Sykepleierstudentens forkjølelsessymptomer var livstruende infeksjon – lå ti dager i koma

Elena Birkheim Bekkevar studerer andre året på sykepleierutdanningen på Lovisenberg Diakonale Høgskole i Oslo. Hun ønsker å følge i familiens fotspor: Mammaen, pappaen, tanten og onkelen er alle psykiatriske sykepleiere. 

I august var sykepleierstudenten på en ferietur i Bulgaria. Noen dager etter at hun hadde kommet hjem til Norge, fikk hun forkjølelsessymptomer. 

Det utviklet seg til det hun tenkte var en halsbetennelse. Stemmen var hes, og hun hostet. Feberen steg, og febernedsettende piller hjalp ikke. 

Det skulle vise seg å være en alvorlig streptokokk-A infeksjon. Den kunne ha kostet henne livet.

Ringte mamma, som ringte 113

Elena Birkheim Bekkevar bor sammen med en venninne i en studentbolig på Lovisenberg. Da Bekkevar ble syk var venninnen bortreist, så bortsett fra hunden Akirah, var hun helt alene.

Klokken tre på natten, noen dager etter de første forkjølelsessymptomene, ringte hun til sin sykepleier-mamma.

– Jeg ringte mamma første gang klokken tre på natten ettersom smertestillende og Paracet ikke hadde effekt. Det var så vondt i halsen at jeg ikke kunne svelge. Jeg trengte noen å klage til, så jeg ringte mammaen min, sier Birkheim Bekkevar. 

– Jeg var mest stresset over at jeg ikke kunne gå tur med hunden min. 

 Klokken seks på morgenen ringte hun til sin sykepleier-mamma igjen. 

– Hun ba meg ringe 113, men jeg ønsket ikke, fordi jeg ikke følte at det var en god nok grunn å «bare føle seg dårlig bare». Så mamma ringte 113, sier Birkheim Bekkevar. 

– Jeg husker at jeg ble hentet av ambulanse og at de kjørte meg til legevakten på Aker sykehus. Der ble jeg sendt videre til Lovisenberg Diakonale Sykehus. Etter det husker jeg nesten ingenting, sier Birkheim Bekkevar.

427 i CRP

Hun hadde lungebetennelse, og hele høyre lunge var infisert. Lungebetennelsen skyldes streptokokk A. Og 427 i CRP. 

CRP skal normalt ligge under 5 mg/L, men alt opp til 10 regnes som normalt. 

Legene trodde først at det hadde en sammenheng med hennes tur til Bulgaria, men det skulle vise seg å ikke ha noen med hverandre å gjøre.

– Det var veldig kritisk. Jeg fikk jo alle komplikasjoner man kan få, sier Birkheim Bekkevar.

Hun har en liste på telefonen sin over alle komplikasjoner hun fikk:

Lungeabscess (byll i lungen)

Sepsis (blodforgiftning)

Respirasjonssvikt type 1. Hypoksi uten hyperkapni.

Pleuraeffusjon (væske i lungene)

Streptokokker

SIRS (Systemisk Inflammatorisk Respons Syndrom)

Organsvikt i lever og nyre

Ti dager i koma 

Birkheim Bekkevar ble innlagt 31. august. De første symptomene fikk hun bare noen dager før.

Etter to dager på sykehuset ble det bestemt at hun skulle bli lagt i kunstig koma. 

Alt Birkheim Bekkevar vet fra denne tiden, er det hun er blitt fortalt. Sykepleierne spurte henne om hva som skremte henne mest med å bli lagt i koma.

– Jeg svarte at jeg var mest redd for å ikke våkne.

Elena Bekkevar forteller at hun ble lagt i kunstig koma. Fordi hun blant annet trengte respirator, og for å avlaste den slitne kroppen hennes.

– Har foreldrene dine fortalt om hvordan denne perioden kjentes ut for dem?

– Jeg har jo spurt mamma og pappa en del. Pappa sier han ikke husker så mye og har fortrengt en del. De hadde fått beskjed om at jeg skulle ligge i koma i fire dager, men jeg lå i ti dager. Det var slitsomt for dem å leve i den uvissheten.

På telefonen har hun også en liste over alle tiltak som ble gjort på sykehuset for å få henne frisk igjen:

To enheter blod, væsketilskudd, sondeernæring, kateterisering, PVK (perifert venekateter), CVK (sentralt venekateter), drenering av hele høyre lunge og antibiotika. Og altså koma og respirator.

Måtte lære seg å gå på nytt

– Da jeg våknet, var det tydelig for meg at «herregud du lever bare en gang»! Alt kan snu i morgen, og du vet ikke om morgendagen eksisterer eller ikke, sier Birkheim Bekkevar. 

Hun hadde gått ned mye i vekt da hun våknet fra koma – mesteparten av vekttapet var muskelmasse. 

– Jeg måtte lære meg å gå på nytt. Kroppen min kunne ikke holde meg oppe, og jeg ble andpusten bare av å sitte i sengen. Alt som man tenker er en selvfølge, tok all min energi, ser hun.

Birkheim Bekkevar sier videre at hun fortsatte å få sondeernæring. Magesekken hadde krympet, så hun ble mett etter bare en bit. 

– Smaksløkene mine var endret. Mat og drikke som jeg pleide å like, sånn som epler og brus, smakte rart og ikke noe godt, sier hun. 

Hun ble fortalt at sannsynligvis vil alt gå tilbake til det normale. 

– De vet ikke hvor lang tid det vil ta. Kanskje noen måneder, kanskje et år. 

Typisk flink pike

I dag, knapt tre måneder senere, har Birkheim Bekkevar fortsatt redusert styrke og kondisjon, men er relativt bedre enn man skulle tro.

– Jeg er så å si ganske tilbake til normalen, men er mye svakere enn jeg var før jeg først ble innlagt. Likevel er jeg mye sterkere nå enn jeg var rett etter koma og har klart å bygge meg opp en god del siden, sier hun. 

– Det kognitive krever mye, og jeg er veldig surrete. Jeg kan for eksempel spørre hun jeg bor sammen med flere ganger om hva hun skal gjøre i helgen, fordi jeg glemmer at jeg har spurt. Konsentrasjonsevnen min er preget, og det er begrenset hvor mye jeg kan ta innover meg, sier Birkheim Bekkevar. 

Hun forteller at skolearbeid er særlig krevende. Hun kan måtte lese samme setning flere ganger. 

– Er du redd for ikke å bestå?

– Ja. Jeg er typisk flink pike. Jeg bryr meg om å gjøre mitt beste og prestere bra. Jeg er fornøyd bare jeg kommer meg gjennom studiet og presterer mitt aller beste. Men jeg kommer ikke til å bli fornøyd fordi jeg vet at jeg ikke presterer like godt som jeg hadde gjort hvis jeg var foruten hendelsen. Jeg blir glad hvis jeg klarer å huske det jeg leser og pugger på. 

Innlagt på en annen post enn der hun skulle ha praksis

Planen har vært at Elena Birkheim Bekkevar skulle i praksis på post 7 på Lovisenberg, derfor ble hun i stedet innlagt på post 6. Hun er i dag i praksis på post 7 som planlagt. 

– Det hadde vært umulig å jobbe med dem som akkurat har sett meg som en sengeliggende pasient. Jeg tror ikke at jeg hadde klart å få den samme respekten som kollega.

Undertrykte følelsen av å være syk

– Var det noen symptomer du burde ha reagert tidligere på?

– Det er helt umulig å svare på, sier Birkheim Bekkevar.

Hun tror at det hadde vært annerledes hvis vi ikke hadde vært gjennom koronapandemien.

– Jeg knyttet mine symptomer til korona. Jeg undertrykte følelsen av å være syk, jeg kunne ikke forutse hvor ille det skulle bli. 

– Bedre å ringe en gang for mye

Sykepleierstudenten Elena Birkheim Bekkevar har en klar oppfordring til andre.

– Ikke undertrykk sykdomsfølelsen som jeg gjorde. 

– Det er bedre å ringe en gang for mye enn en gang for lite. Det er bedre å være på legevakten en gang for mye enn en gang for lite, sier Birkheim Bekkevar. 

Hun legger til:

– Hvis mamma ikke hadde ringt 113 da hun gjorde, ville jeg ikke vært i live. 

– Selvfølgelig ringer man 113 når det skjer en trafikk ulykke, men når man bare ligger i senga og ikke klarer å komme seg opp er det ikke like selvfølgelig. 

Tar med erfaringene til jobben som sykepleier

– Hvordan vil din erfaring påvirke deg som sykepleier?

– Jeg vil ta alt seriøst. Alle symptomer kan være symptomer på noe alvorlig. Jeg vil møte pasienter med omsorg og forståelse. Jeg tenker at jeg kan relatere til pasienter på en måte som ikke alle kan, sier Birkheim Bekkevar. 

– Hvordan opplevde du sykepleierne da du var innlagt?

– Jeg hadde en god opplevelse med personellet og sykehuset. Jeg kunne derimot føle meg litt overkjørt dersom det var noen verdier som ikke så bra ut. For da det var noe akutt som skjedde og de må fokusere på å fikse opp i det først, før de kunne svare på mine spørsmål, så kunne jeg føle at de ikke satte av tid til å forklare hva som skjedde. De måtte jo gjøre det de var nødt til, mens jeg ønsket et svar på hva som var galt. 

Men hun påpeker at dette bare er inntrykket fra det lille hun husker – som ikke er mye. Så hun utelukker ikke helt at de egentlig var veldig flinke til å forklare.

– Jeg var ekstremt avhengig av mamma og pappa for å få informasjon.

Da hun lå i koma, hadde hun en bamse ved siden av seg som mammaen hadde tatt med til sykehuset.

– Den likner på hunden min, Akirah, så jeg hadde den for at jeg skulle ha henne til stede selv om hun ikke var der direkte, sier Birheim Bekkevar.

Da hun var innlagt på sykehuset, passet besteforeldrene hennes på hunden. 

Se bamsen på videoen under: