Kan studentene bli våre nye drømmekolleger? Eller er de bare en ekstra arbeidsoppgave?

«Jeg former drømmekollegaen min», sa Cher Amie Navarro til Sykepleien da hun fikk utmerkelsen «Årets praksisveileder 2023» fra Sykehjemsetaten i Oslo. Drømmekollega eller ei, hvert år utdannes det vernepleiere og sykepleiere til en helse- og sosialtjeneste som ser ut til å ha et umettelige behov for arbeidskraft og hvor det allerede er stor mangel på fagfolk.

I tillegg til å ivareta en faglig forsvarlig pleie og omsorg for brukere og pasienter skal vernepleierne og sykepleierne veilede studenter i praksisstudiene.

En ressurs for pasient, bruker og arbeidssted

Både vernepleier- og sykepleierutdanningen har krav om praksisstudier i sine læreplaner. Uten denne læringsarenaen er det ikke mulig å utdanne verken vernepleiere eller sykepleiere. Likevel er det krevende å skaffe praksisplasser fordi det kan oppleves at studentene er pålagt nok en arbeidsoppgave og at det ikke er tid til studentveiledning.

Studentene skal ikke være ubetalte ekstravakter, men ha en læringsarena som gir dem kompetanse med hensyn til deres læringsutbytter.

Studentene har praksis 30 timer per uke som er veiledet av en praksisveileder. Praksisveilederen gjør dette som en del av sitt arbeid og får ikke ekstra betalt. Studentene kan gjerne være flere sammen, og de kan ha samme veileder. Dersom det er tre studenter på ett praksissted, vil de tilføre 30 timer ganger 3 med ressurser til praksisstedene per uke. Dette er en ressurs som bør komme dem som trenger hjelp, til gode.

Å være flere studenter på samme sted er viktig slik at studentene får et godt læringsmiljø. I starten har studentene lite erfaring, men etter hvert kan de utføre oppgaver selvstendig i praksis. Studentene kan lære samtidig som de er en ressurs for både pasienter og brukere og arbeidsstedet.

Studentene bidrar til økt livskvalitet

Noen arbeidsplasser greier å se denne strømmen av studenter som en mulighet til å gi et bedre tilbud til dem som trenger hjelp. Studentene trenger selvfølgelig veiledning og oppfølging, men ikke hele tiden. De kan utfordres og settes i selvstendig arbeid innen mange områder, som for eksempel å ivareta fysisk aktivitet, psykososiale behov, gi et ekstra godt måltid eller sitte ved sengen og prate med deg når du trenger litt ekstra.

Kompleksiteten kan økes med studentens erfaring. Studentenes tilstedeværelse kan bidra til økt livskvalitet, og dette er en naturlig del av innholdet i god omsorg.

Når det er vanskelig å skaffe praksisplasser, kan det være på grunn av vakante stillinger, sykdom og travle hverdager for dem som veileder. Når vi som utdanningsinstitusjon får nei fordi tjenesten ikke har kapasitet, så går utdanningskapasiteten ned.

For studenten skaper det også en uforutsigbarhet. Hvor skal jeg være i praksis? Hvor skal jeg bo de seks til tolv ukene jeg er i praksis? Når får jeg beskjed? Hvilke avklaringer må jeg gjøre med familien, ekstrajobben, treningssentret og andre ting jeg gjør til daglig?

Må se studentene som en ressurs

For studiestedet går det mye tid til å skaffe praksisplasser og for å sikre kvalitet i utdanningen.

For helse- og sosialtjenesten vil det å si nei på kort sikt skape ro eller minske arbeidsoppgaver. På lang sikt vil det hindre rekruttering, både fordi noen studenter kanskje blir en del av ekstravaktgjengen og også fordi en god praksisplass kan være en god arbeidsplass når studenten er blitt vernepleier eller sykepleier – eller drømmekollegaen, som Navarro sier.

Hvordan studenten blir møtt og tas vare på i praksis, kan være rekruttering – eller ikke.

Det er forståelig at studenter kan oppleves som en ekstra oppgave, og det er ikke til å underslå at studenter trenger oppfølging og veiledning i ulike læresituasjoner når de studerer i praksis, men for å få flere fagfolk må man se studentene som den ressursen de er og hvilken betydning god veiledning har i rekruttering.

Samfunnet er helt avhengig av at vi som universitet og helsetjeneste sammen greier å skaffe gode læringsarenaer i praksis. Uten dette samarbeidet vil vi ikke greie å utdanne vernepleiere og sykepleiere, noe hele velferdsstaten vil lide under.

Studenter er en ressurs, og vi må sammen finne gode måter å bruke denne ressursen på, slik at det blir god utdanning, god rekruttering til helsetjenesten og gode tilbud til dem som trenger hjelp. Studenter er en vinn vinn-situasjon hvor fire aktører får nytte av innsatsen som gjøres: pasienten eller brukeren, studenten selv, kommunen eller helseforetaket og universitetet.

Innlegget ble først publisert i Avisa Nordland.