensitet, økte de. Kroppen gikk inn i en siste desperat kamp, selv om sjelens bånd til kroppen var tynnslitt til bristepunktet. Pasienten forble bevisstløs og døende. Men der ­agonale respirasjon som regel er et fåfengt siste instinktivt forsøk på å puste, virket­ pasientens gisp nå mer desperate. Det ble et respiratorisk kaos som ga assosia­sjoner til kvelning.

Frykten og fortvilelsen lyste i øynene til de pårørende, og alles blikk ble nå rettet mot meg. Sekunder ble til minutter, dramatikken steg ­betraktelig, og tiden føltes som evig. «Nå må du slippe taket!»

∙∙∙

Jeg hadde vide forordninger og bestemte meg for å benytte dem. Jeg ­satte enda en dose morfin, dobbelt så stor som den forrige, i tilfelle ­endringen skyldtes smerter.

Ingen endring. Det var ikke tvil om at han skulle dø, men dette ble langt fra fredelig, og vekten av å bære situasjonen var intens: De pårørende var helt og holdent i min favn, og de stolte på meg.

Vi hadde hatt mange samtaler med de pårørende i forkant for å ­forberede dette øyeblikket, men dette ble ikke slik noen hadde sett det for seg.

Jeg fikk hastet noen kolleger til å hente mer morfin. Med ny sprøyte i hånden aktet jeg å sette hele dosen, ettersom mindre doser ikke ­hadde hatt noen effekt. Fremdeles var jeg innenfor legeforordningen, men dette var en god dose.

Jeg koplet sprøyten til venetilgangen og startet langsomt injeksjonen.Lange livløse pustepauser ble fremdeles etterfulgt av korte og tøyles­løse, dype desperate drag. Det opplevdes mer og mer som et dødt menneske med korte desperate innslag av liv, enn et ­levende menneske som skulle dø, og det ville bare ikke stoppe! Men så ­plutselig, trekvart ned i sprøyta, bråstoppet han midt i et dypt åndedrag, ­åndet ut, og alt ble helt stille. Til og med de pårørende holdt pusten.

Det var over.

∙∙∙

Livredd for at han plutselig skulle sette i gang igjen, ble jeg stående og observere. Sprøyten var tilkoplet og tom, mens jeg var lettet, skremt og sliten. Jeg forsøkte å holde meg rolig og verdig for de pårørende, selv om det stormet på innsiden: «Tok jeg livet av ham nå?»

Jeg tror jeg fremsto rolig. Jeg lyttet etter hjertelyder i minst ett minutt, og det var helt stille. Ingen aksjon. Intet liv. Over. Det var på tide å gi de pårørende tiden og rommet. Nå klarte de seg, for akkurat dette hadde de forberedt seg på i flere døgn, og de var sammen.

∙∙∙

Jeg gikk rolig ut av rommet, svett, sliten, trist og lettet. Bak meg gråt de pårørende lavmælt og trøstet hverandre. Høstmørket hadde inntatt rommet, og jeg ble nesten blendet av det skarpe lyset i korridoren.

Jeg har vært ute en stormende høstkveld før, og jeg visste godt hva jeg måtte gjøre: Nå måtte jeg ha hjelp. Jeg kjente godt overlegen som ­hadde vakt, og han kjente situasjonen godt. Jeg fant ham på kontoret og ­satte meg ned. «Vi må prate sammen.» Jeg forklarte forløpet og spurte til slutt rett ut: «Tok jeg livet av ham? Gjorde jeg noe galt?»

Det var godt å prate med ham. Han ga meg full støtte, og ikke bare ­kollegial, emosjonell omsorg, men han ga også medisinsk begrunnet støtte i at det jeg gjorde, var riktig. Det var barmhjertig, men ikke barmhjertighetsdrap, og for meg er dét et veldig viktig skille.

∙∙∙

Jeg er fortsatt ikke sikker på om han omsider bare ga opp livet etter flere døgn i dødens forgård, eller om jeg fremskyndet døden i mitt ­forsøk på å lindre. Jeg innser at det kanskje høres ut som flisespikkeri: Døden var rett rundt hjørnet, og min handling endret ikke skjebnens gang, men fremskyndet den kanskje.

For enkelte er ikke dette et problem. Og heller ikke for meg. For det er ikke skyld eller skam som rir meg, men en ubeskrivelig følelse av ­alvor, store spørsmål om livets gang og min rolle i det, og ikke minst at alt ­dette er i embetets medfør. Dette yrket som krever et robust indre og at man er på plass i seg selv. Dette yrket som er så potent, så enormt tett på det mest fundamentale, som er så krevende og så givende!

Nokså ofte lurer jeg på hva en tøff dag i vanlige yrker er.
En ­ødelagt kopimaskin?