Demens: Dette må du gjøre når pasienten har angst

Angst rammer ofte personer med demens. Ofte er det nettopp angsten som gjør at de ikke lenger kan bo hjemme. Det blir for farlig for dem eller for krevende for pårørende.

– Hvordan kan du vite at den demenssyke har angst?

– Først kan vi spørre dem det gjelder om bekymringene deres, sier spesialsykepleier Trond Eirik Bergflødt.

Han er rådgiver på Kompetansesenter for demens og psykisk helse i eldre år i Bergen kommune.

Kartleggingsverktøy kan være nyttig i denne fasen, påpeker han. Sjekk her hvilke han anbefaler.

– Men når pasienten ikke lenger er i stand til å sette ord på det som står på, blir det opp til sykepleieren å identifisere det, sier Bergflødt.

To kategorier angst

For personer med demens er det to kategorier angst som gjelder:

• De som har hatt håndterbar angst i hverdagslivet eller en nervøs personlighet, og så får de demens.
• De som ikke har vært plaget av angst tidligere, men som får angst av demenssykdommen.

– Hvordan ser man at de har angst?

– Angsten har flere uttrykk. Mange ganger kan du se det i ansiktet. Det kommer et visst drag. Litt sånn bekymrede øyebryn. De kan se skeptiske eller redde ut. De kan være lettskremte, irritable eller rastløse, sier demensrådgiveren.

Klikk på filmen og sjekk uttrykkene Bergflødt snakker om:

– De går litt fortere

Noen reagerer motorisk. De begynner å bevege seg mer:

– Hvis de sitter, begynner de å gå. Hvis de går, går de litt fortere. Og de går lenge. Det er jo noen som går hele dagen.

– Vandrerne?

– Jeg vil ikke kalle dem det. Noen trenger å gå av seg angsten. Vandring virker formålsløst. Men hvis vi heller tenker at de går av seg angsten, kan vi tilrettelegge for dem. Da er det ikke formålsløst å gå, det er nyttig.

Matro på sykehjemmet er ikke noe for disse:

– Nei, de spiser litt, i et jafs, så må de ut og gå i avdelingen igjen. Da kan du gå etter dem med en brødskive og gi den i hånden på dem. Gi dem mat og drikke i farten, sier Bergflødt. Er det nok å være sammen med dem?

Hvordan lindre angst hos den demente? Sjekk Bergflødts tips nederst i saken. 

Det kan være vanskelig å vite hvilken effekt miljøarbeidet har for pasientene med angst, påpeker Bergflødt.

– Kan vi forvente at bare vi er sammen med dem, så er det nok? Ikke alltid, mener han.

– For noen holder det. Andre trenger å holde i en hånd. Og noen trenger å prate og ha kontakt med noen. For å lindre angsten trenger pasientene støtte og anerkjennelse som trøst, sier han.

Skiftet bleien på skyllerommet

Ofte er disse pasientene vanskelig å få stelt, siden de stadig er så på farten.

Morgenstellet kan kreve sitt.

– Kanskje står pasienten opp klokken seks eller sju. Du går motivert inn, men pasienten er gretten og småsur. Agitert, som vi sier, og det er et dårlig utgangspunkt for å få pasienten til å kle av seg og stelle ham eller henne, sier Bergflødt.

Han understreker at helsepersonell ofte finner gode løsninger. Han har et eksempel fra et av Bergens sykehjem:

En av pasientene gikk frem og tilbake i gangen. De fikk ikke ivaretatt hans personlige hygiene og fattet derfor et tvangstiltak så de kunne skifte bleie på ham.

– Idet de skulle motivere ham til å gå fra korridoren inn på eget bad, var han så agitert at helsepersonellet ikke kunne holde ham på en forsvarlig måte. De fant ut at tvangsvedtaket ikke var gjennomførbart på grunn av for sterk motstand. Det ville blitt uforsvarlig, forteller Bergflødt.

Da kikket personalet nærmere på pasienten. Han hadde klare symptomer på angst, og han gikk og gikk.

– Men hvor pleide han å gå? Jo, til skyllerommet. Der putlet og utforsket han. Så hjalp de ham der med å skifte bleie, uten at han ga motstand. Der var det verdig å gjøre det.

– Angsten flommer over

Tilbake til dem som har hatt angst før de fikk demens. Både dem med og uten angstdiagnose.

For noen av dem har ikke angsten vært et stort problem i dagliglivet. De har brukt pusteteknikker og andre mestringsstrategier for å regulere seg selv. Slik har de klart å holde roen på egen hånd.

– Så kommer demenssykdommen, og de klarer ikke lenger å håndtere angsten. Den flommer over, sier Bergflødt.

For disse vil ikke samvær lindre angsten like godt som for dem som ikke hadde angst før de fikk demens.

– Noen pasienter kan du sitte med i to timer. Eller seks timer. De har fortsatt angst. Uansett hva du gjør, så ser det ut til at validering ikke virker, sier Bergflødt.

Klarer ikke å lindre gammel angst

– Men ser du nærmere på historien deres før de fikk demens, er det kanskje ingen forverring. De ligger ikke lenger og roper, er ikke helt i oppløsning eller på sitt sinteste. Kanskje har miljøbehandlingen bidratt til å stabilisere angsten?

Likevel hender det at demensen fører til mer angst. Da gjelder det at helsepersonellet har realistiske ambisjoner og forventninger til hva som er mulig å få til:

– Den gamle angsten klarer vi ikke å lindre, men vi kan kanskje forebygge at den blir verre.

Bergflødt anbefaler sykepleiere å drøfte med kollegene hvordan de skal være sammen med pasienten som har kjent angst fra før, og hvordan miljøbehandlingen faktisk virker.

– Et fagmøte om dette vil vært supert for å lage en tiltaksplan og dele kunnskapen i avdelingen.

Må ofte følges opp én til én

De som har kjent angst fra før, trenger ofte én til én-oppfølging.

– Helsepersonell opplever stadig at pasienter følger etter dem rundt omkring i avdelingen, og at noen pasienter lett havner i konflikter med andre beboere.

Da må det avklares: Hvilke personellressurser trengs her?

– Å dekke konkrete behov, som å gi mat, medisiner og stell, er ikke det mest krevende. Men pasientene med angst har ekstra behov for trygghet og kontakt med helsepersonellet.

Angstlindring krever mer ressurser 

Bergflødt lager et fiktivt regnestykke:

• En sykehjemsavdeling har tolv pasienter. En av pasientene har 100 prosent behov for helsepersonell og vil trenge noen hos seg så å si hele tiden.
• Gjennomsnittsbehovet for pasientene i avdelingen er 40 prosent.

– Hvor mange pasienter er det da plass til med den aktuelle bemanningen når en angstpreget pasient krever 80 prosent av helsepersonellet? Og hva hvis to pasienter krever 80 prosent og tre pasienter krever 60 prosent?

– Et eller annet sted her går det ikke opp lenger, selv om det fortsatt «bare» er tolv pasienter på avdelingen. Å kartlegge endringer i bemanningsbehovet for dem som trenger helsepersonellet tettere på for å avverge konflikter med andre beboere og få lindret angst, er noe av nøkkelen til dette arbeidet.

Å endre bemanningen er gjerne ikke nødvendig lenger enn noen uker eller måneder:

– De kjente går tettere på pasienten, og vikarene tar det andre av mer praktisk art.

Bergflødt vet godt at pleierne strekker seg langt:

– Dette er et skrekkelig interessant fenomen. Tendensen er jo å telle hoder. Pleietyngden går ofte på grad av stell og objektive parametere. Men angstlindring legger beslag på helt andre ressurser.

Sinte og redde

Og hva kan skje hvis disse mer usynlige behovene ikke dekkes? Bergflødt viser til reelle scener:

– Hvis jeg ikke er der med «Sverre», går han i oppløsning eller kommer i konflikt med andre pasienter. Vi må nesten være én til én med ham her og der. Ellers kan det bli så mye konflikt og trøbbel at plutselig er det to som må følge ham og den fornærmede tett.

Han fortsetter:

– Og hva med joviale «Anna»? Hun er så hyggelig og herlig, men så trygghetssøkende. Ofte er disse med angst veldig nydelige og omsorgsfulle personligheter. Men også så redde.

Trond Eirik Bergflødt legger til at det hender at pasienten har så mye angst at han eller hun er uimottakelig for miljøbehandling:

– Pasienten vil stort sett ikke noe annet enn å bevege seg rundt, er svært urolig eller veldig motorisk, virker redd og bekymret.

– Da må man vurdere om legemidler kan lette på trykket og lindre noe av angsten til et nivå som gjør at de tar imot miljøbehandlingen.

Kan være smerter

– Kan angst og uro forveksles med andre plager? Som smerte? 

– Dette er ikke så lett å finne ut av når pasientene har moderat eller alvorlig demens. Det er vanskelig å få dem til å rapportere selv. Og noe av kartleggingsverktøyet mister sin funksjon når pasienten ikke forstår instruksene, sier rådgiveren.

– Har de kjente smertediagnoser, som artroser og osteoporose, kan man forsøke å gi noe smertelindrende. Hvis ikke det hjelper, kan det være tegn på angst.

– Men smerte kan forveksles med angst. Eller de kan ha behov for å gå på do, blir urolige, begynner å vandre. Eller de er tørste og sultne.

– Spesielt når de er ute og spaserer, så er spørsmålet hvorfor. Har de smerter? Eller har livsstilen deres vært å gå på fjellet? Da trenger ikke gåingen være et tegn på noe unormalt.

Vil ikke pasienten sitte – blås i det

Hvis det er vanskelig å få pasienten til å sitte stille, er dette Bergflødts råd:

– Blås i det, forsøk noe annet. Fjern heller hindringer, styr hvor pasientene kan gå, så de ikke kommer i beboerkonflikter.

– De som vandrer mye, har ofte behov for mer mat og drikke enn de som sitter. Gå etter dem på en fin måte, sett ut det de liker på et fat i enden av korridoren.

Nok et tips:

– Spør pårørende om pasientens premorbide personlighet.

– Spør for eksempel: «Hvordan vil du beskrive din kones personlighet før hun fikk demens?»

Kanskje er svaret: «Nei, hun skydde jo krangler, var konfliktsky. Likte best å være hjemme, likte det forutsigbare.»

– Noen av dem som er disponert for å få angst, er redd for å miste grepet. Det er en normalreaksjon.

 «Det vanskeligste er når hun begynner å grine»

Bergflødt snakker stadig med pårørende. Noe som går igjen, er at pasientenes ektefeller sier: «Det er greit at hun ikke husker og at jeg må lage all frokost. Men det vanskeligste er når hun begynner å grine. Da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.»

Da hører Bergflødt: «Dette er angst!»

– Personen trenger rett og slett trøst. Men hvordan du best kan trøste en Sverre og en Anna er forskjellig. Noen liker taktil berøring. Noen vil høre noe, noen vil du skal tie stille.

– Når du skal validere et annet menneske, må du tenke: «Hva skal til for at du opplever deg sett akkurat nå?»

– Du kan ha tjue års erfaring som sykepleier, men hvis du ikke kjenner denne personen, har du bare det generelle å bruke. Som noen ganger virker, noen ganger ikke. De gangene vi ikke kommer i mål med erfaringen og alle triksene som har virket med andre pasienter, trenger vi å vite noe fra livshistorien til pasienten. Da blir det lettere å si noe som treffer pasienten i hjerteroten.

– Den opplevelsen kan være magisk

Når angsten tar overhånd og pasienten blir redd hele tiden, kan ikke den demenssyke lenger bo hjemme lenger. Det kan også være at pasienten går ut om natten. Behovene til pasienten overstiger også det pårørende klarer å gi.

Fasen før er ofte vanskelig:

– Hjemmesykepleieren kan ikke sitte og trøste for å lindre angst i to timer. Hjemmesykepleien er en somatisk helsetjeneste.

Bergflødt har også her noen gode råd:

– Si at du må videre, du må prioritere neste pasient som har akutte behov. Eller du kan sette deg ned i fire og et halvt minutt. Hvis du er til stede i de minuttene, virker det så mye lenger for den du er sammen med. Den opplevelsen, hvis du klarer å treffe med valideringen, kan være magisk.

Tips om hvordan lindre angst hos den demente:

• Trøst lindrer angst.
• Finn ut hvilken type trøst din pasient er mottakelig for.
• Bruk deler av livshistorien til pasienten for å finne dette ut.
• Skill mellom gammel og ny angst hos pasienten.
• Anerkjenn at det å holde gammel angst stabil, er en måte å hindre forverring på.
• Ikke strev for å få pasienten som vil gå, til å sitte stille.
• Kartlegg hvor mye personalressurser pasientene med angst trenger.
• Ha et fagmøte og oppsummer i en tiltaksplan hva dere synes virker for å lindre den enkeltes pasients angst. 

Kilde: Trond Eirik Bergflødt