Vi kan ikke lenger leve med at kvinnens pasientsikkerhet er dårligere enn mannens

At de fleste forsøksdyrene i laboratoriene er hanner, betyr noe for kvinners pasientsikkerhet. 

Kjønnsskjevhetene i medisinen er like gammel som faget. Gjennom historien har det vært en rekke ulike grunner til å utelate kvinner fra medisinsk forskning – av sedelighetsgrunner eller av frykt for at syklus skal påvirke resultatene. Fram til nittitallet var det ikke tillatt å inkludere kvinner i medisinske studier av frykt for fosterskader ved en eventuell graviditet.

Forskjellene blir ikke plukket opp

Kvinner har blant annet lavere kroppsvekt, mindre organstørrelse, høyere andel kroppsfett, ulik sammensetning av metabolske enzymer, lavere nyrefiltrasjon, langsommere tømming av magesekken og lavere blodvolum enn menn. Menn og kvinner har også ulike hormonvariasjoner, ulik respons på smerter og store ulikheter i immunforsvaret. 

Disse forskjellene betyr noe for sykdomsrisiko og hvordan sykdom manifesterer seg. De påvirker også hvordan medikamenter brytes ned og hvor lenge de er i kroppen, og ikke minst betyr det noe for risikoen for bivirkninger og komplikasjoner av medisinsk behandling.

Når mye av forskningen er gjort på menn, eller ikke er analysert med tanke på kjønnsforskjeller, blir ikke disse forskjellene plukket opp. På nittitallet kjempet kvinnebevegelsen for at kvinner skulle inkluderes i medisinsk forskning. Nå finnes det retningslinjer for å inkludere kvinner i forskning. Men vi er likevel ikke i mål. 

Det gjøres ikke separate analyser på kjønn

Selv om kvinner oftere enn før er representert i forskningen, gjøres det ofte ikke separate analyser på kjønn. Det gjenspeiles i kjønnsnøytrale behandlingsanbefalinger og retningslinjer. En forskningsgjennomgang foretatt av Folkehelseinstituttet (FHI) i 2022 fant at 133 hadde gjort en form for kjønnsdelt analyse, og 178 hadde ikke gjort det. Bare ni hadde gjort tester av behandlingsresultatet på kjønn. 

Kvinnehelseutvalget har sett på hvordan retningslinjene om inkludering av kvinner i helseforskning er blitt fulgt opp, og de konkluderer med at «utvalget finner ikke tegn til at myndighetene har arbeidet systematisk med å sikre at kjønnsperspektivet innlemmes i medisinsk og helsefaglig forskning.»

Et annet problem er at kjønnsskjevhetene er på plass allerede før behandlingsstudiene rulles ut. I laboratoriene er det fortsatt normen å bruke hanner i dyreforsøk, og cellene i petriskålene på laboratoriene er oftest mannlige. Dette til tross for at vi vet at celler fra menn og kvinner reagerer ulikt på stimuli selv i laboratorieskåla. Når de innledende biomedisinske studiene er gjort på mannlig vev eller hanndyr, er kjønnsskjevhetene til stede allerede før medikamentet blir prøvd ut på mennesker. Det kan bety at behandlinger som kunne vært mer effektive for kvinner enn menn ikke blir utviklet og at risiko eller effektsvikt for kvinner ikke blir avdekket.

Kunnskapsbroen svikter

Vi har også et stort etterslep av kunnskap som det gjøres for lite for å hente inn. Mange av medisinene vi gir, diagnostiske verktøy og behandlingsanbefaler har kunnskapsgrunnlaget fra tidligere studier, mens kvinner ikke engang var inkludert. Det er nesten umulig å få finansiert forskning på eldre metoder og medisiner siden innovasjon ofte er et av kriteriene. I tillegg påpeker kvinnehelseutvalget at ny kunnskap om kjønnsforskjeller i altfor liten grad får betydning i klinikkene; kunnskapsbroen svikter.

Dermed betyr kjønnsnøytralt i de fleste tilfeller ikke kjønnsnøytralt, men at mannen er malen. Konsekvensene er at kvinner på mange områder har økt risiko for bivirkninger, får mindre treffsikker behandling og langt oftere får forsinket diagnostisering. 

Vi kan ikke lenger leve med at kvinnens pasientsikkerhet er dårligere fordi vi har valgt å ikke forholde oss til godt dokumenterte kjønnsforskjeller i helse. Allerede for 25 år siden påpekte det forrige kvinnehelseutvalget av kjønnsnøytraliteten sto i veien for likeverdige helsetjenester for kvinner. 

De siste 25 årene har vist oss at anbefalinger, retningslinjer, policydokumenter og oppfordringer ikke er nok. Det på tide å begynne å stille krav om at kjønnsdimensjonen må med – og hele veien fra laboratoriet til klinikken. 

Innleggsforfatteren har tidligere jobbet i Sykepleien.