Skrevet av Kristin Sundet

Hun jeg aldri møtte

De vi møter, de som legger hjertet sitt i hånda di, og de vi aldri rakk å møte.

De sårbare og utsatte elevene. De elevene som ikke har så mange andre å være sammen med. De elevene som har en mamma eller pappa som ruser seg fra sans og samling, og som gjør «still face» til virkelighet for barnet sitt.

Han som er knust i fillebiter av kjærlighetssorg i en alder av 14, og som legger hjertet sitt i hånda di og lar deg få komme helt inn i de innerste kamrene, dit ingen før har fått bli med. Hun som sitter på stolen og måler deg opp og ned for å sjekke om du kommer til å ­tåle å romme hele henne med alt hun har å fortelle om det hun har opplevd i sitt unge liv.

∙∙∙

Jeg har møtt elever som har fått en så fundamental brist i sin virkelighetsforståelse at de har blitt psykotiske på skolen, i skole­tida. Jeg har møtt elever som har vært så suicidale at de har samlet opp nok tabletter over tid, slik at et selvmord kunne vært mulig å gjennomføre.

Jeg har møtt gutter som vil være jenter og jenter som vil være gutter, og jenter og gutter som ikke vil vedkjenne seg noen av kjønnene. Jeg har møtt gravide jenter som vil ta abort og gravide jenter som vil beholde barnet. Jeg har møtt ungdom som ruser seg så kraftig og hyppig at de selv er bekymret for sin egen rusbruk.

∙∙∙

Jeg glemmer heller aldri hun som låste oss begge inn på kontoret mitt fordi hun hadde sett en voksen hun var redd for utenfor skolen.

Jeg husker veldig godt han som heller ville være på kontoret hos meg enn i skoletimene. Han som alltid hadde så mye på hjertet og så uendelig mye å fortelle. Han som var en glad og fornøyd gutt, men som ikke helt fikset alt med ungdomsskolen.

∙∙∙

Best av alle husker jeg imidlertid hun som aldri fortsatte på skolen. Hun som slapp å bekymre seg over hvem hun ville komme i ­klasse med. Hun som slapp å bli valgt inn i elevrådet på skolen. Hun som slapp å komme for sent til timene, som slapp å gjøre lekser, som slapp å bli forelsket, som slapp å stryke i noen fag i det hele tatt. Hun som slapp å bli med på russebuss, som slapp å dra på lands­treff. Hun som slapp å jobbe ekstra mye med fag for å komme inn på videre studier. Hun som foreldrene ikke lenger trengte å bekymre seg for. Hun som forlot dem så altfor tidlig.

Hun som aldri kom hjem fra sommerleir på Utøya i 2011.

Hvordan ville livet hennes ha vært? Hvilken historie er det ingen av oss som noen gang får fortelle om hennes liv, hennes tanker, hennes hverdag?

Til aldri å ha møtt henne syns jeg at jeg tenker mye på henne.

∙∙∙

Når jeg tenker på alle de ungdommene jeg både har møtt og hun jeg ikke rakk å møte, blir jeg både ydmyk og takknemlig. Og jeg blir rasende.

Ydmyk for alle betroelser fra barn og foresatte. Ydmyk for å få ta del i noen av de mest sårbare øyeblikkene i deres liv. Takknemlig for all den tilliten min yrkesgruppe blir vist. Rasende for de livene som gikk tapt.

Alle disse menneskemøtene som kom og gikk, og de møtene som det aldri ble noe av. Jeg visste nok tidlig at de var selve livet. Livet til en helsesykepleier på vakt i skolehelsetjenesten.